For seksten år siden, i 2001, reiste raulendingen Kristin Hestmann Vinjerui ut i den store vide verden for å arbeide som frivillig. Hun hadde nettopp fullført videregående, og var lei av skole. Derfor ville hun prøve noe nytt, og gjorde slik mange gjør når videregående er over: Reise. Destinasjonen ble Ghana og den lille landsbyen Ajumako-Techiman. Hvordan det året skulle bli, kunne hun aldri gjettet på forhånd. Kristin endte nemlig opp med å lage – og sette i sving – en barnehage i landsbyen. Ironisk nok for ei tenåringsjente som selv er lei av skolegangen, får man si. Den barnehagen, ved navnet Bright Future Pre-School, består fremdeles, og mye takket være Kristin. Hun samler årlig inn penger gjennom en veldedig organisasjon, kalt Bright Future Projects Norway, og har stått i bresjen for mang en dugnad der nede i Vest-Afrika.

Lokalbefolkningen takket raulendingen for innsatsen hun hadde lagt ned for landsbyen og barna i 2004. Og det gjorde de ved å krone henne til dronning.

– Det var veldig rart. Jeg var 22 år da, og få av oss nordmenn er vel vant til å få så mye oppmerksomhet. Både plakett og krone fikk jeg, og jeg ble båret i rundt på en stol rundt hele landbyen, med en hærskare med folk rundt omkring, forteller Kristin Hestmann Vinjerui (35) når avisa treffer henne og mannen, Lars Saxhaug, på hjemmefronten.

Fra offisiell åpning av barnehagen i 2004, hvor Kristin ble kronet til dronning og båret rundt.

Makt i landsbyen

De bor nå i Momarka i Levanger, med datteren Sine (1) og snart en smårolling til. Her er de en helt vanlig familie, hvor Kristin jobber som forsker og han som lege. Det er i hvert fall lite som tyder på at det bor en dronning i huset. Ikke misforstå, huset er fint, med to etasjer og store vinduer som lyser opp stua. Bilen er det heller ikke noe å si på. Men krone og septer finner du ikke, og Kristin ser faktisk ganske så vanlig ut.

– Jeg tenker ikke så mye på den tittelen lenger. Nå tar jeg det bare opp med Lars når vi diskuterer noe. «Dronningen befaler ...», vet du, ler Kristin, og titter bort på sin kjære.

– Du er en streng, enslig monark, ja, svarer Lars med et smil, men retter opp:

– Nei da. Vi har et opplyst enevelde, vi.

Uansett er Kristin dronning i Ajumako-Techiman, i det minste. «Nana Yaaya Kristin» kaller de henne. Oversatt blir tittelen hennes «dronningmor av utvikling». Så hun er nok ikke dronningen av landsbyen, i den forstand. Men dronning er dronning, og dét er det jo ikke så mange som kan kalle seg. Litt spesielt er det jo også at hun fikk dronningtittelen samme høst som hun begynte å studere.

– Jeg gikk ikke rundt og snakket om det i starten. Man er opptatt med andre ting i fadderuka, vet du. Og jeg var ikke vant til å heve fram meg selv. Etterhvert forstod jeg at prosjektet var viktigere enn meg og begynte å snakke mere om det. Jeg tror folk kjente til dronningtittelen ved slutten av studietida, mimrer Kristin.

– Det viktigste med dronningtittelen er at jeg får en posisjon i landsbyen og eldrerådet. Da kan jeg også kreve litt. Slik blir det enklere å få satt i gang dugnader, for eksempel. Med den rollen jeg har nå bør jeg også få til litt utenom barnehagen, og det har jeg noen planer rundt, sier hun.

Kristin Hestmann Vinjerui og mannen, Lars Saxhaug, hjemme i Momarka, ikledd afikanske klesdrakter.

Ungene var redd henne

Historien om hvordan den unge raulendingen endte opp som dronning og landsbyhelt i Afrika, er artig og preget av tilfeldigheter. Planen var, da hun reiste til Ghana for frivillig arbeid gjennom Atlantis, å være engelsklærer på en barneskole der. Realiteten Kristin møtte var litt annerledes, mildt sagt.

– For det første var det ikke en barneskole: Det var en barnehage. Ingen av barna kunne noe engelsk, og jeg kunne selvsagt ikke språket deres jeg heller. Så engelsk var det ikke mye vits i å prøve å lære dem. I tillegg er jeg jo hvit, og der nede hadde de fått høre mange skrekkhistorier om hvite. «Hvis du ikke er snill kommer de hvite og tar deg», og slikt. Så de var redd meg, forteller Kristin, og smiler mens hun tenker på utgangspunktet.

For resten av betingelsene var ikke optimale de heller. Barnehagen var uten tak, gulv eller vindu. Bare veggene sto der. Én lærer jobbet fast, og hadde ansvaret for ca. 60–70 barn. Leker var det bare å glemme.

Men, ettersom Kristin ikke kunne hjelpe barna særlig – i hvert fall ikke lære dem noe, ble det ikke mange arbeidsdager der. Ikke i starten, i alle fall.

– Så hørte jeg mye snakk om at de skulle få ny barnehage der. «Så flott», tenkte jeg. Det gikk uker og måneder, og det skjedde ingenting. Så spurte jeg vertsfamilien min hvor det ble av barnehagen de snakket så mye om, og da ble jeg forklart at de ønsket seg ny barnehage, når de sa at de skulle få en, sier Kristin.

– Og jeg hadde egentlig ingenting å gjøre. Derfor utfordret vertsfaren min meg, og sa at jeg skulle få ei tomt om jeg bygde en barnehage der, beretter hun.

Det var en utfordring Kristin tok imot. Dermed ble det plutselig barnehage i landsbyen, bygd av unge Kristin og rikelig med dugnadshjelp. Hun ledet an, og folket fulgte etter. Eldrerådet lyttet også til nykomlingens ønsker, og det er de som styrer det meste i Ajumako-Techiman.

Totalt går 120 barn på barnehagen Bright Future Pre-School i Ajumako-Techiman.

Lærerne tjener 300 kr i måneden

Et flunkende nytt barnehagebygg ble reist. I ettertid har barnehagen fått toalettanlegg, kjøkken og utelekeplass. Mye takket være Kristin, men hun har også fått god hjelp. Vest-Telemark videregående skole, hvor Kristin var elev, har bidratt med midler til de større prosjektene i barnehagen. Det er da elevene som samler inn penger gjennom et foretak kalt Solidaritetsaksjonen. Og det er ikke bare elever fra Vest-Telemark som har støttet Bright Future Pre School. Gjennom årlige innsamlinger, gaver og donasjoner har både enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner gitt sine bidrag, slik at de unge afrikanske barna skal få en litt bedre inngang til skole og utdanning.

Kristin og stiftelsen Bright Future Projects samler inn penger fire ganger i året til drift og vedlikehold av barnehagen. Målet er 20 000 kroner hvert kvartal, for å kunne lønne de ansatte og støtte næringsrik lunsj til barna. Stiftelsen har tre administratorer lokalt, sammen med seks lærere, én kokk og én renholder. Målet er å kunne betale dem minstelønn, men dit har ikke Kristin kommet enda.

– Lærerne har ca. 300 kroner i måneden, og de er blant de best betalte, kan Kristin opplyse om.

Jobber videre

Når alt kommer til alt står det likevel mye bedre til med både landsbyen og barnehagen enn det gjorde da Kristin startet opp. Det skal hun ha mye av æren for.

– Jeg har skjønt det mer med alderen hvor stort det jeg har gjort er. Særlig etter jeg fikk barn i barnehagen selv, og etter utdanningen min innen medisin. Utdanning er nøkkelen til et bedre liv. Å gi dem en trygg og sunn læringsarena i barnehagen, er en god bagasje og viktig for hele livet, påpeker Kristin.

Per nå er det 120 barn i barnehagen hennes, og hun jobber fortsatt hardt for at situasjonen stadig skal bli bedre for dem og de som jobber der. Hun følger mest med via mail og Facebook, mens hennes gode hjelpere i Ghana holder hjulene gående. I 2016 ble den norske organisasjonen registrert i Brønnøysundregistrene og i 2017 fikk prosjektet kasserer. Og Facebook har gjort det enklere å nå ut til mange, det samme med Vipps. Mange brikker faller på plass, men landsbydronningen er ikke ferdig.

– Jeg vil enda ikke utvide til barneskole, men jeg vil at barnehagen, som fortsatt er den eneste i landsbyen, befester seg og at vi stadig klarer å øke pengebeløpene og slik komme opp på minimumslønn, sier Kristin, som også ser for seg kveldsskole, tannhelsetiltak, og utdanningsfond for barnehagebarna.