I disse olsoktider er det mange som kommer på besøk til heimbygda. Blant disse er Kjersti Marie Ellewsen som er konservator hos Riksantikvaren. Der har hun «verdens mest spennende jobb», med blant annet har ansvar for oppfølging av middelalderkirker.

Når hun uttaler seg om Stiklestad kirke er det som privatperson, og ikke på vegne av institusjonen.

– Jeg er døpt i Stiklestad kirke, og jeg har gått omkring på Stiklestad siden jeg var barn. Spesielt under olsoktiden når pappa var her hele tiden. Og så har jeg familie gravlagt her, så dette er «min kirke».

– Jeg har ikke hatt noe personlig forhold til kirka som institusjon, men etter at jeg begynte hos Riksantikvaren har jeg fått et forhold til kirkene som kulturminner. Jeg har besøkt rundt 300 kirker på befaring og fått sett dem ordentlig. Jeg har vært overalt, også i kjeller og loft. De er Norges virkelig store kulturskatter.

Da det skulle gjøres noe med mønet i Stiklestad kirke, samt lekkasjen mellom våpenhuset og skipet var det en sak Ellewsen gikk på med stor entusiasme.

– Jeg har følelser for kirka. Og jo mer kunnskap en får om et bygg, desto større forhold får en til det. Og Stiklestad kirke er et veldig spesielt bygg. Vi har 190 middelalderkirker i Norge, og det er ikke mange. I Danmark er det 2000.

At det er såpass få middelalderkirker skyldes blant annet at mange kirker ble bygd for små. De ble revet og erstattet med nye kirker.

– Men Stiklestad kirke ble utvidet da dette ble hovedkirka etter at kirka på Haug forsvant. Da ble kirka utvidet mot vest.

Hvit i flere hundre år

Spesielt skjedde det mye i 1930. Da var det en større restaurering forbindelse med 900-årsjubileet for slaget i 1030.

– Fram til da var kirka kalket hvit. Da ble kalkpussen hugget ned, og det var sikkert nødvendig da deler av sørveggen ble murt om igjen fordi det var så mye setningsskader. Jeg vet ikke hvorfor de ikke valgte å kalke. Kanskje de hadde tenkt å gjøre det senere.

– Kunne du tenkt deg å se kirka hvitkalket igjen?

– Det hadde kanskje blitt et sjokk for meg også å se kirka hvit for det er en veldig endring. Men konservatoren i meg tenker at kirka har det bedre med kalkpuss. De fleste middelalderkirker er hvite, som Mære, Alstadhaug og Selbu. I dag er det ingen lenger som kan huske Stiklestad kirke hvit, sier Ellewsen.

Frykter fuktskader

Nå står deler av kirka med sementfuger, mens det fra sørportalen og bakover mot vest er det skiftet til kalkfuger. Dette uroer Ellewsen. –Muren trekker vann, mer enn hvis kirka var helt kalket. Så spørs det hva som skjer med fukten i muren, og det vil alltid være fukt som trekkes opp fra grunnen eller kommer som nedbør. Denne fukten kommer ikke ut gjennom steinen eller sementfugene. Da kan det bli stående fukt som kan gjøre skader på kalkmaleriene på innsiden. Gamle bygg har det alltid bedre med tradisjonelle materialer, sier Ellewsen.

Så langt er det ikke oppdaget fuktproblemer bak inne i skipet, slik det ble påvist i våpenhuset.

Et annet moment er setningene.

– En slik gammel bygning skal bevege seg, men det er viktig at de bevegelsene kommer i fuger og puss, og ikke harde sementfuger og stein. Men å gjøre om feil som er gjort før er kostbare, og det er dyre tiltak for en kommune, sier Ellewsen.

Store endringer i 1930

Den store restaureringen i 1930 endret mye i Stiklestad kirke. Kirka ble gravd frem igjen etter flere leirras, og det ble bygd nytt våpenhus. Innvendig var det også full forandring, med blant annet ble et sidegalleri i skipet revet.

Det var også en utsmyknings-konkurranse for koret, og et åpnet spørsmål i den sammenhengen var om altertavla skulle stå på samme plass eller ikke. Alf Rolfsen vant konkurransen, og resultatet ser vi i dag med Den seirende Kristus og veggmalerier som forteller historien om Olav den hellige.

En ting som dukket opp til diskusjon var om de små vinduene i øst kunne mures igjen, noe Rolfsen ønsket. Her satte både Riks-antikvaren og Fortidsminneforeningen foten ned. At lyset kommer inn fra øst har en viktig symbolsk betydning. Dette ble det nok flere runder på, for vinduene er ikke synlige fra innsiden i dag.

– Koret fikk et veldig moderne uttrykk, og så kom kalkmaleriene fram på sør og nordvegen. De ble renset av Domenico Erdmann. Det ble også lett etter fresker i koret som siden kirka ble bygd har stått på en helt spesiell plass. Det ble ikke funnet, så det var fritt fram for å male på nytt.

Kjersti Ellewsen fremhever videre det spesielle krysshvelvet i Stiklestad kirke. Dette er det ingen andre kirker på landsbygda som har så langt jeg kjenner til. Krysshvelvet er sammenlignet med lignende konstruksjon i Nidarosdomen. Noe som også er helt annerledes enn i middelalderen Stiklestad kirke, er koråpningen.

– Det var mye smalere mellom koret og skipet i middelalderen, fordi det skulle være et skille mellom presten og menigheten. Endringen av liturgien har påvirket endringene i bygget, sånn at koret ble åpnet opp.

Skryt for orden

De mange endringene i Stikle-stad kirke omfatter også tårnet som i sin tid var både høyere og samlere enn dagens tårn.

Kjersti Ellewsen finner lag på lag med historie jo mer hun graver i arkiver og litteratur.

– Sånn er det med de fleste kirker, de fleste har gjennomgått forandringer.

Konservatoren er ellers svært så fornøyd hvordan kirkegården og kirka holdes i orden.

– Det er en fryd å gå rundt her.