Den hittil uoppklarte hendelsen det her skal berettes om skjedde på Inderøya, i nærheten av den gamle steinkirka på Sakshaug.

Dette er en sann opplevelse som ble observert av tre personer samtidig. Jeg skal etter beste evne forsøke å gi en nøktern og realistisk beskrivelse av hva vi faktisk opplevde ved denne gamle kirka en lys og stille juninatt på midten av 50-tallet.

Historien starter egentlig med at det hadde gått rykter om at det skulle gå en spennende krigsfilm i kinolokalet på Røra.Og den hadde jeg lyst til å se. Interessen for krigshistorie ble egentlig vekket tidlig i ungdomsårene, da vi ungguttene fra Inndalen fikk lov av befalet til å se autentiske krigsfilmer fra slaget om Walcheren i officersmessa i Vaterholm leir. Ofte møtte vi opp på pistolbanen som ivrige tilskuere. Størst applaus fikk den som traff pappfiguren mitt i hjertet..

En annen medvirkende årsak kan ha vært at jeg i krigsåra hadde nær kontakt med tyske SS - officerer som underviste meg i å skyte med Schmeisser MP 40 maskinpistol i en alder av 6 år.. (Se Verdal historielags Årbok 2010 s: 68)

Men nok om det.

Så det var med spent forventning jeg hivde meg på sykkelen og tråkket i vei for å se denne mye omtalte filmen. Som de fleste andre på min alder, hadde jeg god trening i å sykle. Det mest vanlige for oss ungdommer var å benytte sykkelen som fremkomstmiddel - vel å merke - for de som hadde èn...

Jeg var veldig stolt av min nyervervede Sturmey - Acher 3 girs sykkel, som jeg endelig hadde fått råd til å kjøpe. Så vidt jeg husker var det bare en til som hadde et slikt vidunder dengang, og det var en av mine beste kamerater. Knallhard knoging hos storbøndene rundt om, samt uker med svettdryppende skogplanting blant myriader av knott i Verdalsbruket's skoger lå bak dette kjøpet...

En sykkeltur på noen mil var dengang en dagligdags ting. Periferie'n ble betydelig utvidet med en slik to-hjuling. Mila ble enda kortere hvis det var noe interessant som lokket.

Da jeg gledet meg veldig til å se denne filmen, gikk sykkelturen som en lek.

Det var avtalt på forhånd at 2 brødre fra Inderøya skulle vente på meg utenfor kinolokalet, slik at vi kunne se filmen sammen. Filmen var veldig godt innspilt og meget spennende etter mitt begrep. Den svarte fullstendig til forventningene, og vel så det.

Etter at forestillingen var over sier den ene av brødrene: «Du kan få overnatte hos oss. Våre foreldre bor på et gårdsbruk et stykke innenfor steinkirka på Sakshaug.»

Jeg sier selvfølgelig takk til et slikt gavmildt tilbud.

Det var liksom en ubeskreven lov blant oss kamerater mellom at det skulle være en kort røykepause før vi ga oss landevegen i vold. Intet unntak denne gangen heller. Av gammel vane sjekkes lufttrykket i dekka før vi setter kursen mot mitt nye overnattingssted. Harde dekk letter turen betraktelig. I den forbindelse var det en gluping blant oss som påsto følgende - «med hardpumpa dekk bruker du kun halvparten av energiforbruket på en gitt strekning...»

Vi følger en smal, svingete grusveg i et bedagelig tempo. En let mild bris feier inn fra sjøsiden og drar med seg en eim av tang og tare i luftdraget. Dagen er på hell. Den lyse sommerkvelden er i ferd med å gli over i en lett blålig hildring.

Vekslende og mangfoldig er naturen som omgir oss . Betagende vakkert er det og la blikket gli utover mot de mange holmer og skjær som ligger strødd utover fjorden. Et par steinkast fra oss skvulper sjøen taktfast mot stranda og bringer med seg små bølger som vasker rundt fjæresteinene og etterlater seg små skumdotter som virvler rundt i en evig kretsdans.

Junikveld over fjell. Stillheten råder. Alt ånder av fred. Ingen forstyrrende biltrafikk. Sykkel eller gangstier var heller ikke oppfunnet - dengang. Vi har hele veien til rådighet. Det knaser i veigrusen mens vi tråkker i vei gjennom et skiftende malerisk landskap - mens praten går om alt og intet.

Omsider får vi øye på den gamle, ærverdige steinkirka. Den flotte silhuetten av den kompakte middelalderkirka er et beundringsverdig syn der den kneiser i majestetisk ro mot den gråblå himmelen på toppen av et høydedrag like overfor oss.

Denne særegne kirka er oppført i normannisk stil med rene gotiske trekk, og den ble bygd ca: 1150 - 1184, vigslet av erkebiskop Øystein i 1184. Et unikt skue som setter deg tilbake i tid..

Vi tar en kort hvil og atter en røykepause før vi akter å gi oss i kast med en svingete og bratt sideveg som fører opp mot denne ærverdige gamle kirka. Jeg tar et kort overblikk over veien som snor seg oppover mot kirkebakken, og lar blikket hvile på dette arkitektoniske mesterverket i stein. Det tar seg praktfullt ut mot den gråblå himmelen i vest. Du kan nesten fornemme en middelaldersk aura som hviler over denne helligdomen. Fra en tid som var...

En mystisk skikkelse. Da jeg atter fester blikket mot veien kvepper jeg plutselig til, og mister nesten pusten av forskrekkelse ! Et øyeblikk blir jeg stående som forsteinet, fastnaglet av forbauselse. Hva er det som skjer ! Foran meg, et stykke opp i veien, står det plutselig en ullen svartkledd menneskelignende skapning ! En diffus skikkelse i svarte gevanter . Som tyllet frem fra det hinsidige står dette vesenet der. Helt urørlig. Med ryggen mot oss. Med vantro i blikket stirrer jeg som besatt mot denne mystiske åpenbaringen som plutselig bare er der...Spiller fantasien meg et puss - eller ? Ser jeg syner ? Jeg kaster et hurtig blikk på mine kamerater. Begge står som forsteinet og stirrer med vantro øyne i samme retning som meg...

Med stigende forbauselse ser vi på hverandre, før blikket atter en gang vendes mot denne plutselige åpenbaringen fra oven. Det er ikke til å tro.

Etter hvert kan en se konturene av dette vesenet tydeligere. Den ulne skapningen i ferd med å materialiserer seg...Sakte forvandles den til en fastere form. Jeg grøsser. Ingen sier noe. Brødrene er visst ikke stort høyere i hatten enn jeg.

Men fakta er at ovenfor oss står en nonnelignende svartkledd dameskikkelse med ryggen mot oss. Den mystiske skikkelsen står helt ubevegelig på venstre side av veien, ca.40- 50 meter fra oss, i silhuett mot sjøsiden. Det merkelige er at de svarte gevantene hun bærer ikke hører til i vår tid - svart fotsid stakk som går helt ned til anklene, svarte sko, samt et svart V - formet skaut med lange frynser som henger ned over skuldrene

Jeg tar et hurtig blikk på klokka. Den viser 23: 35. Den middelalderske svartkledde skikkelsen foran oss står der som hugget i stein. Hun virker så naturtro der hun står og tilsynelatende skuer utover mot havet.

Jeg forsøker å ta meg sammen. Sunn fornuft tilsier at denne skikkelsen må være en gammel, kanskje senil dame som bare har forvillet seg ut på en nattlig vandring.

Tanken ledes umiddelbart mot den grøssende historien om den «Sorte Dame» - et skremmende fenomen som huserte i krigsåra i en bygd i øvre Verdal. Som oftest viste hun seg i et bestemt område, helst etter mørkrets frembrudd. I krigsåra var total blending påbudt over alt, så mørkets gjerninger hadde fritt spillerom. Denne svarte skapningen kunne dukke opp når som helst på en øde veistrekning og skremme vettet av folk. Mange ble livredde da dette høyreiste, sorte uhyret åpenbarte seg for veifarende, helst i mørke, regntunge høstkvelder. Dermed var det noen gav det tilnavnet «Den Sorte Dame».

Et treffende uttrykk. Det er mange eldre sambygdinger som har opplevd å se dette svarte vesenet stå der urørlig midt på veien. Denne skrekkinngytende skapningen satte en støkk i alle som kom i nærkontakt med det. Var det en hvileløs skikkelse som ikke fikk fred i graven, eller har det en naturlig forklaring ?

Også dette mysteriet er fremdeles en uløst gåte..

Tilbake til vår mystiske dame. Det ser ut som om denne stoiske skikkelsen i løssittende nonnegevanter foran oss later til å være uberørt av vår tilstedeværelse. Hun bare står der like urørlig som før. Vi er omsider ferdig med røykepausen, knuser sigarettstumpen med skotuppen, og belager oss på å starte på oppstigningen.

Da skjer det noe merkverdig. Samtidig som vi begynner å gå, setter også Den Sorte Dame seg i bevegelse... Situasjonen grenser til det surrealistiske,en absurditet som er vanskelig å forstå. Hvordan kunne dette vesenet vite når vi begynte å gå, da hun ikke så seg tilbake ? Vi blir grepet av dette merkverdige fenomenet og lurer på om det er mulig å avsløre identiteten til denne Sorte Dama.

I det lengste prøver vi å ty til sunn fornuft. Dette må da være en eldre dame som bare har forvillet seg ut fra en eller annen institusjon ? Ekte spøkelser viser seg da ikke på denne måten ?

Til tross for at jeg er nesten lamslått av forbauselse, melder også nysgjerrigheten seg. Vi vil liksom ikke vise ovenfor hverandre at innerst inne begynner redselen for det ukjente å melde seg. Her gjelder det å kjekke seg litt.

Full av ungdommelig vågemot bestemmer vi oss for at en av oss skal bevege seg tett inntil, eller helst passere forbi dette mystiske vesenet, slik at det er mulig å se den Sorte Dama forfra. Igjen forsøker vi å minske avstanden ved å øke gangfarten, men dette overjordiske vesenet holder nøyaktig samme avstand !

Det er vanskelig å se om føttene beveger seg grunnet den fotside stakken. Det virker mer som om hun beveger seg uten å ha kontakt med veien.

Som en slags test på vesenets reaksjonsevne, blir det foreslått å gå i et saktere tempo, men øyeblikkelig slår også den svartkledde ned farten, slik at avstanden forblir akkurat den samme. Dette gjentar vi flere ganger, med nøyaktig det samme resultat. Avstanden holdes konstant hele tiden - uten at den mystiske dama ser seg tilbake...

Det som skjer er jo totalt fornuftsstridig og begynner å gå på nervene løs. Da det viser seg at det ikke er mulig å innhente den svartkledde med hurtig gangfart, blir jeg forespurt om jeg kan hive meg på sykkelen og tråkke i vei av alle krefter for om mulig å få et overblikk over hvordan dette mystiske vesenet ser ut forfra.

Det er naturlig at dette eksperimentet faller på meg, da det er bare jeg som har girsykkel. Jeg setter giret i riktig posisjon og tråkker i vei alt det remmer og tøy kan tåle. Smått om send minsker avstanden mellom oss. Alle krefter blir mobilisert. Farten øker. Jeg haler innpå. Hun går like uberørt og liksom svever oppover veien uten å se seg tilbake, selv om jeg er faretruende nær nå.

På forhånd har jeg planlagt å sykle helt opp i ryggen på den mystiske dama, for så å ta en krapp venstresving forbi, men så tett inntil den nonnekledde som mulig.

Av ren ungdommelig overmot har jeg bestemt meg for å se denne skikkelsen forfra. Det er liksom blitt en besettelse å avsløre denne mystiske skapningen. Farten er upåklagelig. Det går unna så sanden spruter. Jeg haler innpå. Noen sekunder senere er jeg tett bak den sortkledde.

Fra nå av skjer alt som i et lynglimt. Plutselig blir det så iskaldt rundt meg. Med ett er jeg inne i en grå tåkeverden - i et slags vektløst vakuum. Det er som å sveve - eller som å bli løftet opp og inn i en ukjent overjordisk sfære som ikke hører denne verden til. Alt viskes ut og stillheten overtar. Tid og rom har på en måte opphørt å eksistere. Det er som om å være omgitt av usynlige mystiske makter i en åndeverden som er utenfor min kontroll. Så helt plutselig, slipper denne mystiske «ånden» taket i meg, den svarte skikkelsen foran meg oppløses i en grå, ullen røyksky - og jeg sykler rett gjennom dama!

Hele den overjordiske opplevelsen er over i løpet av sekunder.jeg ble forbauset. Jeg ramler hodestups av sykkelen i ren forskrekkelse.

Plutselig er jeg alene. Som i ørske får jeg tak i sykkelen igjen og reiser meg opp. Dette svarte vesenet har bokstavelig talt forduftet - ja akkurat - som en ånd. Da jeg etter hvert kommer til sans og samling igjen, ser jeg meg fortumlet omkring, samtidig som jeg fremdeles har nok åndsnærværelse til å merke meg stedet der hun forsvant. Jeg befinner meg på toppen av en bakke, der veien flater ut. På venstre side er det et høyt stup som ender i en ulendt steinur. Ved dette stupet forsvant den mystiske dama.

Bak meg hører jeg høye, forbausende utrop. Med vantro i blikket kommer mine to kamerater springende opp til meg. Hesblesende kan de fortelle at de begge har fulgt med i det som skjedde for et øyeblikk siden. Med vantro i blikket sier den ene at han så meg - «som gjennom en grå tåke idet jeg syklet rett gjennom denne skapningen».

De trodde ikke sine egne øyne, som rimelig kan være. Som tause tilskuere var de vitner til noe som ikke kan forklares med sunn logikk.

Vi ble sittende en god stund å prate om denne merkverdige hendelsen før vi gikk til ro. Jeg skal ærlig innrømme at for mitt vedkommende ble nattesøvnen noe utenom det vanlige. Marerittet ble igjen til virkelighet i søvne - natta gjennom.Av vertsfolket, dagen etter, fikk jeg høre at vi ikke var de eneste som hadde observert dette overjordiske fenomenet. Etter hvert kom det fram at det var flere som hadde sett denne mystiske sortkledde dama - riktig nok på avstand. Sveiseren på gården kunne fortelle at han hadde sett dette svarte vesenet mange ganger - akkurat på samme sted som vi oppdaget henne.

Hvorfor skulle akkurat vi oppleve dette hinsidige synet ? Ville hun formidle et budskap som vi ikke kunne tyde... ? Eller er hun en hvileløs sjel som vandrer rundt i blinde, fordi hun ikke får fred i dødsriket? Nærkontakten med dette fenomenet fikk oss til å erkjenne at det uomtvistelig må finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan begripe...

Hvem vet, kanskje det har skjedd en dramatisk dødsulykke ved dette stupet i en fjern fortid ? Kanskje det var en nonne som av en eller annen tragisk årsak ønsket å avslutte livet ved å kaste seg utfor stupet...? Men alt blir bare gjetning.

Derfor vil også denne gåtefulle opplevelsen som vi ble vitne til en lys juninatt for lenge siden gå inn i evigheten som et uløst mysterium...

Einar Bjørsmo