Tenk deg en iransk medreisende som hilser deg velkommen til landet og som forteller at hele landet er i sorg (muharram som betyr forbud)i 10 dager fordi en imam ble drept for 1400 år siden. Han ble symbolet på mot til å kjempe for frihet og rettferdighet og døde for dette i slaget ved Karbela. Hans hær besto av 72 rettroende mot 30000 mann som var hedninger) Hvert år går sørgende ut i gatene og hulker og slår seg på brystet. (Kvinnene slår seg på låret.) En litt skremmende horde svartkledde for oss nordboere og en fremmed uttrykksmåte.
Tenk deg å våkne hver morgen og se pilen i taket som peker mot Mekka.
Tenk deg et land fullt av «flaggermus» som svever rundt i gatene.
Tenk deg når «flaggermusene» viser seg å være kvinner i hijab og chadorer, med ansikter som stråler og smil ledsaget av spørsmålet «where do you come from? May we take å photo?»
Tenk deg et land hvor det utenfor utenriksdepartementet står en plakat med beskjed om at du skal snakke pent til folk.
Tenk deg et land som har tatt imot 3 millioner afghanske flyktninger som har lovlig opphold og fulle borgerrettigheter. De er velrenommerte bygningsarbeidere.
Tenk deg at 150000 armenere ved hjelp av shah Abbas, flyktet fra ottomansk forfølgelse på 1600-tallet fra Julfa og fikk etablere seg i utkanten av Esfahan og bygge opp New Julfa.
Historiens sier noe om at de var særlig velkomne fordi de hadde greie på silke og hadde stort handelsnettverk. De fikk dyrke sin kristne religion og fikk bygge 12 kirker. For at det ikke skulle vekke anstøt blant de muslimske naboene, ble kirkene bygget i samme formspråk som moskeene, mens de innvendig fulgte armensk tradisjon.
Tenk deg å gå inn i Holy Savior Cathedral og få hele Bibelen fortalt via maleri. Det nye Testamentet nederst, det gamle øverst. For ikke lesekyndige var dette en viktig formidlingsmåte.
Tenk deg at dette samfunnet med 12000 innbyggere har opprettholdt eget språk, egen mattradisjon, egen skole og universitet og religion. Men misjonering er ikke tillatt. De er sikret ett sete i nasjonalforsamlingen og er under statlig beskyttelse.
Tenk deg et land med så mye kultur at du nesten besvimer. Små skulpturer fra år 5000 f.k. Byggverk i form av moskeer og palass rikt dekorert med keramikkfliser og ikke minst speilmosaikk.
Tenk deg å vandre rundt i den siste sjahens sommerpalass i en diskret eleganse.
Tenk deg videre til den opprinnelige religionen zoroastrismen hvor du hele livet er i en kamp mellom det gode og onde/lyset og mørket. Dødsseremoniene var spesielle. De døde ble brakt inn i egne områder og lagt høyt oppe i stillhetens tårn. Her ble de mat for ørner og gribber. Hvis det høyre øyet ble spist først, kom avdøde til himmelen, men hvis det venstre øyet ble spist først , gikk du til helvete med mindre prestene klarte i be for deg slik at du fikk en bedre skjebne. Imens ventet familien i i gjestehus på området slik at de kunne får med beinrestene som skulle brennes hjemme.
Tenk deg gjødselbehovet i ørkenstrøk. Hvordan løse det? De gamle perserne bygge duehotell og samlet guanoen fra dem for å gjødsle med.
Tenk deg ørkenbyer hvor avkjøling ble løst med å fange vinden i vindtårn og så få den sirkulert ned i bygnignene. (En fortsatt brukt avkjøling)
Tenk videre på vannforsyningen til byer i ørkenområder. For 4000 år siden ble det bygget underjordiske kanaler fra vannkilder i fjellene. De underjordiske kanalene ble bygget av så vel voksne som barn. Barna gravde der gangene måtte være trange. Denne underjordiske vannforsyningen opprettholdes også i dag og er viktig for landbruket. Trusselen er lavere grunnvannstand.
Tenk deg å sitte i ørkenen idet solen er i ferd med å gå ned og stillheten er altoppslukende.
Tenk deg så å kjøre i disse områdne og vite at 150 meter under oss har vi kjernefysisk produksjon som holdt på å sette verden i brann for kort tid siden
Tenk deg et land med 35 prosent arbeidsledighet (offisielt 15 prosent).
Tenk deg et land hvor kun 4 av 10 universitetutdannede får relevant arbeid etter studiet. Ikke til å undres over at det er en stor hjerneflukt fra Iran.
Tenk deg et land med statsreligion og hvor nye lovforslag må gjennomgås av 6 imamer og 6 jurister for å sikre at de ikke på noe vis kommer i motstrid med det som står i Koranen før de presenteres i parlamentet. Straffenivået er utledet av det som står i Koranen og dødsstraff står det nok mye om......
Tenk deg et land hvor fire koner er tillatt hvis du har oppført deg skikkelig. Kniper det om kan du også - som mann - inngå «shorttime marriage» helt ned til en time. Vi bruker vel andre navn på slike forhold?
Tenk deg å være avhengig av mannens samtykke for å få skilsmisse. Hvis du tillates det, får du friheten, men taper barna som følger far.
Men tenk også
på at det finnes en stille protest blant kvinner. Hver onsdag kler en del seg i hvite hijaber - en stille protest kanskje mot noe mer enn bare påbud om bruk av hodeplagg.
Tenk deg at det er sluppet til en kvinnelig arkitekt som har fått bygget en helt spektakulær bro i Teheran! 27 år gammel fikk Leila Araghian oppdraget. Kanskje kan denne broen være symbolet på kvinnenes brobygging til et friere liv i fremtiden. Men som iranerne sier: «Vi har god tid.»
Tenk å avslutte dette oppholde med en vannpipe, en kopp kaffe og en søt kake og kanskje en liten bismak om at vi ikke fikk fortalt hele historien om dagens Iran. Men interessen en vakt og vi leser nok avisene på en annen måte etter dette oppholdet.
Tenk deg å reise hit. Ja, gjør det , da vel! For inntrykkene kan ikke formidles. De må oppleves.
Takk til fantastisk guiding og kunnskapsformidling av Ali, Amir, Roger og Erik.
Mine forestillinger om et land der folk er mistenksomme overfor vestlige turister og religiøs galskap legger sin klamme hand over all glede og trivsel, ble gjort til skamme.
Jorunn Skogstad
Den vennlige lokalbefolkningen, som vi møtte mange av, gjorde et uutslettelig inntrykk. Alle de smilende ungdommene og voksne som vinket og spurte «Where are you from?» og fulgte opp med «Welcome»! når vi passerte dem på gata. Og de som veivet ned bilvinduet, vinket og hilste høylydt.
Noen av de vi spurte om veien tilbake til f.eks. hotellet eller en severdighet, fulgte oss hele veien fram dit vi skulle. Mange var skikkelig god i engelsk, uten å ha vært utenlands.
Intet minnet om at jeg befant meg sentralt i Ondskapens akse!
Vi kom i samtale med både unge kvinner og menn, og fikk et bestemt inntrykk av at mange var luta lei ufriheten. Noen mente (håpet?) skautet (hidjaben) som er påbudt for unge og voksne kvinner, ville forsvinne i løpet av en ti-årsperiode. Flere hadde konkrete planer om å dra utenlands for å få et friere liv; Kanada og Australia ble nevnt. Det kunne virke som om en god del iranere har et positivt syn på vesten.
Streng kleskode, spesielt for kvinner. Alle kvinner skal bære skaut (hidjab), som dekker håret, og kappe som skjuler de kvinnelige former. All hud unntatt ansiktet skal være tildekket. Dette for at kvinner ikke skal vekke erotiske begjær hos menn. Og menn kan ikke gå i shorts uansett hvor varmt det er.
De fleste damene i vårt reisefølge fikk det travelt med å knytte på seg skaut før flydøra ble åpnet i Teheran; det vakte minner om kleskoden til bestemorsgenerasjonen på 1950-tallet.
Med forundring registrerte jeg at noen av våre damer vandret ned flytrappa iført hatt på hodet og naken hud mellom sko og bukse. «Dette kan umulig etikkpolitiet godta», tenkte jeg og regnet med at piskeslag ville bli tildelt før vi vendte nesen heimover. Det skjedde ikke.
Det skulle vise seg at svært mange iranske kvinner kun dekket til rundt 50 prosent av håret; og det var ikke uvanlig å se langt hår helt ned til midjen. Grenser tøyes i Iran også!
Kvinner med hvit plasterlapp på nesen var et vanlig syn. Operasjon av nesen gir høy status, noe ikke alle har råd til. Noen setter derfor en plasterlapp på nesen uten å ha foretatt operasjon!
Jeg følte meg trygg unntatt når gater skulle krysses. Av Irans 80 millioner mennesker bor ca 10 prosent i hovedstaden Teheran. Det betyr enorm trengsel på gatene og ikke minst i basarene. I motsetning til byvandring i vestlige byer med store menneskemasser, følte jeg ikke behov for å flytte ryggsekken fra ryggen til magen, eller å ta et ekstra tak i belteveska med pass og hele budsjettet (Våre kredittkort kunne ikke benyttes i Iran). Dette selv om det var lenge mellom å se politi i uniform. (Men de var nok ikke lagt unna.)
Alkoholforbudet medfører fravær av berusede mennesker; noe som ikke opplevdes som et savn. Men jeg hadde ikke hatt noe i mot et unntak for et glass øl til en god middag!
Trafikken i iranske byer er et stort faremoment. Brede gater, enorm mengde biler og motorsykler og aggressiv kjørestil gjorde det helt nødvendig at våre reiseledere og lokale gaider stilte seg opp med norsk vimpel og utslåtte hender og dannet et skjold når vi skulle krysse gata.
Veier gjennom varierende landskap. Vi kjørte i underkant av 150 mil fra Shiraz i sør til Teheran i nord på firefils asfalterte veier, lange rette strekninger, høye fjell i mange spennende formasjoner på begge sider av veien.
Gjennom flatt ørkenlandskap, forbi svære, grønne maisåkre, kunstig vannet via kanaler langs åkerkantene. Svære «innsjøer» uten vann men dekket av salt, vitnet om at overforbruk av vann kan føre til problemer bl.a. for matproduksjonen.
I nærheten av Silkeveien foretok vi en barfota ørken-spasertur i lav kveldssol mot en diger sanddyne – herlig! I tankene så jeg for meg møte med en karavane på vandring fra øst til vest nedlesset med eksotiske luksusvarer. Tørste folk og kameler gledde seg til ei natts hvile på neste karavanserai, etter at kamelene hadde tilbakelagt sin dagsetappe på 30 km.
Sanddyna viste seg å skjule et aktivitetssenter. Hjulspor tydet på at her hadde noen boltret seg av hjertens lyst i fartsfylt lek og sandsprut. Dette minnet meg om opplevelser en vinterdag på Finnmarksvidda.
Interessant var det å observere en skokk menn som trengte seg sammen rundt to ivrige, til dels hissige, debattanter på fortauet i Teheran.
Etter å ha spurt meg for blant folk i nærheten, fikk jeg rede på at temaet var imamen Hussein, som for vel 1400 år siden falt i krig i Karbalaørkenen. Til slutt stod han med 72 mann og ble, sammen med hele sin hær og familie, meiet ned av en overmektig fiende.
Jeg kan se likheten mellom imam Hussein og Olav den hellige. Men jeg har vondt for å se for meg en skokk kaller på et gatehjørne i Levanger, alvorlig og høyrøstet diskutere Olav den helliges skjebne på Stiklestad.
Imamen Husseins fall markeres hvert år i hele Iran med 10 dagers sorgperiode, Muharram, som ble avsluttet dagen før vi dro heim: Gratis matutdeling, stengte butikker og restauranter, store ansamlinger av svartkledde mennesker og prosesjoner – mennene først, bankende sine bryst, og kvinnene bakerst.
Høyt utviklet teknologi for 3000 år siden.
Duetårnet i Meybod lokket til seg tusenvis av duer. Avføringen fra duene dekket bøndenes behov for gjødsel fram til kunstgjødselen kom på 1930-tallet.
Det sinnrike ledningsnettet som fraktet vann fra fjellene og ble utporsjonert til jordbruk og familier etter behov.
Vindfangerne som ble brukt til å skaffe luftsirkulasjon i husene slik at de ble levelige på varme sommerdager
De mange arkitektoniske mesterverk: Moskeer, palasser, parker og flotte persiske hager. Mange står på UNESCO’s verdensarvsliste.
Mange positive overraskelser
Kjapp servering. Jeg var forberedt på at mat måtte vi vente lenge på å få servert. Men med ett eneste unntak kom lunsjene og middagene kjapt på bordet. Og maten var variert og god. Mye ferske grønnsaker, som jeg langet i meg mye av – uten behov for imodium!
Forberedt på turisme. «Rasteplassen» like nord for Qom, den islamske «vatikanstat», overgikk alt jeg tidligere har opplevd av rasteplasser: Enorme parkeringsplasser, mange flotte butikker i vestlig stil, kjempestort toalett med beplantninger i «vaskerommet».
Kristen, armensk kirke, med svære frescomalerier fra Bibelen. Dessuten både armensk skole og universitet, som er åpne for alle som kan armensk. Både kristne og jøder har sete i nasjonalforsamlingen.
Tre millioner flyktninger, som skal være vel integrert og være i arbeid tross skyhøy arbeidsledighet.
Fordobling av antallet turister til tre millioner i løpet av de to årene som er gått siden atomavtalen mellom Iran og verdens mektigste land ble inngått. De fleste kommer fra Frankrike, Tyskland, Kina, Polen.
Tenk grønt! På et hotell var det hengt opp en plakat på badet med anmodning om å tenke på miljøet og henge brukte håndklær på en spesiell plass, hvis det ikke var ønske om å skifte dem.
Forbud mot røyking i offentlige lokaler som restauranter og uteserveringer. Og jeg så svært få røykere utendørs. Også vannpiper er forbudt i byer sør i Iran, og jeg så ikke ei eneste vannpipe i Teheran.
En kvinnelig drosjesjåfør ble observert blant Teherans enorme arme` av drosjebiler, de fleste gule.
Svært rene byer, men i utkantene og langs landeveiene er det norsk standard.
Påbudt bruk av bilbelte. Under bussturene passerte vi flere kontrollstasjoner der lokalgaidene ropte «fest bilbeltene!»
Foto/selfie sammen med oss var ønsket av svartkledde mullaer iført svarte og hvite turbaner og unge kvinner i svart chador (heldekkende kvinnedrsakt)
Verdens nest største «torv», Imam Komeini-plassen i Teheran, er slått av bare Den himmelske freds plass i Bejing.
Ikke bra i Iran
Irans politiske system bygger på at staten skal styres av islamske skriftlærde. Alle vedtak i parlamentet kontrolleres av et vokterråd, hvis oppgave er å sørge for at alle vedtak i parlamentet er i samsvar med islam og grunnloven.
Vokterrådet består av 12 medlemmer; seks geistlige utpekt av Den øverste lederen og seks jurister utpekt av parlamentet etter forslag fra lederen av høyesterett. Ingen kandidater kan stille til valg uten først å være godkjent av vokterrådet, som også overvåker selve valget.
Segregering av kjønnene. Ledende iranske politikere vil gjerne styrke kvinnenes politiske og sosiale rettigheter, men møter hardnakket motstand fra det islamske presteskapet. Prestene tviholder på at kvinnene skal underordne seg i ett og alt. Under bilde av ei ung jente med skautet langt fram i panna stod å lese: «Islamsk slør for kvinner er likt med hva blåskjell er for perlen. Blåskjell beskytter perlen mot havets ødeleggelser. Derfor må det islamske sløret ses på som en beskyttelse og ikke som et fengsel.»
Oppgitt arbeidsledighet for ungdom er nærmere 30 prosent, men en høyskolestudent jeg snakket med, kunne fortelle at denne prosenten er 40 for akademikere.
Om lag 25.000 mennesker omkommer i trafikken hvert år.
Arvid Vada