Onsdag 8. november gjennomførte Innherred Turlag Veteranan årets siste gåtur - på Åsen i godt samarbeid med snille værguder. Vår kjentkvinne Kari Langås krydret turen med mye lokalt stoff fra gammel og ny tid.
27 turglade mennesker møtte opp, og ruta gikk fra sentrum via vanntårnet, tvers over den nye traseen for E6, forbi skytterbanen og Mossingbygda med staselige gårder og opp til den fine rasteplassen ved Hoklingen, der Kjellrun hadde kaffen klar. Rasteplassen er en del av gården Mossingen Austre, til bruk for alle og godt utrustet med gapahuk, bålpanne, grill – og tørr ved!
Hoklingen-navnet
Etter kaffepausen gikk ruta tilbake over demningen ved Stavn, der den drivende hvite fossen gikk over til Fossingelva som i stort tempo svinger seg ned i Hammervatnet. I dag var det ekstra stor vannføring pga snøtining og regn.
Noen av oss funderte på opphavet til navnet Hoklingen. En antakelse er at det gamle navnet på vassdraget er Huppla, et navn som er i slekt med det tyske hüpfen – å hoppe – og henger sammen med de mange fossefallene. Det antas også at dette er opphav til gårdsnavna Hopla og Hoklingan og vatnet Hoklingen.
Videre vandret vi via gårdene Husby og Hove der det er flere gravhauger. Hove var på 1800-tallet lensmannsgård med fengsel. Navnet skriver seg fra at det i 2000 år fram til Olav den hellige kristnet landet, ble drevet førkristen religionsutvøvelse på gården.
Fra Hove kunne vi se over til Vang kirkested, der det fra rundt år 1200 stod ei stavkirke. Den ble erstattet av en ny kirke først på 1600-tallet, som i 1858 ble flyttet til dagens kirkested Vedul. Vang kirkested har en middelalderkirkegård som er automatisk fredet, og det er fortsatt gudstjeneste der en gang i året.
Besøkte Elvheim
Siste stopp var på eiendommen Elvheim, som ligger fredfullt til ved Fossingelva med fargeri og våningshus (trønderlån) fra 1890-tallet. Et par hundre meter lenger oppe ved elva ligger kraftstasjonen fra tidlig på 1900-tallet, som skaffet likestrøm til fargeriet og trønderlåna. Fram til omkring 1950 gikk vegen mot det gamle kirkestedet Vang og videre mot Skogn forbi her, men etter vegomlegging ble stedet liggende mer for seg selv.
Beboerne er borte, og støyen fra fargeribygningen stilnet på midten av 1950-tallet etter ca 60 års drift. Gården står som et eksempel på de mange små industribedrifter som brukte krafta i vassdraget, bl.a. flere gårdskraftverk, møller, kverner, ullvarefabrikk, sagbruk og handverksbedrifter.
I fargeriet, som delvis ble restaurert av Åsen Museum & Åsen Historielag for et par år siden, gav styreleder Øyvind Fiskvik oss en interessant orientering om det gamle fargeriet og fremtidige planer. Her ble det drevet behandling av tøy fra et stort distrikt. Vadmel ble stampet og etterbehandlet i ulike prosesser som rulling og tørking. Selv om bedriften kaltes fargeri, ble ikke alt tøyet farget. Selve fargeprosessen foregikk etter stamping, og tok en times tid i tillegg til koking. Fargestoffer ble innkjøpt fra Tyskland, og det fins fortsatt mange kataloger med fargeprøver.
Inne i den oppvarmede og trivelige trønderlåna ble vi møtt av museumsinteresserte Inger Kari Bosnes og Bjørg Rangul. I de mange stuer og soverom var det gjort en enestående jobb med møblering - og også etablert en bruktbutikk.
Vi er fulle av beundring over det Åsbyggen har fått til så langt, og anbefaler flere å ta den korte avstikkeren fra Åsen sentrum til Elverhøy.
Jan Heggdal og Arvid Vada
Turledere