Gunnar Karlgaard ble født i 1912 som yngste barn av tidligere borgermester og ordfører Ola Karlgaard og kona Inger-Anna i Levanger.
Gunnar Karlgaard var i sin fars smie, reiste en stund til sjøs, og praktiserte også som håndverker i Oslo.
Da Norge måtte kapitulere i 1940 var det en gruppe unge menn i Levanger, som nektet å tro at dette var slutten på motstanden.
Inn i Milorg
I Levanger-Frol området ble det stiftet en kampgruppe omkring Gunnar Karlgaard som organiserte Milorg her i Levanger med Gunnar Karlgaard som Avdelingssjef (brukt navn den gang).
Han bygde også opp celler i Skogn og Åsen. Da krigen sluttet var 222 mann tilsluttet Milorg i det som er Levanger kommune i dag.
Jeg har i mine bøker skrevet om Milorg og deres tilgang på våpen og øvelser her i distriktet, så jeg tar for meg her bare historien om Gunnar Karlgaard etter at han ble arrestert i mars 1943.
Arne Sivertsen (medl. Milorg) skriver: «Han ble forferdelig behandlet med sundtrampet ribbein, utrevne negler og med blodlevring i hjernen. Men han var sta, han ville ikke gi seg, eller angi noen. Han overlevde krigen, men ble aldri mere fysisk sterk.»
Under «Rinnan saken» skriver Adresseavisen om vitnet Gunnar Karlgaard: «Han ble under forhør på Misjonshotellet (Gestapos hovedkvarter i Trøndelag) sommeren 1943 mishandlet på det forferdeligste. Praktisk talt alle ribben ble knekket, liksom neglene på alle fingrene falt av etter forutgående behandling.»
Tortuert av Rinnan
Da Gunnar Karlgaard døde i april 1972 skriver forfatteren Per Hansson følgende nekrolog i Dagbladet:
«Gunnar Karlgaard døde plutselig påskeaften, og budskapet om hans bortgang vil bli mottatt med sorg av hans venner over hele Norge og i det han regnet som sitt annet fedreland, Jugoslavia. Karlgaard arbeidet i sin fødeby Levanger da nazi-Tyskland overfalt Norge. Snart etter kapitulasjonen i 1940 begynte han sitt motstandsarbeid mot okkupasjonsmakten, og han ble en av Milorgs pionerer i Trøndelag. Han bygde opp sin egen hemmelige militærorganisasjon og ledet denne med dyktighet og klokskap til avdelingen i 1943. Han ble arrestert av gestapo-agenten Henry Rinnan og hans Sonderabtelung Lola. Henry Rinnan torturerte mange frihetskjempere, og Gunnar Karlgaard var blant dem som ble mishandlet med ubeskrivelig grusomhet. Men han tidde og opprullingen i hans distrikt stoppet opp på grunn av denne mannens taushet.
Spurte man Gunnar hvorledes han utholdt de umenneskelige påkjenninger, svarte han: Jeg var verken taprere eller sterkere enn folk flest. Men etter den første bølgen av slag var det noe som låste seg i meg, slik at jeg verken ville eller kunne tilstå noe som helst. Men før Rinnanbanden slapp ham, hadde de torturert ham med en slik intensitet at Karlgaard var 100 % invalid for resten av sitt liv.
Han deltok i oppbyggingen av Krigsinvalideforbundet og var ved sin død medlem av landstyret.
I de senere år ofret Karlgaard nesten all sin tid og sine beskjedne fysiske krefter til å styrke vennskapsforbindelsene mellom Norge og Jugoslavia. Han tok initiativet til å styrke vennskapsforbindelsene mellom Norge og Jugoslavia. Han tok initiativet til stiftelsen av Norsk-Jugoslavisk Samband og var i flere år organisasjonens formann.
Særlig la han vekt på å styrke samholdet mellom unge mennesker i de to land, og i årenes løp skaffet han penger til en rekke jugoslaviske ungdommer slik at de kunne gå et år på norske folkehøyskoler.
Vi som var hans venner vil huske hans milde vesen, personlige beskjedenhet, trofasthet og hvor tålmodig og tappert han utholdt de lidelser som alltid plaget ham etter den grufulle torturen under krigen. Vi er mange som aldri skal glemme det noble menneske og den gode nordmann Gunnar Karlgaard.»
Dette skrev Per Hansson i Dagbladet.
Vennskapsbyen
Jeg hadde en lang prat med Gunnar like etter krigens slutt, og han sa noe som den gang forbauset meg: «Jeg har ikke hat i hjertet mot verken Rinnan eller de andre gestapister på Misjonshotellet.»
Dette sier mye om mannen Gunnar Karlgaard.
Gunnar Karlgaard har også æren for at Levanger fikk Herceg-Novic som vennskapsby i daværende Jugoslavia, nå republikken Montenegro.
Under oppløsningen av Jugoslavia ble vennskapsforbindelsen lagt på is. Men da ordfører Duro Cetekovic fra Levangers vennskapsby kom til Levanger 17. mai 2002 ønsket han å legge blomster på graven til Gunnar Karlgaard. På forhånd fikk jeg høre om dette og kontaktet ordfører Odd Thraning om kommunen kunne pusse opp gravsteinen som var i miserabel forfatning. Dette ble gjort og blomsternedleggelsen ble lagt til 17. mai feiringen denne dag.
I min tale under avdukingen av minnebautaen for de falne i Kirkeparken 8. mai 2000, tok jeg også med noen ord om de kvinner og menn som ikke falt under krigen, men som døde etter krigen på grunn av de påkjenninger både fysisk og psykisk som de hadde pådratt seg av krigens redsler.
Mine tanker var da om krigshelten Gunnar Karlgaard, selv om navn ikke ble nevnt.
PS: Norsk Jugoslavisk Samband er i dag Vennskapssambandet Norge-Vest-Balkan.
740 19 000
redaksjon@innherred.no