Har du sesongkort på Lerkendal?

Vi hever øyenbrynet og ser på Judith Troset over bordet.

Ikke det at det er så uvanlig at kvinner går på fotballkamp, men at en voksen dame fra «langt oppi» Markabygda var så interessert. Det er jo nesten verdt en sak i seg selv.

Men det er ikke derfor vi møter Judith og kollega Gunn Lerstad Brenne i lokalene til arbeidsgiver Sparebanken 1 SMN.

Anledningen er at 1952-modellene skal takke for seg – de skal rett og slett bli pensjonister.

Og det kan de nok gjøre med godt samvittighet. De har vært med på en lang reise som har inneholdt en utvikling, som sikkert har gått langt utover det som de noen gang kunne ha trodd.

Når er for eksempel robotene på vei inn i bankvesenet. Blir det snart «vanlige» mennesker igjen?

–Ja, du kan så si. Det er i hvert fall lang vei fra rentetabell og sjekkhefte til det vi ser i dag. Det er kanskje like greit det er slutt nå, sier Judith og ser på Gunn.

Slutter samtidig

De slutter med bare 14 dagers mellomrom. På samme måte var det heller ikke lang tid som skilte de kommende kollegene før dem første gang tok steget inn i bransjen som skapte ordspillet «sikker som banken».

17. november 1971 begynte Gunn i daværende Forretningsbanken i Levanger. Der er det fortsatt bankvirksomhet – om enn så lenge – hvor Den Danske Bank holder hus i dag.

Men da hadde allerede en ung Judith takket ja til stilling i Levanger og Skogns Sparebank. Det skjedde 14. desember 1970.

Og hvor det var?

Det var faktisk der hvor Innherred har sine lokaler i Levanger i dag.

Judith kan fortelle at banken hadde tilhold i den ærverdige murgården før de flyttet til nye og tidsriktige lokaler vegg i vegg i 1979.

Før det hadde 65-åringene – for rettferdighetens skyld fyller ikke Gunn år før tredje august – hatt noenlunde samme vei til yrkeslivet.

Samme utdannelse

Realskole og handelsskole var en naturlig vei den gang for unge jenter som ville tjene sine egne penger.

Første steg på veien til å bli ordentlige kolleger var da Gunn søkte «overgang» til sparebankene i 1976. Den gang var det sparebank i nærmest hver en grend – ja, til og med Ytterøy hadde sin egen sparebank.

Gunn fikk seg imidlertid jobb i Sparebanken Skogn, og var der faktisk i 25 år, før hun flyttet til levangerkontoret i 2001. Da hadde de for lengst blitt slått sammen til en felles sparebank.

Så siden 2001 har Judith og Gunn vært ordentlige kolleger. Siste etappe i flyttingen ble til dagens lokaler i Bøndenes- husbygget.

Det har som sagt vært en reise med en formidabel utvikling. Selv om damene har trivdes godt i jobben, så tror de at det skal bli godt å hoppe av karusellen nå.

Judith har begynt å tjuvstarte litt på pensjonisttilværelsen, i og med at hun har jobbet 60 prosent stilling etter at hun ble 62 år.

Greit å gi seg

Gunn har for det meste hatt 70 prosent jobb det meste av karrieren – i og med at hun begynte med det etter at ungene kom til verden.

Begge to skryter av arbeidsgiver og kolleger, og det har stort sett vært en glede å gå på jobben hver dag.

–Men jeg tror ikke jeg vil savne og komme til en nedsnødd løvåstomt en mørk januarmorgen og vasse i snø på vei til jobb. Da blir det bedre å sette seg i godstolen med en kaffekopp å se utover Falstadbukta, sier Gunn og blir litt drømmende i blikket.

Judith tenker det samme. Ting begynner etter hvert å gå så fort i bankverden, at det kan kanskje være like greit å slippe til yngre krefter.

–Jeg husker den gang vi fikk skrivemaskin med rettetast. Det var jo bare helt fantastisk. Da kunne vi legge bort korrekturlakken for godt, smiler hun.

Som vi skjønner – damene har nok mange historier å fortelle – alt fra tiden med bankbuss rundt om i bygdene, regne ut renter ved hjelp av rentetabell, og ikke å forglemme alt manuelt arbeid med bankgiroer og sjekkhefter.

Men hva når man nå blir pensjonist?

Begge to er glad i å være ute, og hva passer vel da bedre enn at Gunn er gift med «mister 10 på topp» i Levanger, Arve Brenne.

–Det er nok ikke utenkelig at jeg blir en liten assistent i den jobben enkelte ganger, nikker Gunn.

Judith skal dyrke fotballinteressen på Lerkendal sammen med mannen Paul Johan og to brødre, men ektefellen blir ikke med til Leeds.

–Nei, det nekter han plent. Han er Liverpool-supporter, så derfor blir det nok jeg og brødrene som tar fotballturen dit.

Gunn har en sønn som bor i Sogndal – med tre barn mellom ett og sju år, så dem kunne hun selvsagt tenkt seg å se litt mer til i fremtiden.

–Nå får vi mulighet til å være der litt lenger, og det kan hende at sønn og svigerdatter setter litt pris på hjelp med barna. Vi får se.

I tillegg synger hun i koret med navnet 7624 Ekne, og har planer og å engasjere seg litt mer i sanitetsforeningen i bygda.

Gunn har også en ambisjon om og få trent litt mer systematisk. Kroppen har fått mye juling i yngre år. Hun har en lang karriere som spiller på håndballaget til Skogn, og kan skryte av både cup og seriegull på øverste nivå.

Judith trener allerede på treningssenter. Nå har hun som regel tatt et par økter i uka før arbeidstid, men nå kan hun tillate seg å ligge utpå litt før hun tar turen til Trønderhallen.

Etterpå kan kollegene møtes til kaffe på Magneten. I hvert fall er det fast takst at pensjonistene i banken møtes der en gang i måneden. Snart er det deres tur.

–Og ikke minst: Nå kan vi reise til varmere strøk akkurat når vi vil, og glemme Løvåstomta. Nei, jeg tror det blir helt greit å slutte nå, sier Gunn Lerstad Brenne og Judith Troset nikker enig.