Det var da Dafne Schippers sprintet inn til VM-gull og etterpå tok av seg skoene, jeg begynte å synge ut av det blå: «Ta av dej skorna! Ta av dej skorna!
Varje gång du tar av dej skorna så medge att det känns skönt!»
Jeg sang altså på svensk; sangen fra barndommen som jeg hørte på Ni-timen i 1960-årene. Siden har den satt seg fast i hjernen, sammen med Miriam Makebas «Pata Pata», Monkees «I’m a beliver» og Odd Børres «Må, må, må, må, må, må skynde meg å gå, gå, gå, gå, gå, gå…»
Sangen jeg hyllet den nederlandske Schipper med ble skrevet av Povel Ramel i 1964. Svensken, inspirert av skjønne kvinns, Tarzan og Nikita Khrusjtsjov, satte tydelige musikalske spor - uten sko. Hvorvidt Sovjetunionens president faktisk tok av seg skoene i det hele tatt i FN, i 1960, er en annen sak. Det berømte fotoet er manipulert.
«Take of your shoes!».
Vi hadde bestemt oss for å besøke et av Mumbais mest bortgjemte hindutempler. Sjåføren advarte på det sterkeste om å ta av seg skoene og la dem stå igjen utenfor tempelet.
«De vil bli stjålet! Legg dem igjen i taxien!»
«Jaha, da stikker du vel av med skoene selv. Hvor naiv er det mulig å bli», tenkte jeg.
Taxien forsvant i bilmylderet. Gudene måtte vite om sjåføren ville dukke opp igjen med skoene. Det var en slags avtale. Om en halv time. Men allerede før inntreden i det det aller helligste, begynte jeg å kikke meg omkring etter sko-kiosker.
Å gå barbeint i en gate i Mumbai er en jordnær, eller rettere sagt varm asfalt-oppleve. Fem minutter ble brukt på 200 meter opp gata, samme lengde som Dafne Schippers løp på 22.05 i London. Jeg følte meg som en Gandhi light i den lumre kvelden.
“You thought I would not come back?” Smilte sjåføren, slik bare en indisk sjåfør kan.