Sommeren 1944 flyttet vi nok en gang og bosatte oss på et nytt loftsrom. Denne gang hos Olaug (min mors søster) og hennes ektemann Åsmund, som bodde på et gårdsbruk i Tromsdalsåsan, en tilstøtende sidedal litt lenger ned i Inndalen.

Etter hvert som krigen utviklet seg i disfavør for den "uovervinnelig" tyske arme, desto strengere ble straffen for å skjule fanger på flukt.

Einar Bjørsmo, har i artikkelserien over tre aviser fortalt om minnene han har fra krigsårene. Her med Schmeissner maskinpistol som han som 6-åring brente av flere magasiner ned mot elva Inna

I hvert fall økte patruljevirksomheten merkbart utover sommeren 1944. Mange ganger kom disse forpost-patruljene svært overraskende til gårds. De kunne dukke opp når som helst. Natt eller dag. Plutselig kunne gårdsplassen være full av tungt bevæpnede soldater. De tok seg alltid godt til rettes. Uten videre spørsmål okkuperte de både finstua og det vesle kjøkkenet

Noen sto i små klynger og åt på sin knappe stridsrasjon, mens flesteparten satt langs veggene og røkte. Etter hvert ble lufta så fortettet av tobakksrøk at det ble uutholdelig for oss fastboende å være inne. Som regel ble det til at vi alle måtte oppholde oss på loftet og vente der til tyskerne var ferdig med sine husundersøkelser. Etter endt lunsj ble det en grundig inspeksjon av både bolighuset og fjøset for å forvisse seg om at ingen flyktninger var skjult. For å være på den sikre siden ble også høyet på låven undersøkt.

Jeg husker tydelig at noen soldater med påsatt bajonett gikk oppover låvebrua og inn på låven, det de stakk bajonettene med full kraft ned i høyet ... De ville nok forvisse seg om at vi ikke gjemte noen rømlinger i høyet.

Matmangel

Andre ganger kunne husundersøkelsene kombineres med jakten på mat. De fleste ville kjøpe flesk, smør eller egg. Med umiskjennelige tegn pekte de på sin munn for å uttrykke at de var sultne. Også blant soldatene så det tilsynelatende ut for at det ble knapphet på mat etter hvert som krigen utarmet landet.

Da matvaremangelen begynte å gjøre seg særlig sterk gjeldende i slutten av 1944, var det ikke bare soldatene som følte knappheten, men i høyeste grad også sivilbefolkningen. Den som ikke eiet jord, kunne heller ikke dyrke matnyttige planter, så som poteter, gulrøtter eller kålrot. Så for oss «jordløse» kunne matmangelen mange ganger være på sultestadiet.

Jeg minnes en dag opp mot juletider i 1944. Mamma hadde 2 merker igjen på margarinkortet som hun skulle benytte mens det var gyldig. Meningen var å kjøpe litt margarin på kaka til julefeiringen. I tillegg hadde vi fått 2 rugbrød av mammas søster Olaug. Jeg gledet meg veldig til å få margarin på kakskiva i jula. Så jeg ventet med stor spenning mens hun var på butikken. Endelig kom mamma hjem igjen – men uten margarin! Skuffelsen var enorm. Hun hadde fått som begrunnelse for avslag "at tyskerne skulle bruke margarinen som smurning til sine tanks og kanoner"... Jeg skal ærlig innrømme at jeg gråt mine modige tårer den dagen...

Som så mange ganger før ble det en grovbakt kakskive med en kopp vann til. Det ble vann og brød bokstavelig talt i dagene frem mot jul. Men på selveste julaften kom mors søster opp til oss på loftet med en klatt ekte smør samt et helt egg på hver av oss. Da ble det virkelig jul i stua!

Men etter hvert som matvaresituasjonen forverret seg – både for soldat og menigmann – var det naturligvis noen soldater som var ute etter litt matauk, når de så sitt snitt til det.

Jeg minnes en dag da tante Olaug var inne i hønsehuset for å mate sine høns. Plutselig kom det en rekognoseringspatrulje til gårds. Da tyskerne oppdaget hønsehuset, ble de veldig interesserte, pekte og gestikulerte. Sjefen for patruljen dro lua ned i panna og gikk med faste skritt mot hønsehuset. Han rev opp døra, rettet seg opp i stram givakt, og sa med myndig røst: "egg. egg. egg, samtidig som han tegnet en rund sirkel i lufta for å gi til kjenne at han ønsket å kjøpe egg.

Min tante rettet seg opp, så tyskeren stivt inn i øynene og sa bestemt: «Nix ægg. nix ægg»...Til tross for tantes mangelfulle tyskkunnskaper forsto tyskeren hva hun mente. Han ble helt hvit av raseri over et slikt uhørt svar. På nytt brølte han ut i fullt sinne: "egg. egg"! samtidig som han pekte illevarslende på sin pistol. Men til tross for disse truslene vek hun ikke en tomme. Hun holdt bestemt på sitt. Ingen egg å få her. Tyskeren måtte gi seg til slutt. Han tok helomvending og brølte noe til sine soldater. Denne gangen måtte de trekke seg tilbake – uten egg

Men kontroller, husundersøkelser og jakten på rømlinger fortsetter som før med uforminsket styrke.

Sjokolade og annet godteri

Jeg erindrer fremdeles en kald dag i begynnelsen av 1945. Like ovenfor husa får jeg øye på en tysk tropp som kommer stavrende ned mot gården på ski i hvite kamuflasjedrakter. Skipatruljen har øyensynlig store problemer med å ta seg ned den slakke bakken. Mange faller om kull. Det er tydelig å se at skiferdighetene ikke er helt på topp. Denne gangen er det en hel tropp som kommer på inspeksjon. De spenner av seg skiene utenfor inngangsdøra, tramper opp trappa og henger av seg kamuflasjefrakkene ute i gangen. Deretter okkuperer de både kjøkkenet og stua. Vi fastboende må atter vike plass, enten ved å gå på loftet eller ut i fri luft mens "besøket" varer.

Før jeg går ut tar jeg en titt på militærfrakkene som henger på rekke og rad ute i gangen. Jeg vet fra tidligere at det kan skjule seg mange slags godterier i disse lommene. Fra tidligere ransakinger har jeg lagt merke til at de har tatt opp noe fra lommene som de har knasket på i spisepausen.

Mens soldatene sitter på gulvet inne i stua, ser jeg itt snitt til å liste meg ut i gangen. Forsiktig lurer jeg hånda ned i en frakkelomme. Jeg griper fatt i noe hardt, røsker det til meg og springer ut i all hast. Skjelvende av spenning løsner jeg forsiktig papiret på den ene enden. Sjokolade! Fristelsen til å prøvesmake er veldig stor – bare en bitte liten bit. Forsiktig brekker jeg av et lite hjørne. Det er lenge siden jeg har smakt noe så godt! Jeg smatter og nyter sjokoladebiten så lenge som mulig. Idet jeg skal til å bryte av en liten bit til griper plutselig frykten meg som en jernklo der jeg gjemmer meg bak låvedøra. Tenk om noen av soldatene oppdager meg og skyter meg i hodet! De voksne har mange ganger fortalt meg at tyskerne skyter oss hvis de finner ut at vi har gjort noe galt...

Skjelvende av frykt bretter jeg papiret rundt sjokoladeplata så godt jeg kan, lister meg tilbake og legger sjokoladen tilbake i den samme jakkelomma – heldigvis uten å bli oppdaget.

Dirrende av redsel følger jeg spent med for å se hvilken soldat som tar på seg frakken med sjokoladen. Vil han oppdage at noen har brekket av en bit? Etter endt lunsj tar alle på seg frakkene igjen og gjør seg klar en ny inspeksjonsrunde. Heldigvis så gikk alt bra. Men angsten for hva som kunne ha skjedd sitter lenge i et sart barnesinn. Lenge var jeg livredd for det skulle komme noen tilbake å skyte meg...

Skarpslipte bajonetter

Idet soldatene skal til å bryte opp, kommer det plutselig en pansret beltevogn ned mot gårdsplassen. Den stopper med hvinende bremser mens løssnøen står som en sky rundt beltene. Sjåføren hopper øyeblikkelig ut og åpner dørene på vidt gap.

Ut stiger fire høyere offiserer ikledd mørkegrønne ridebukser med høye blankpussede støvler. Igjen legger jeg merke til at samtlige har dette mystiske sølvemblemet ovenfor den blanke lueskjermen, samt noe som ligner på svarte kors, et på hvert kragespeil ...

Den ene, en høyreist offiser med mange ordensbånd og andre utmerkelser på uniformen, har en pisklignende svepe i høyre hånd som han demonstrativt slår mot sin skinnende støvel så det smeller, samtidig som han roper ut med høy og myndig kommandostemme: Heil Hitler! Samtlige soldater retter seg opp i giv akt, strekker fram høre hånd, slår hælene sammen og gjentar unisont: Heil Hitler!

Nå blir det virkelig fart i sakene. Høye kommandoord lyder. Soldatene stiller seg opp på rekke. Mens noen monterer bajonetter på sine mausere, tar andre ladegrep på sine maskinpistoler. Harde metalliske klikk lyder, våpnene lades. Fra et loftsvindu i andre etasje følger jeg med i det som videre skjer. Her har jeg god oversikt.

Med skarpslipte bajonetter beveger de seg sakte mot låveporten. Forsiktig går de opp låvebrua og forsvinner etter hvert inn på låven. Da jeg er ivrig etter å følge med i det som videre skjer, kan jeg ikke dy meg. Sakte sniker jeg meg ut, springer det jeg orker og gjemmer meg bak noen busker et stykke fra låven. Herfra kan jeg se inn i den åpne låveporten. Der inne får jeg øye på massevis av soldater som tramper omkring i høyet. Av og til tar noen av de sats og kjører bajonetten så dypt ned i høyet som mulig. Med tysk grundighet stiller de deg på rekke og stikker bajonetten ned i høyet for hvert skritt de tar. Her skal tydeligvis ingen rømling slippe unna. Jakten på rømte krigsfanger intensiveres betraktelig etter hvert som det oppstår flere fluktruter oppover dalførene og inn mot Svenskegrensa.

De grønnkledde oppfører seg som besatte. Noen skyter til og med i høyet, uten hensyn til at det er dyr i fjøset nedenunder. Så vidt jeg husker ble ingen dyr skutt eller såret. Etter å ha ransaket låven med ekte tysk grundighet, gjør de seg klar til å gå ut igjen – heldigvis uten å ha funnet noen. Jeg springer så fort jeg makter tilbake til mitt trygge tilholdssted på loftet – uten å bli oppdaget denne gangen heller.

Straffen for å skjule flyktninger er ubønnhørlig streng, noe alle fastboende vet.

Du må itj skjøt mæ næ...

Men ennå er det for tidlig å puste ut, ransakingen er ikke over med dette.

De fire offiserene med det nifse emblemet i lua, kommer deretter trampende inn på kjøkkenet. Nå er det bolighuset som skal gjennomgå. Med fakter og geberder er det tydelig å forstå at de skal gjennomsøke hele huset. De romsterer og herjer uten like i første etasje, stikker inn bajonettene på de utroligste steder. Deretter tramper de opp loftstrappa og kommer inn på vårt rom. Da mor viser stor motvilje mot denne ufrivillige undersøkelsen, føyser den ene offiseren henne til side, samtidig som han river opp den skarpladde pistolen og gjør tydelige tegn på at "skutt blir den" – som motsetter seg den tyske vernemakt ... Han sender henne et skarpt blikk og peker ned på en stol. Et tydelig tegn på at hun skal sette seg. Dermed skulle det ikke være noen tvil om hvem som bestemmer i dette huset. Deretter går han med besluttsomme skritt mot senga som er plassert i et lite kott ved siden av. Sengeklærne blir slengt utover, samtidig som han gjentatte ganger stikker bajonetten gjennom madrassen så halmpipene fyker rundt omkring i rommet – heldigvis uten å finne noen i eller under senga...

Etter å ha endevendt så å si hele huset, gjør de seg omsider klar til å forlate stedet. Først når de har tatt av bajonettene, og slengt sine geværer over skulderen, våger jeg meg ut igjen. Men frykten etter det jeg har sett, sitter fremdeles sterkt i meg, samtidig som jeg tenker på sjokoladeplata...

Samvittigheten river og sliter i meg. Med famlende skritt går jeg fram mot den ene offiseren, han med de mange ordener på brystet. Skyndsomt ser jeg opp i det barske ansiktet hans mens jeg med lav stemme stotrer fram: "Du må itj skjøt mæ næ...

Den høye offiseren med det illevarslende dødninghode i sølv som griner mot meg, ser vennlig ned på meg ,mens han studerer det skremte ansiktet mitt nøye. Skjelvende av angst venter jeg på hans reaksjon. Han sier noe med mild stemme, samtidig som han rusker meg litt i håret. Han ser lenge på meg. Noen sørgmodige drag går over ansiktet hans. Er det mennesket bak uniformen som kommer frem, eller føler han medlidenhet med meg? Jeg kan ennå se for meg det uutgrunnelige blikket han sendte meg. Så sier han noen uforståelig ord med lav stemme, nesten som en far som snakker til sitt barn. Kanskje han ønsker meg alt godt i mitt fremtidige liv ... Hvem vet?

Så tar han på seg den harde soldatmaska igjen, svinger seg rundt på hælen gir en skarp ordre til sine soldater. Deretter slår han hælene sammen, hiver den høyre hånd opp i Hitlerhilsen og går så med raske skritt mot beltevognen. Sjåføren gir gass, motoren ruses opp og spytter ut svart eksos, og snart etter er de forsvunnet bak nærmeste sving ...

Einar Bjørsmo

Verdal