I distanse er det jo nesten som å dra til Rivieraen. Men med slikt fint vær om vi fikk, er det omgivelsene og gamle bekjentskap som teller.

Vi startet med en snartur innom Kirkenes for å se på en minnebauta om hendelsene i 1944 da russerne begynte å jage og bombe tyskerne ut av byen. Tyskerne brukte den brente jords taktikk under sin retrett over hele Finnmark. Russerne som fulgte etter, trakk seg tilbake etter Tysklands kapitulasjon 9. mai 1945.

Stalin stengte alle grenser, en lukket grense som jeg selv opplevde i unge år da jeg arbeidet der oppe. En måtte passe seg for ikke å trå over grensen den gangen, da ble en tatt og sendt til Sibir for å bli der resten av livet. I dag er det grenseboer-pass på begge sider av grensen – vi er naboer!

Gamle trakter

Denne gangen reiste vi med fly. Reisen var sammen med mine to døtre til området hvor jeg hadde mine første arbeidsår. Jeg bodde den gangen, i 1952 – 54, sammen med min kone på Statens forsøk- og demonstrasjonsgård på Svanvik i Pasvikdalen, i Øst-Finnmark. Jeg hadde vært her et par – tre ganger etter at jeg avsluttet mitt opphold her, men det er alltid godt å se og følge forandringene der oppe. Jeg må nesten se denne turen i sammenheng med at også mine fire sønner i sommer kjørte hit på hver sin MC. Naturligvis fordi den eldste er født her oppe. Det hele blir som en felles markering.

Jeg kjenner noen fra før og noen kjenner igjen meg. Jeg gjenkjenner steder og plasser som har forandret seg.

Bureisere

Navnet Svanvik er fra finsk (Salmi jervi) og det betyr svane-vann. Dette er en del av Pasvikelva som deler Russland og Norge. Geografisk ligger området som en trekant-kile sørover mellom Russland og Finland. Det var her Staten fant på at de skulle ha et demonstrasjonsopplegg for nye bureisere. Tanken var at bureiserne i Pasvikdalen kunne drive mest mulig selvforsyning og med mest mulig allsidig jordbruk også utenom reindrift. Forsøksgården ble egentlig opprettet så tidlig som i 1928, men kom i gang for fullt først i 1934. De første bureiserne kom imidlertid så tidlig som i 1775. Det var i ei tid da vi på langt nær var en nasjon.

Jernmalm og industri

Bureising og fornorsknings-politikk måtte til for å markere norsk territorium. Dette falt også sammen med framveksten av industrisamfunnet i Sør-Varanger der det var store mengder jernmalm. Alt dette førte til befolkningstilvekst med bygging av skoler, kirke og veier i dalen.

Sverre Mosling var en pioner for ideene om storstilt bureising opp gjennom dalen, og i fornorskningens ånd var det bare de av norsk herkomst som kunne bli bureisere. Det var jo her et også et sterkt innslag av befolkning fra Finland. Samtidig ble det en sterk konkurranse med enklere og bedre betaling fra industrien.

Det var også planer om bygging av veg til Finland som uteble. Slik kunne en unngå sterkt press fra finsk side. Pasvikdalen forble derfor som en blindtarm i kommunikasjonsmønsteret. En kan jo i ettertid spørre seg om dette var riktig. Da jeg arbeidet som faglig i landbruk her, var det lærlinger på Svanvik går. En skulle vise hvordan en gård skulle drives og samtidig var det en del teknisk utleie, også utleie av jord til hagebruk.

I 1969 var det registrert 61 bureisingsbruk. I dag har det gått ned til under 20 med melkeproduksjon.

Bjørneforskning

Det er nå bygget ut et trivelig Svanhovd overnatting- og konferansesenter. Her er videre etablert Norsk Institutt for bioøkonomi med deltakelse fra naboland i nord; Finland, Russland og Norge. Det spesielle her er at vi på denne måten har et samarbeid med våre naboland og da per i dag spesielt forskning på brunbjørn. En må kunne si at det er verdifullt med slikt samarbeid.

Et stort laboratorium på Svanhovd er bygget for mellom annet å analysere forskjellige prøver som har kommet inn av ekskrementer og hårprøver fra bjørn. Jeg kan her nevne at jeg fikk servert en bjørneburger av kokken, og den var utrolig god og spesiell. Dette var kjøttet fra en ung bjørn som hadde vandret frem og tilbake. De hadde fulgt den ved hjelp av hårfeller. En slik felle er utlagt åte inne i en liten innhegning med lav piggtråd som bjørnen må krype under.

Møtte bjørnen

Da jeg var her i 50-årene gikk jeg meg på en bjørn under rypejakta. Den reise seg opp framfor meg på cirka 50 meters hold. Det var noe i meg som sa «stå i ro». Vi ble stående og se på hverandre i 2 – 3 minutter, før den seg ned og forsvant i full fart bort. Jeg var vel egentlig trygg som hadde våpen i hånd, jeg sier bare MEN… Det er helt fantastiske opplevelser du kan få i pakt med naturen. Du får en føling med hva en ellers ser og snakker om. Det er bare ute i fri natur du kan oppleve slikt.

Varme fra sørøst

På Svanhovd er det både bjørnemuseum og formidling av dyr og planter. Her er laget en botanisk hage med oppimot 140 plantearter rundt et lite basseng, samtidig som det var et hav av blomstrende stemor og ringblomster på forskjellige steder. En kunne nesten ikke tro at dette var langt ord for polarsirkelen. Årsaken er at denne landsdelen av Norge får sørøstlige luftstrømmer fra russisk innland og det kan bli en utrolig sommervarme. På Svanhovd-gården har de en metrologisk værstasjon som forteller at det er blitt varmere den siste tiden, uten at jeg vil påstå noe om hvorfor.

Den store kunstner

Som en naturskjønn avslutning på rike opplevelser ser jeg er fullmåne som klatrer opp en knallblå himmel i sørøst. Først fra intet, med knallrød bakgrunn over russiske fjell bakom Svanevannet på norsk side mellom bjørk og furuskog. Så klatrer den opp og blir større og lyser stadig sterkere. Ingen kunstner i hele verden kan etterligne eller konkurrere ut dette.