Tore Almlid har en far som bor i en av omsorgsleilighetene ved Stokkbakken i Åsen.
–Ingen av beboerne her er i stand til alene å ta vare på seg selv. Så godt som alle er avhengige av heldøgns pleie. Jeg vet for eksempel ikke om det er noen som kan stå opp eller legge seg ved egen hjelp. Senteret fungerer nok som en sykeheim.
Er det bygd et senter som ikke passer for beboerne?
–Det er nesten så en må lure på det.
Fylkesmannen avdekket ulovlig tvang Avdramatiserer tilsynsrapport
–Malplasserte rom
Som pårørende tegner Tore Almlid verken et svart eller hvitt bilde av senteret. Noe fungerer bra, noe fungerer mindre bra. Først og fremst er det arkitektoniske løsninger han reagerer på, for her framstår senteret langt fra optimalt
–Det er i utgangspunktet et flott bygg, men jeg synes det er en del malplasserte rominndelinger og funksjoner.
Og selv om Tore Almlid først sa han ikke ble overrasket over rapporten fra Fylkesmannen, er det likevel ikke slik at han ser innholdet i rapporten som den absolutte virkelighet.
Tilsynet har lagt en hel rekke hendelser og forhold til grunn for sine konklusjoner.
–Jeg kan ikke si jeg kjenner igjen riktig alt. Det beskrives erfaringer der som ikke vi har opplevd.
Åsen-Skogn-Åsen
Det er på oppfordring fra avisa Innherred at Tore Almlid representerer pårørendes stemme.
Først og fremst kjenner han sin egen families situasjon best. 98 år gamle Toralv Almlid er en av beboerne som hadde plass ved sykeheimen i Åsen helsetun, som dernest flyttet midlertidig til Skogn helsetun under ombyggingen, og som nå i vår flyttet tilbake til sin egen hjembygd, inn i ny leilighet i Stokkbakken omsorgssenter. Toralv er klar og frisk i hodet, men trenger hjelp til en del fysiske øvelser i hverdagen.
–Det jeg er minst fornøyd med er det bygningsmessige, forteller sønnen i det vi torsdag denne uka treffer dem begge på senteret.
Savner stor samlingsplass
På selve åpningsdagen i april sviktet heisen, på det travleste tidspunktet. Tore Almlid forteller også om enkelthendelser forårsaket av nøkkelkortproblemer med hovedinngangen. Han skildrer en mindre velegnet trappekorridor, en ladestasjon for små elkjøretøy som er trang og vanskelig tilgjengelig, til dels smale dører, dørstokker som er vanskelige for rullestoler, en bodkjeller som i hovedsak står tom, manglende tak utenfor ytterdører, et samlingsrom for beboere, pårørende og gjester som ikke er så funksjonelt som det kunne vært fordi rommets kjøkken er malplassert. Og kanskje det som for beboerne framstår som en ønsket, men manglende fasilitet: En større storstue. Et fellesrom som det vi har vært kjent med både på Åsen helsetun og Skogn helsetun.
–Hvor ofte har vi ikke sett beboerne lyse opp når det har kommet familie og andre på besøk, sier han. I det nye senteret i Åsen kommer besøkende i utgangspunktet rett inn i en trappehall. Her mangler den naturlige samlingsplassen.
Mange av beboerne har en snever omgangskrets.
Blir sittende alene
Det er fellesrom også i Stokkbakken omsorgssenter, men de er mindre, og brukes ifølge Tore Almlid heller ikke på tvers av etasjene. Til det er bevegeligheten blant beboerne for begrenset.
Så lenge beboerne ikke møter andre som de kan slå av en prat med, blir følgene blir at det heller ikke er mange som bruker disse rommene veldig ofte. Folk blir i stedet sittende i sine egne hjem, i sine egne leiligheter. Alene.
I bygningens fremspring som vender mot Åsen sentrum, er taket over den andre etasjen flatt.
–Enn om dette arealet kunne vært et brukt til ei ordentlig storstue for hele huset, kommenterer Tore Almlid, og kikker ut gjennom vinduet fra etasjen ovenfor. Det er samme etasje som Toralv bor. Han søkte på leilighet i den øverste etasjen, mye på grunn av mulighetene for bedre utsikt over større deler av bygda. Fra boligen i tredje etasje, har han nå utsikt i retning Duun industrier og kirka.
Toralv har en av de mellomstore leilighetene. Han betaler cirka 9500 kroner i måneden i husleie, og kjøper i tillegg mat for et månedlig beløp på vel 4000 kroner. Det gir fire måltider daglig. Øvrige tjenester kjøpes utenfor. Ifølge sønnen er summen noenlunde den samme som det kostet for sykeheimsplass.
–Jeg har ikke noe valg
98-åringen sier han gjerne hadde sett en litt annerledes rominndeling.
–Vi hadde kanskje forventet en egen sovealkove. Så lenge senga er i samme rom som stua, får man en følelsen av å sitte i et soverom, tilføyer sønnen.
Når han spør Toralv om han trives, kan nok svaret fra 98-åringen tolkes på flere måter.
–Jeg har ikke noe valg, for jeg klarer meg ikke selv.
Ble trangt
Tore Almlid peker også på forhold ved senteret som han mener fungerer bra. For eget vedkommende har nøkkelkort og Toralvs nøkkelbrikke rundt håndleddet fungert godt. Han synes også det er en snedig ting med alle informasjonsskjermene som holder beboerne løpende oppdatert om husets begivenheter.
Likevel synes han nok at «kontoen for innkjøringsproblemer» burde vært mindre.
–Jeg tror så godt som alle sammen av beboerne er avhengig av hjelp i større eller mindre grad.
Da det første pårørendetreffet ble arrangert, kom det 90 stykker. Svært mange av dem med rullator eller rullestol. Stua som er tenkt å huse denne typen arrangement ble for trang. Kjøkkenbenken er bygd sammen med rom midt inne i rommet, noe som i praksis deler rommet i to.
–Hvem er det som vil sitte der bak, når selskapet er her og det foregår underholdning fra denne siden, sier Tore Almlid.
Helst kunne han tenkt seg at et slikt fellesrom lå høyere opp i bygningen, nærmere beboerne. Så kunne ansatterom heller vært nede.
–Synes du eldreomsorgen i Norge er på gal vei eller på riktig vei, Toralv?
–Jeg synes den er på gal vei.