Nå har Per Anders Folladal også litt av hvert annet å skilte med på CV-en. Det skal vi komme tilbake til, men først gjør vi som 70-tallets populære tv-figur Lurifaks og reiser tilbake i tid.
Den første suksess
1968. I Verdal har det nystartede teaterlaget i bygda gitt seg i kast med det som skal bli deres først forestilling. «Veslefrikk med fela», et folkee
ventyr skrevet av Peter Christen Asbjørnsen.
I Malm har 6 år gamle Per Anders også ting på gang. Han har stelt i stand et sirkus heime på gården. Den virksomme gutten har fått med seg nabounger for å lage et show. Dette vekker oppsikt i bygda og folk nærmest invaderer låven. Suksessen gjentas med glans et par år senere.
Det blir oppslag i Trønder-Avisa begge ganger, og Per Anders omtales som «verdens yngste sirkusdirektør». På den mest besøkte forestillingen kommer det hele 120 personer, som alle betaler en krone i inngangsbillett. Bildet i avisa viser en godt fornøyd gutt med 120 kroner som skal sendes til Biafra, et land i Afrika som var herjet av borgerkrig. Unger med oppblåste biaframager skal få sitt rettferdige bidrag fra Malm.
– Sirkus var jeg veldig betatt av. Vi brukte ingen levende dyr, men i et stjernenummer var en kamerat for anledningen Apis. Han for omkring på låvescenen med et bærnett over seg. Vi hadde kanskje fått inspirasjon til Apis-oksen fra en religionstime. Videre var det innslag som dukketeater og klovnerier.
Per Anders vokser altså opp på en gård, med kårfolk i kårenden. Søskenflokken er litt spesielt skrudd sammen, fire brødre fødes med sju års mellomrom.
– Det er nesten litt bibelsk over det «med sju fete og sju magre år», smiler Per Anders som er den nest yngste, født 23. februar i 1962.
Med kyr, sau, hest og høner rundt opplever Per Anders en tidsepoke som i dag kan fremstå som et eventyr. Litt sånn Emil i Lønneberga.
– Vi hadde ikke noe moderne gårdsdrift, men drev med litt av hvert. Kontakten med dyrene var en ting, men det sosiale livet på en gård var helt annerledes enn det er i dag. Gården var et samlingspunkt for unger hele tiden, under potetonna kom det damer fra hele bygda. Det var en brytning mellom gammel og ny tid, der kårkaillen fôr med hest og bikkvogn, mens farsan kjørte traktor. Damene og ungene kom bak, plukket og sorterte potet.
Minnene om det sosiale rundt arbeidet sitter sterkt i minnet.
– Det var enestående. Kaffepausene når en var god og klar tror jeg har preget meg senere. Jeg setter stor pris på å arbeide, og der har jeg stor sans for Hans Rotmo som sier at «Løkka i livet er i arbeid lagt». Arbeid er en viktig del av livet.
Verden utenfor Malm
1978. I Verdal sikter teaterlaget seg inn på en ny stor oppsetning. «Oklahoma!». Nå skal de bryne seg på Richard Rodgers og Oscar Hammerstein og verdens første ekte musikal.
I Malm har ungdommen Per Andes fått smaken på revylivet. Bygda byr på rike revytradisjoner, blant annet med Malmtrioen der Olaf Utvik, Mikal Høyem og Helge Skevik viser vei. Inspirert av sine sambygdinger skriver gårdsgutt Folladal tekster, og han står med glans på scenen.
Samtidig har Per Anders fått litt lopper i blodet. Eller rettere sagt en utferdstrang. Andre gutter har allerede reist til sjøs og verden rundt. En kompis som er et par år eldre, forteller historier fra Oslo etter å ha jobbet på Posten der. Per Anders hører med stor nysgjerrighet på historiene, om mulighetene til å dra på musikkonserter. Når sjansen byr seg, slår han følge til hovedstaden.
– 1978 er et nøkkel-år for meg. Det handler vel om at jeg var blitt ungdom og begynte å bli voksen. Jeg fikk sommerarbeid på Posten i Oslo, og bodde på hybel på Kringsjå sammen med kompisen. Jeg fikk mine første erfaringer med livet utenom Malm. Fram til den sommeren hadde jeg brukt somrene på slåtte- og gårdsarbeid. Plutselig skulle jeg også få se den store verden. Det var en veldig frihetsfølelse. Da var det bare å ringe heim en gang i uka, og sende to postkort til mormor i løpet av sommeren.
– Sånn i ettertid ser jeg at jeg trodde jeg var voksen. Det var ikke så mye mer å erfare. I dag fremstår det som ganske fremmed å sende en 16-åring på sommerjobb til en by, langt vekk fra heimstedet. Men jeg har fortsatt litt troen på det at en må gi folk frihet og ansvar, slik at de får prøve seg litt.
Skjønne-Itj
Oslo-sommeren ga naturlig nok en brukbar økonomisk gevinst.
– Hva brukte du pengene til?
– Jeg kjøpte meg et stereoanlegg og et slagverk.
– Det var ei god investering!?
– He, he, he. Det var det ikke alle som syntes.
Musikkinteressen var altså kommet for fullt. Per Anders’ eldre brødre hadde i 60-årene og utover 70-tallet spilt Beatles og alt mulig annet. Men det var først rundt 76 – 77 at Per Anders begynte å identifisere seg med band og musikk. Med det nyinnkjøpte trommesettet ble det startet band. Gruppa fikk navnet Skjønne-Itj.
– Vi spilte det vi kan kalle gammelpop. Jeg var forresten nylig på konsert med John Fogerty da han spilte på Sverresborg. Han er en av mine store helter. Skjønne-Itj spilte både Creedence og Stones, ispedd gammeldans. Ja, vi hadde trekkspill også. Vi spilte blant annet til bryllup, så vi måtte ha et allsidig repertoar. Det var ikke vanskelig å få oppdrag for det var ennå sånn fest på huset-kultur. Vi spilte på fredager og lørdager.
Gruppa holdt det gående mer eller mindre fram til 1990. Slagverket ble stallet vekk og støvet ned. For fire år siden ble det solgt.
– Selvsagt fikk jeg telefon uka etter med spørsmål om reunion.
– Hva gjorde du da?
–Jeg måtte kjøpe meg nytt slagverk. Så de siste tre-fire årene har vi spilt litt sammen, bare for artig.
Hjelpsom vaktmester
– Jeg var i over ett år ambulerende vaktmester i Verran kommune. Det var en del av hjemmehjelpstjenesten. Jeg reiste rundt og hjalp enker og enkemenn, eldre folk som hadde problemer med å klare seg selv. Jeg traff veldig mange forskjellige personer, og mange fant vel på praktiske gjøremål. For egentlig var kontakten og besøket selve motivasjonen for at de tok kontakt. Det var vel det året jeg ble avhengig av kaffe, for det var forventet at jeg måtte drikke kaffe og prate!
En smule komikk kunne oppstå.
– Jeg tror ikke hun mente noe «gæli» med det eller hadde baktanker, men det var ei enke som gikk litt surr i begrepene. Hun omtalte iallfall meg som den stimulerende vaktmester!
Per Anders mener han fikk en fin inngang til arbeidsliv og voksenlivet med vaktmesterjobben. En sosial kompetanse.
– Jeg synes den dag i dag at dette er en glitrende tanke. Det koster lite å holde en slik ressurs i gang, sammenlignet med det en får igjen med at folk kan være heime, der de helst vil være så lenge det er mulig.
Fabrikken-drømmen
1988. Verdal Teaterlag har gått inn i sitt 20. år. De skal jubilere med revyen «Broadway».
«The world's a stage and each must play a part”, som Shakespeare sier og Elvis synger om i Lonesome Tonight.
Per Anders Folladal har nå funnet en ny «scene». Fra 1983 til 1986 utdanner han seg som allmennlærer ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Han tar fordypning i informatikk, og fortsetter videre som høgskolekandidat innen økonomi og administrasjon.
Mens han studerer i Levanger, og blir han bestemt på at her skal han også bo i framtida.
– Helst ville jeg arbeide på Norske Skog med personalarbeid. At jeg endte opp der til slutt er egentlig et under. Da jeg kom dit som personalkonsulent i 1991 var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg søkte og fikk jobben etter å ha hatt lignende stilling i Nærøy kommune.
– Men hva med lærergjerningen?
– Jeg trivdes godt som lærer, men jeg ville ha ei allsidig utdanning for jeg har sett så mange lærere som mistrives i jobben. Jeg ville ikke komme i en situasjon der jeg 40 år gammel begynte å regne dagene fram til pensjonsalder. Jeg ville ha alternativer. Samtidig har jeg aldri avist tanken om å være lærer, det har vært mer som en «backup-plan». Læreryrket og teater handler jo om å kommunisere og formidle, så den delen liker jeg.
Underveis i utdanningen får Per Anders med seg forstillingen «Jukebox», etter anbefaling fra medstudent Hildur Norum. Minnene om sin egen revytid dukker opp.
Får tid til mye
1998. I Verdal forbereder teaterlaget «Tyrollerne tar av i Trøndelag».
Per Anders Folladal er dette året midt i en ny utdanningsrunde, nå ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Kjernekompetansen videreutvikles med fag som prosjekt- og endringsledelse.
– Jeg har tatt veldig mye utdanning i voksen alder. Før pugget en for å stå på eksamen. Når du tar utdanning i voksen alder, har du noen knagger å henge det på. Jeg har fylt på hele tiden, og det skal jeg fortsette med. Det er krevende i tillegg til full jobb, men det gjelder alt mulig. Det er utrolig hva en får tid til hvis en er interessert. Selv om en har full jobb, kan en bruke mye tid på teater, utdanning eller andre ting. Det tilfører energi, og det er ikke slik at en brenner lyset i begge ender.
– Du kunne med dine analytiske evner og engasjement vært en habil politiker?
– Jeg er egentlig veldig politisk engasjert, men har aldri meldt meg inn i noe parti. Grunnen er at jeg liker å gjøre meg opp mine egne meninger, og så ser jeg at verden ikke er svart-hvitt. Så fort en blir «hektet på et parti», blir en mer svart-hvitt i tenkingen. Jeg erkjenner faktisk at det er en del fornuft i alle partier.
– Hvordan opplever du det politiske klimaet i Verdal?
– Det har vært en uheldig utvikling i det siste, med svart-hvitt-pregete diskusjoner. Jeg tror ikke det er bra for Verdal, verken når det gjelder bolyst eller å framstå som en attraktiv kommune å drive næring i.
Kjærlighet på Fåberg
2008. Et nytt jubileum er på gang i Verdal Teaterlag. 4. juledag setter de opp farsen «Kona eller livet».
Per Anders kan dette året se tilbake på 20 år med Hilde.
– Jeg traff henne på Titanofestivalen på Fåberg i 1988. Hilde er fra Malm, men jeg hadde aldri sett henne før!
Familien bor i Staupslia. De har fått to gutter, født i 1991 og 1994. I tillegg har de to fosterbarn, to jenter på 14 og 16 år. – En voldsom berikelse, sier Per Anders om familietilveksten.
I 2008 skjer det mildt sagt litt av hvert både i jobb og fritid. På Norske Skog har Per Anders nå en annen stilling i administrasjonen. Han er blant annet leder for et prosjekt som fører han til et to-måneders forbedringsprosjekt ved en av Norske Skogs fabrikker i Tasmania.
– Det var virkelig eksotisk, interessant og artig. Noen ganger handler det om bare å kaste seg utpå. Jeg syntes jeg hadde en moderat engelsk som jeg ikke likte å snakke i store forsamlinger. Og å reise til Tasmania der de snakker engelsk, det er å strekke seg selv ganske langt. Men det gikk bra!
Samme høst i Malm. Nyskapingen «Eplene i Messehagen» settes opp. Evy Kasseth Røsten har sporet opp den gamle «revystjerna» fra 70-årene. Hun vil ha med Per Anders i oppsetningen. Det ene fører til det andre. Regissør Arnulf Haga ser potensial i karen, og snart ligger veien klar for også å delta på Verdal Teaterlags storsatsing, «Bør Børson». Nå er det ingen vei tilbake, de skrå bredder har på nytt fått en stor plass i Per Anders’ liv.
Vi har siden sett han i flere roller, blant annet som trailersjøfør i «Vinsjan på kaia» og kulturbyråkrat i «Levva livet». Utseendemessig kunne han sikkert også fått rollen som Kjell Halbings Morgan Kane – om det ble teater. Per Anders er utvilsomt like slank, men godt under romanheltens 1,92.
Når det gjelder litteratur går det gjerne i noe lettbent.
– Gjerne krim og Harry Hole eller noe slikt.
Jubileumsåret
2018. Verdal Teaterlag skal feire 50 år. Inn i jubileumsåret er det Per Anders Folladal som skal styre skuta som er full av historie, og ikke minst oppegående folk med sterk meninger.
– Alle gleder seg til jubileumsåret, og det skal markeres på skikkelig vis. Vi tenker iallfall å ha en stor jubileumsforestilling som skal settes opp 4. juledag 2018. Der vil vi ta utgangspunkt i historien til Verdal Teaterlag. Et jubileumstidskrift skal også speile et halvt århundre med gleder.
Per Anders Folladal har mange tanker om utviklingen av teaterlaget. Her kan han utvilsomt trekke veksler på erfaringer fra sitt profesjonelle yrkesliv. Siden 2014 har han vært daglig leder i det regionale innovasjonsselskapet Proneo AS.
– Der går det så det griner?
– Det går veldig bra. Vi erfarer at det vi holder på med er veldig etterspurt, og i en stadig større geografi. Det er sånn vi helst vil at det skal være, ikke at vi skal dra omkring og fortelle hvor dyktige vi er. Men at vi faktisk blir lagt merke til og blir kontaktet fra en større region. Nå har vi vunnet et anbud om etablereropplæring i hele Trøndelag. Sånt liker vi.
Per Anders har alltid vært nysgjerrig og vitebegjærlig. Det er egenskaper som har vært drivkraft siden han som liten guttunge med stor nysgjerrighet gjerne kunne gå løs på besteforeldrenes klokker og urverk for å se på hva som var inni. Som en liten Reodor Felgen-reparatør gikk han løs på verket, men det hendte nok at det lå en haug igjen på stuebordet.
CV-en som vi innledningsvis nevner har vært inne på er for langt til å stoppe ved hvert punkt. Vi kan nevne at de også inneholder flere styreverv. Et av disse er preses i Det Kongelige Selskap for Norges Vel, Norges eldste organisasjon. Per Anders Folladal hadde dette vervet i fire år, og fikk med det interessante innblikk i en organisasjon med cirka 40 ansatte. Kjernevirksomheten til det ideelle selskapet i dag er bistand/utvikling, energiprosjekter, rådgivning og entreprenørskap i inn- og utland.
– Selskapet har kanskje utspilt sin utviklingsrolle i Norge. Men det er interessant å se ringvirkningene som blir av samvirker som kan produsere noe som kan selges. Selskapet yter ikke bistand gjennom penger, men bidrar til lokal næringsutvikling i blant annet Tanzania og Madagaskar. Det fikk jeg se, og det var imponerende.
– Får du tid til refleksjoner, og har du stunder der du trekker det tilbake?
– På vinterhalvåret er jeg på hytta i Heståsdalen hver helg, og da er hunden med. Det har jeg veldig utbytte av og får en voldsom ro når jeg kommer til hytta. Jeg er en sammensatt fyr, en merkelig blanding av å være innadvendt /utadvendt, analytisk og impulsiv. Så jeg kan framstå som analytisk og kalkulerende, men jeg er samtidig veldig impulsiv. Og lettrørt. Jeg trives også med å ha noe tid for meg selv, og bare la tankene flyte i alle retninger. På hytta får jeg tid til refleksjoner, og det er viktig. Stundene der er kanskje grunnen til at jeg aldri blir stresset. Jeg merker når jeg begynner ei ny arbeidsuke at jeg har tenkt igjennom en del ting.
– Har du noen gang tatt en feil beslutning på egne vegne?
– Jeg bruker å si at jeg er utrolig fornøyd med de korsveiene og de valgene som er tatt underveis. Det handler også om jobber jeg har ønsket meg, men som jeg ikke har fått. I ettertid har jeg sett at det var kjempebra at jeg ikke fikk den jobben fordi det ble bare kaos etterpå. Lykken er bedre enn forstanden, er det det noe som heter. Men de viktige valgene i forbindelse med skifte av jobb har vært perfekt.
Per Anders Folladal har på sett og viss stått på rett stasjon til rett tid gjennom hele livet. Spør vi om hvor han var da Oddvar Brå brakk staven, får vi følgende svar: 4 meter unna!
På NRKs opptak 1.54,46 ute i sendingen, ser vi gardist Folladal med kamera nærmest kamera.
Tilbake til suksessen Verdal Teaterlag, er Folladal tydelig på at det er krevende å utvikle seg i suksess.
– Det er vanskelig, og en utfordring for Verdal Teaterlag som har vært voldsom suksessrikt de siste årene. Det gjør seg ikke seg selv å takle en slik situasjon. Årsmøtet og Verdal Teaterlag er nå opptatt at vi må rigge oss mer i forhold til den omsetningen og den aktiviteten vi faktisk har. Det har vært større aktivitet enn det som laget har vært rigget for.
Det ligger med andre ord an for noen endringer, men det er liten grunn til å tro at den nye styrelederen vil gå bananas. Per Anders Folladal har etter eget sigende kjernekompetanse på finansiell og økonomisk forståelse, kombinert med analytiske ferdigheter.
Hvis vi rister dette sammen med erfaringene til den tidligere sirkusdirektøren, er det godt håp om ny, gode runder i manesjen. Både for Per Anders Folladal og Verdal Teaterlag.