En vanlig arbeidsdag i 1997 møter en selger Trønderkylling-sjef Per Steinar Norum på Ytterøyferja. Selv er kyllingsjefen mest opptatt med dagens mange gjøremål, men innvilger selgeren noen minutter for å presentere sine produkter – som han kanskje egentlig ikke trenger. Gode tilbud på smøremidler samt en fiffig løsning for isfjerning står på menyen, og Norum lar seg overbevise om å kjøpe sistnevnte før ferja legger til. Det skal bli et vendepunkt for både selgeren og Ytterøy-samfunnet for øvrig.

–Da vi var ferdig og han signerte kjøpeordren for det der isfjerningssystemet, sa han «Kjetil, kainn du itj sælg kylling istan?». Og slik ble det.

Latteren rumler gjennom overkroppen og fyller rommet via en humørsmittende ladning glede. Kjetil er kjent for å være rett fram, bestemt og energisk sosial. Han har også gjennomtrente smilerynker – som et håndfast bevis på et godt humør.

–Æ hate sure folk! sier han, fester grepet om kaffekoppen, skyver røykpakken innover bordet og finner roen.

–Livsmottoet mitt er at «livet er for kort til å gå rundt og være sur og grinåt», sier han og setter punktum med å gjenta åt-endingen. Her er det ingen forfining av ord, selv for en født og oppvokst trondhjemsgutt.

17 år og butikksjef

Vi skal tilbake til begynnelsen. Kjetil vokste opp med to eldre søstre, faren – en inderøyning og moren – en ytterøyning. Ytterøy var den gang mer ukjent. Det var først i godt voksen alder at øynene ble åpnet for alt øya i Trondheimsfjorden kunne by på.

–På slutten av 80-tallet begynte jeg å bli nysgjerrig på rådyrjakt, og jeg hadde hørt fra slekta at det fantes så mye rådyr på Ytterøy. Så jeg ringte Karl Laugsand, som var leder i utmarkslaget.

Laugsand var for øvrig en bekjent fra barneskoletiden på Charlottenlund, hvor de gikk sammen fra 1. klasse.

–Oddsene for at begge vi to skulle havne på Ytterøy som matprodusenter var vel … ja, ganske høye! sier Stavran og setter i en ny runde ristende humring på toppen av en selverklært blodtrimma kropp.

Som guttunge hadde han ikke store framtidsplaner, ut over å komme seg i arbeid. Utdanning var ikke et mål i seg selv, og ungdomsskolen var bare et pliktløp. Moren sa: «Kjetil, du må brenn opp karakterboka di så itj ongan dine får sjå den». Men boken har han stadig.

–Jeg tror det meste i livet er tilfeldig. Jeg begynte å jobbe deltid som 13-åring, i dagligvarebutikken Tempo på Øya. Fire år senere ble jeg butikksjef, sier han og ser til siden som for å huske følelsen av å frakte en sliten trillebag full av penger til banken hvor hjulene til slutt knakk under vekta av 1-, 2- og 5-øringene.

Også sjefsstillingen var noe tilfeldig, men han hadde jobbet godt, og steg i gradene. Da sjefen skulle byttes ut, fikk han butikksjefstillingen midlertidig i noen uker, men han ble i jobben i et halvt år.

–Jeg tenkte ikke mye over det da, men i ettertid ser jeg at det hele var litt høl i hauet …

Så fulgte jobber i et tiår i Trondos og et nytt tiår i Bunnpris-kjeden, før han gikk over til salgsyrket, som til slutt tok ham til Ytterøy.

Han har to barn, Stine (30) og Tommy (26) fra et tidligere ekteskap, men da han flyttet til Ytterøy i 1995 fant han kjærligheten med sin nåværende kone, Hilde Monica Grande, på en fest. Hun har en datter fra før, og sammen fikk de etter hvert yngstedatteren Linda (16). Han var da som nå en bestemt mann, og det gikk raskt å flytte sammen med Hilde etter et knapt halvår. Hun mener han fortsatt er like bestemt, men likevel raus og snill. Iveren for øysamfunnet fulgte også med på flyttelasset.

–Jeg er ikke den beste på dugnader, men jeg har engasjement. Se bare på den nye skolen og barnehagen – jeg sier heia ordfører og Levanger kommune, sier han.

Stavran begynte som markedssjef i Trønderkylling i 1997. I 2006 gikk bedriften til skifteretten, før Spis Grilstad tok over driften fra 2007 og startet Stjernekylling. De la ned driften før jul året etter, og Ytterøy mistet hjørnesteinsbedriften. Levanger kommune tok da med seg næringsrådgivere fra Proneo til krisemøte i gymsalen på skolen. Lokalbefolkningen advarte mot fraflytting og krise for næringslivet.

I folkemøtet satt Stavran, og skjønte at noe måtte gjøres. 31. januar 2009 gikk han inn på kontoret til Grilstad-sjef Ståle Gausen og bød én krone for lokalene.

–Jeg husker godt den krona jeg hadde i lomma. Den hadde hull i midten, sier han og humrer.

Kjøpesummen ble riktig nok høyere, men møtet fikk ballen til å rulle. Fem lokale kyllingprodusenter på Ytterøy tok sjansen på Stavran og et helt lokalt initiativ.

–Det var jævlig tøft gjort av de kyllingbøndene. Vi visste jo ikke helt hvordan det ville gå, sier han.

Men Ytterøykylling var en realitet fra 1. mai samme år. Resten er historie.

–Jeg husker første arbeidsdag godt. Vi hadde 18 ansatte, 12 var litauere. Målet vårt var å ansette par med rett fokus. De første har siden vært med på å ansette resten av staben, og vi har ennå ikke trengt en eneste stillingsannonse, sier Stavran.

Han legger mer vekt på betydningen litauerne har hatt for Ytterøy enn omvendt.

–Bedre arbeidsfolk og sambygdinger finnes ikke, slår han fast.

Voldsom vekst

Det første året omsatte Ytterøykylling for 12 millioner i løpet av vel sju måneders drift. I 2017 har omsetningen økt til 250 millioner kroner. De neste tre årene satser eierne 40 millioner kroner i utbygginger på Ytterøy og Mule for å kunne vokse videre.

–Vi bygger anlegg som tåler en omsetning på 500 millioner kroner. Det er ikke sagt at vi skal øke til det, men vi får muligheten, sier Stavran.

Selskapet trenger nemlig ikke vokse bare for å vokse. De er gjerne lykkelig som liten, så lenge kyllingene er store.

–Det slo an hos kundene, og vi økte mer enn vi tenkte. Vi kom inn hos de rette plassene, sier Stavran, og vektlegger ordet «vi».

–Du får ikke framstille det som at jeg har all æren. Det er mange som står bak. Jeg var bare en av dem som satte ting i gang, sier han bestemt.

For bestemt kan han være. Eselsta, ifølge både ham selv, kolleger og kona.

–Jeg har blitt mer ydmyk de siste ti årene. Det har endret seg med tiden, og jeg har blitt flinkere til å lytte til andre. Det var datteren min som sprakk boblen jeg levde i.

–Boblen?

–I begynnelsen for Ytterøykylling jobbet jeg fra seks om morgenen til ni-ti på kvelden. Jeg slaktet og pakket kylling, tok imot nye ordre og ordnet logistikk og salg. Det var jo kjempeartig, men jeg glemte alt annet. Til slutt var det datteren min, Stine, som besøkte oss og sa «herregud pappa, du må våkne opp». Det gikk opp et lys da. Alle kan gjøre feil, men det viktige er å lære av det.

I dag er han arbeidende styreformann og største aksjonær. Den daglige driften holder han seg unna. Men det var langt fra enkelt å takle det i starten, da han ansatte Lasse Kjønstad som sin egen etterfølger. Det veide tungt at Lasse svarte «ja» på ett spørsmål.

–Jeg spurte om han er en bedre daglig leder enn meg. Han sa ja. Lasse er en utrolig dyktig leder, men jeg slet veldig med å holde meg unna. Når det sto et møte i kalenderen, satte jeg meg i bilen og kjørte mot fabrikken. Til slutt måtte jeg si «nei, Kjetil», snudde bilen og kjørte hjem igjen, sier han.

Ifølge datteren Stine har Kjetil blitt mer pappa og mindre sjef i senere år. Spesielt hjalp det å få en valp i huset, og å få være enda mer vertskap når søstrene og resten av slekta kommer på hyttetur like ved.

–Han er ekstremt hjelpsom og sosial, og er ikke redd for å ta plass. Men han har alltid vært arbeidsnarkoman, så jeg måtte be ham om å være pappa da det var mest travelt. Han har blitt flink, sier hun.

Ut av boblen

I dag er han glad for å ha overlatt driften til «beir følk».

–Nå våkner jeg om morgenen og får en dagsrapport. Så lenge alt går bra, tar jeg meg en ny kopp kaffe. Det er egentlig ganske fantastisk, sier han mens latteren igjen runger.

Det har ikke vært enkelt å starte fra bunn og bygge en hjørnesteinsbedrift. Stor vekst, nye krav og debatter rundt slakt og narasinfõr kan tære på de fleste.

–Men jeg får et utrolig adrenalinkick av at noen sier «dette får du ikke til, Kjetil». Da tenner jeg, og skal i hvert fall få det til som jeg har tenkt. En fikk jo høre det som ung butikksjef også. Men det har alltid gjort meg mer motivert. Da kan jeg ikke gi meg, så lenge jeg tror på det selv.

Den største overraskelsen som bedriftseier på Ytterøy var likevel samfunnsansvaret som fulgte.

–Det var et sjokk. Jeg hadde ikke tenkt over det, men litauerne våre bosetter seg jo på øya. De kjøper og bygger hus. I vår var 17 av 33 barnehagebarn litauere. Det er herlig, sier han. Iveren for øya tar over igjen.

Til Afrika

17. august fyller han 60 år. Alderen preger delvis beina, men ikke hodet. Han er spøkefull, engasjert og har en energi som andre misunner ham. Men han sukker tungt og utbryter et lite «hoff» hver gang bursdagen nevnes. Det blir mer et slektstreff. Det han ikke visste da dette intervjuet ble gjort, er at hans egne ansatte lager en egen kyllingvin til bursdagen, samt bestilt villsvinjakt i Litauen. Selv har han nettopp bestilt en jakttur til Afrika med tre andre, i et område nord for Johannesburg. Men bursdagsgave, det er det ikke.

–Turen har vi planlagt lenge, og nå klaffet det for alle. Det blir stort, og målet er å felle en antilope. Det blir utrolig nok første gang jeg jakter utenfor Ytterøy, sier han.

Med litt jakthell henger det om et års tid en bogmontert antilope på troféveggen – sammen med minner fra flere hundre egenfelte rådyr og elg.

–Å få sitte ti timer på post i skogen … Helt alene, med lukter og lyder rundt seg, det er virkelig hjernetrim. Jeg løser mange problemer på post, sier han og glir over i de gode jakthistoriene han er kjent for å dele. Om rådyrkjeet på én meters avstand, mens en fugl på børsepipa skled nedover løpet og han holdt pusten for ikke å skremme vekk alt av vilt. Og om jaktfalken som stilte baken til på post. Tullsnakket sitter like løst som latteren. Det er slik han trives best.

–Har du nå havnet på rett sted i livet?

–Jeg har det mye bedre enn jeg har drømt om. Jeg er jo lauskjæfta, vet du.