Det var Ola Ødegaard (75) som tok initiativ til og grunnla stiftelsen i 1993.Organisasjonens resultat: Inntil 1. oktober har den bidratt til at 2559 tapere har fått utbetalt oppreisninger med 372 millioner kroner. Stiftelsen Rettferd for taperne lever nå videre, uten Ødegaard ved roret.

Mange vil kjenne til deler av historien om Ola Ødegaard, som han har fortalt om både i media og gjennom tidligere bokutgivelser, blant annet «Ingen barndom» som kom i 1985. For den som ikke fikk med seg denne, er «I institusjonens klør» en god førstegangslesning. Leseren tas med tilbake til en barndom i dårlige kår på Dombås. Bare seks år gammel ble Ola Ødegaard sendt ut på bygda for å stjele eller tigge mat og penger. Det er en trist historie om vanskjøtsel i heimen, der lensmannen kom på besøk for å se etter tjuvegods. På skolen var det heller ikke mye glede, og der fikk Ødegaard høre at han var en drittunge og tjuvradd. Den eneste trøst og hjelper i barneårene var bestefaren, men han kunne ikke forhindre det som skulle komme. Olas nådetid på skolen var over den dagen han stjal en pung med 33 øre fra klasserommet. Gutten ble utvist fra skolen. Etter en tid hos fosterforeldre i Telemark, der også hans to brødre ble sendt, gikk reisen for de tre videre til Grimerud guttehjem i Stange. Så i 1953 ble Ola skilt fra sine brødre og sendt til Ekne offentlige spesialskole for evneveike. I motsetning til barne-hjemmet på Stange, ble de sju årene på Ekne svært vanskelig og vonde for Ødegaard. Det er rett og slett en rystende beretning som omfatter mange overgrep og mishandling.

– Men jeg sier det også klart i boka mi at det også var ansatte på skolehjemmet som var snille og ordentlige mennesker. Disse tok vare på oss barna, og viste oss en sterk omsorg og de representerte det gode i miljøet på Ekne offentlige skole, men det var ikke mange slike der. Jeg skulle i ettertid ha ønsket å offentligjøre navnene på overgriperne, men både forlaget og min advokat frarådet med det, sier Ødegaard.

Ola Ødegaard beskriver videre i boka veien ut av traumer og skader «pådratt ved alvorlig og langvarig barnevernrettslig forsømmelse». Dette er også en spesiell historie, som forteller om en bevisst-gjøring som ender opp med journalistikk, politisk aktivitet og Nasjonalforeningen for folkehelsen. Da han ble kjent med journalist og forfatter Arne Skouen anga dette retningen for det som etter hvert skulle komme. Skouen holdt i mars 1967 et foredrag i Universitetets aula i Oslo over temaet «Rettferd for taperne i vinnernes samfunn».

Resten av boka beskriver både Ola Ødegaards liv med kona Anne Marie og historiene rundt Stiftelsen Rettferd for taperne. Her tas leseren med på en grundig, men lett lesbar reise. Mange navn nevnes, blant annet en rekke politikere og fylkesmenn. Vi får høre hva som er gjort og ikke gjort, hvem som æres bør og det motsatte. Dovre kommune, forfatteren oppvekstkommune, får mildt sagt så hatten passer.

Ola Ødegaard har med «I institusjonens klør» levert ei bok som både ryster og gir håp. Han viser vei, mot og handlekraft. Og fremfor alt troen på at en aldri må gi opp kampen for rettferdighet.

Boka har Ødegaard skrevet sammen med rektor Arne Mellerud. Kjell Andenæs har gjennom et tilskudd på 200.000 kroner gjort utgivelsen mulig.