Jan Torstein Juberg er tilnærmet fast inventar på Stiklestad Nasjonale Kultursenter i juli. Han er høyt og lavt, både ute og inne. Som leder i spelnemnda styrer han i realiteten en stor organisasjon. Han er politisk valgt, i likhet med nestleder Inga Astrid Hildrum. Det betyr at han har to år igjen, i denne omgang.

Sikter mot 2030

–Jeg har et mål om å være med i 2030, men ikke som spelnemds-leder da, smiler Juberg. Han er i ekstra godt humør om dagen, og årsaken er at han har «så mye bra folk» rundt seg.

Jan Juberg har et sterkt forhold til Stiklestad. Frivillighets-arbeidet for Spelet startet på høsten 1970. Tidligere samme år var han blitt ansatt i Verdal sparebank.

–Den gangen satt den gamle, ærverdige banksjef Torgeir Næss i det som da het Stiklestadnemnda. Utpå høsten kom han til meg og sa; «Du Jan, du blir med meg opp til Stiklestad i kveld og er sekretær for Stiklestadnemnda.»

Pause under «Rema-årene»

Dette ble opptakten til utallige timer med frivillig-arbeid.

–Min far var billettvakt og slikt, og jeg hadde sett Spelet, men jeg hadde ikke noe forhold til det før jeg ble voksen.

Siden det første møtet med frivilligheten, har Juberg vært leder av Stiklestadnemnda, aktørnemnda, reklamenemnda. Jeg vært mer eller mindre med i alle slags posisjoner, med unntak av den tiårs-perioden jeg var Rema-kjøpmann. Da hadde jeg nok å holde styr på.

Folk og Spelet drivkraft

–Har du opplevd frivillighetsarbeidet som en slags plikt?

–Nei, for det første er jeg veldig glad i å være sammen med folk. Å være i lag med denne gjengen av frivillige gir mye tilbake. Det er mye bra folk i rundt meg med veldig forskjellig kompetanse. Jeg lærer noe hver dag, selv om jeg er 68 år. Men fremfor alt har jeg et stort hjerte for vår kommune. Jeg har et stort hjerte for det meste i kommunen, og spesielt for Stekksta og Spelet. Hoveddrivkraften min er at Spelet skal leve i mange, mange tiår.

Samhandlingstanken med amatører og profesjonelle er veldig viktig for Juberg. Han har i årevis også vært med i Verdal Teaterlags styre, blant annet som leder. Fra dette ståstedet har han sett den genuine samhandlingen som har gitt både Stiklestad og teaterlaget en gjensidig kraft.

–Samhandlingen mellom proffer og amatører er veldig spennende. Det er artig å se hvordan amatørene vokser av å være på spelscenen. Når de kommer opp i spelamfiet i lag med de mest proffe i landet på regi og skuespill, lærer og yter de i overkant av det en kan forvente.

Trivsels-motivator

Som leder i spelnemnda handler det også mye om å motivere på alle nivåer. Med 722 frivillige er det utfordringer å ta tak i, men i det store og hele er alle innstilt på å nå målet.

–Det er egentlig ikke noe for-skjell på å være leder i et frivillighetsapparat og være leder i en profesjonell organisasjon eller bedrift. Det er akkurat de samme mekanismer som fungerer. Bortsett fra at her arbeider vi alle gratis for vaflene. Vi må ha noe annet enn lønn, og da må vi bruke trivsel som motivasjon, sier Juberg og stiller samtidig spørsmål om det finnes et engelsk ord for dugnad.

–En av oppgavene mine under disse dagene er nettopp å være tilstede, se om de frivillige og ta imot både det som er positivt og negativt. Vi er en veldig løsnings-orientert organisasjon. Vi løser ting på stedet; Vi gjør det!. Unntak er når det er snakk om investeringer eller kjøp, da må vi avklare det med produsenten.

Tilhørigheten

–Har frivilligheten utfordringer i årene framover?

–Frivilligheten har generelt utfordringer med dugnad. Det ser vi også i andre organisasjoner. Folk kjøper seg fri fra dugnad. De betaler heller noen kroner i steden for å stille opp. For å opp-rettholde dugnadsånden her, betyr nettopp det å skape trivsel mye. Det å få folk til å føle tilhør-igheten med Stiklestad og bygda si, og med Spelet, sier Juberg. Han trekker pusten og prøver å se inn i glasskula.

–De største utfordringene er rekrutteringene i de nye generasjonene. Vil mine yngste barnebarn være like interessert om 10 – 15 år? Snittalderen har kanskje vært litt høy. Men samtidig ser vi at det er veldig mange foreldre og besteforeldre med, så det er flere generasjoner her. Jeg ser ikke de helt store utfordringer på kort sikt, men vi skal være oppmerksomme på utviklingen.

Knapt julenisse

Sier Jan Juberg, som selv slettes ikke kan skilte med noen roller på de skrå bredder.

–Nei, Jeg har aldri stått på en scene. Jeg får nesten ikke til å være julenisse for barnebarna mine engang.