«Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp, en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge, en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse, en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være, en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste, en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale, en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred.» (Forkynneren 3,1-8)

–Disse motsetningene. En tid for å sørge og en for å danse… Det er ikke uten grunn at Forkynneren brukes i begravelser. Den er til åpen ettertenksomhet som folk flest kan kjenne seg igjen i. Det er mulig å tro på det uten å være personlig kristen.

For Christine Waanders er tiden kommet for å bli prost. Konstituert prost. Fra 20. november og fram til 31. juli 2018. Med mulighet for forlengelse. Spørsmålet er hva som skjer. Bispedømmerådet må spare 6, 5 millioner kroner. Det kan bli en sammenslåing mellom Sør-Innherad prosti og Stjørdal prosti. En prost mindre og penger spart.

Lyset som skinner

Etter en liten fotoseanse ved ei bjørk som blottlegger sine nakne greiner er vi kommet inn på sokneprestens kontor i Verdalsøra kapell. Her har hun mer enn en gang klarnet sine egne tanker, skrevet prekener og møtt folk. Det var her hun skrev sin preken til årsdagen for ugjerningene i Oslo og Utøya. Hun tok utgangs-punkt i Johannes 1. kapitel, femte vers. Det handler om lyset som skinner i mørket og at mørket har ikke overvunnet det. Med stor sinnsro så hun utover forsamlingen i Levanger kirke og formidlet at en skal være forsiktig med å forkynne fremtid for den som står midt oppi kriser og katastrofer: «Men samtidig skal den som ser lyset i tunnelåpningen, heller ikke la være å fortelle om lysåpningen til den som ikke ser den. (...)».

Prekenen er en av de mest krevende hun har holdt siden hun i 2009 ble ordinært som sokneprest for Vinne og Vuku. Prestegjerningen i Sør-Innherad prosti favner alle livets faser, gleder og sorger.

–Hvordan takler du en hverdag som kan spenne mellom tårer og latter?

–En dag kan du forrette en begravelse og en halvtime etterpå venter 20 konfirmanter på deg. Da må du være profesjonell. Men jeg synes det er en rikdom å kunne møte folk både i glede og sorg. Det blir ofte ganske intime møter. Når du kommer som en fremmed til en sørgesamtale får du en hel livsfortelling. Både gode minner, men kanskje også noen minner der folk bærer på sår. Det er godt å kunne sette ord på dette og være menneskene nær. Vi prester blir hos dem i en situasjon der mange Særlig når det er kriser, og du kommer med ett dødsbudskap. Da er vi der og går ikke.

–Kan det bli for mye rutine?

–Det kan være en fare for det. Men prester må være så mye medmennesker at det ikke blir rutine eller at vi blir som en robot. Når jeg forretter en begravelse må jeg være profesjonell. Da er det ikke min sorg. Men selvfølgelig, som prest kan jeg også felle en tåre når det er begravelse av noen jeg har kjent. Men det er jo bare menneskelig.

–Har du kjent på å ikke strekke til?

–Ja. Og det tror jeg alle har opplevd. De aller fleste prester setter seg store ambisjoner med et ønske om å forkynne mer og gjøre en bedre jobb. Forventninger fra andre kan jo også være skyhøye. Men det handler også om å være realistisk. Hvor mye arbeidstid har jeg til disposisjon?

Min far var ateist

Christine Waanders har likevel brukt tiden godt siden hun kom til Norge i 2006. Som sokneprest for Vinne og Vuku har hun funnet seg godt til rette, og menigheten har så avgjort satt pris på Christines harmoniske personlighet, og hennes evne til å sette ord på glede, sorg og savn.

Nå var det ingen selvfølge at hun skulle ende opp her. Hadde hun hørt på faren ville det ikke blitt teologistudier i det hele tatt. Faren var ateist.

–Hva var det som fikk deg til å velge teologi?

–I heimen var mor kristen og sørget for at vi barna kom til kirka. Og så var det en far som var ateist, som ikke likte dette. Men mor sørget for at vi var med på søndagskole i den evangeliske menigheten. Den var liten, men veldig engasjert og levende.

Christine ble deltaker i trosopplærings-tiltakene og vokste seg etter hvert inn som ungdomsleder. Hun var med på sommerleirer og fikk god kontakt med de voksne, og prestene. Gjennom dem fikk hun møte all slags folk både i hverdag og i de store livssammenhenger.

–Og ikke minst å komme med budskapet som vi har i kirka. Dette var en stor inspirasjon og jeg forstod at dette kunne være et drømmeyrke. Men min far likte ikke mitt valg. Vi hadde ikke kontakt på tre år etter at jeg bestemte meg for å studere teologi.

Det var en tung tid. Foreldrene hadde skilt lag og faren fikk en ny samboer. Så ble faren kreftsyk. Den nye samboeren ringte da opp Christine som hadde begynt teologistudiene i Bielefeld.

–Hun sa at hvis dere nå ikke får ryddet opp i forholdet, kommer du til å måtte bære på det. Han dør, men du må leve med det. Jeg tok et års permisjon fra studiet, flyttet inn til dem og stelte far til han til siste stund.

Farens begravelse ble den første som Christine ledet. Faren var ikke medlem i kirka, så løsningen ble en fin seremoni med nedtonet teologi. Far og datter hadde snakket om det.

Veien til Norge

Etter å ha fullført studiet i Berlin måtte hun ta et valg. Christine skulle gjerne ha bodd og virket som teolog i storbyen, men beskjeden fra delstatskirken som hun soknet til var klar: Hun måtte komme tilbake til Westfalen, slik kirkesystemet i den tysk-lutherske fungerer. Hun måtte altså arbeide der hun kom i fra.

–Det hadde jeg rett og slett ikke lyst til.

Soknepresten ler så hun nesten rister. En lett, lys latter. Intervjuet har så langt vært en ganske alvorlig samtale, men nå er det som vi allerede har nevnt «en tid for alt». Også til å le. Christine ler gjerne av seg selv. Den svarte presteskjorta er en kontrast til de muntre refleksjoner og fortellinger som vi etter hvert kommer inn på. Men for å gjøre en lang historie fra barne- og ungdomsårene kort: Det ble tatt et endelig farvel med Harsewinkel, heimbyen på størrelse med Levanger. Westfalen med Dr. Oetker, skurtreskere, traktorer og industri ble et foreløpig lukket kapitel.

Siden det ikke var mulig å forbli i Berlin, valgte Christine å se mot nord. Hun tok kontakt med både den danske, svenske og norske kirken. Danskene hadde nok med sine egne, og fra Sverige fikk hun aldri noe tydelig svar. Men i Norge hadde de hatt gode erfaringer med prester fra Tyskland. Snart var Christine i gang med å lære seg norsk, hun flyttet til Oslo og tok noen kurs ved Menighetsfakultetet. To år senere ble hun tilknyttet Nidaros bispedømme. Første møte med Trøndelag var menighetspraksis i Steinkjer. Teologien var på pass, men det var noe rart med språket.

–Jeg hadde lært meg norsk, men de som jeg hadde studert sammen med på menighetsfakultetet var for det meste sørlendinger. Jeg trodde jo at alle snakket sørlandsdialekt. Og så kom jeg til Steinkjer, joho!!! Hva er dette? Dialekten ga med en skikkelig hodepine den første dagen.

Christine ler hjertelig igjen.

Men om det var aldri så «bøklete» med den trønderske dialekten ble hun i Nidarosdomen ordinert til prestegjerning. Det fulgte et halvt år med prestevikariat i Kolvereid og Foldereid. Så ringte veilederen for praksisperioden, Nils Åge Aune, og oppfordret henne til å søke på den ledige soknepreststillingen i Vinne og Vuku.

Under et påfølgende besøk til Innherred ble hun tatt god mottatt av Kjartan Bergslid og Sabine Kjølsvik. Christine søkte på jobben, fikk den og begynte i januar 2009.

Kirkelyden tok godt imot den nye soknepresten, og i en av de første sørgesamtalene ble det servert påsmurt etter alle kunstens regler. Men det var noe rart med presten. Hun ville ikke forsyne seg, tross sedvanlig oppfordringer fra vertskap. Hun måtte raskt ta bladet fra munnen og si det som var: Hun var vegetarianer!

Disse trauste, rare trønderne

–Hvordan opplever du trønderne?

Igjen ler og humrer Christine. Vel og lenge. Så tar hun seg inn og svarer med diplomatisk og klar tale med sin tyske aksent.

–Det går bra. Å være alene kan være en utfordring, men hvis jeg ikke trives kan jeg si opp og flytte til en annen plass. Det betyr at jeg trives. Jeg må bare innrømme at jeg trives veldig godt. Under jubileumsfeiringen til Vinne kirke sa jeg at er blitt verdaling. Du vet, det tar litt tid å komme på innsida. Om det er typisk for Trøndelag, om det er forskjell på by og land er jeg usikker på. Men jeg er vant til denne mentaliteten hjemmefra. Det er et ordtak i Tyskland som sier at for å bli ordentlig venn med en fra Westfalen må du spise en pose med salt sammen. «Du musst einen Sack Salz mit einem essen, bevor du ihn Freund nennen kannst». Greier du det, har du en venn for livet. Det tar litt tid å bli kjent med trøndere, men har du fått en trønder som god venn er han vanskelig å bli kvitt.

Og tradisjonene

Gjennom sin prestegjerning har Christine kommet tett på verdalinger, og de forskjellige tradisjonene som finnes.

–Jeg har aldri brukt ordet tradisjon så mye som her. Og det er litt på godt og vondt. Det er viktig å holde fast på gode tradisjoner, de som betyr noe. Men det må også være mulig å se på tradisjoner og rangere dem på nytt. Holder vi liv i tradisjonen bare for tradisjonens skyld, eller fordi det er fylt med mening og har en betydning.

–Hva mener du nå, er det tradisjoner vi burde gå bort fra?

- Et rent teologisk eksempel er tradisjon med å tenne lys på Allehelgensdag. Vi tenner lys for de som er døde. Etter Luthers lære er det tull og tøys, for den som er død er død. Han eller hun trenger ikke et lys. Men vi som lever trenger lys. Det er en viktig forskjell. Jeg synes det er helt greit å ha denne tradisjonen, men ta en runde og reflektere rundt tradisjonen. Å tenne et lyst kan være meningsfull for deg, men ikke for den som ligger der. Vær bevisst. Ned på det verdslige plan kan en spørre seg om vi spiser ribbe fordi tipp-oldemor begynte med den tradisjonen. Føler vi oss forpliktet til å gjøre det? spør Christine.

Hvor vil vi hen?

–Dette er kanskje et resultat av sekulariseringen vi ser i samfunnet?

–Ja, og hvis vi ønsker at kristendommen skal leve videre må vi lære bort noe. Jeg tror ikke det bare er mulig å skyve denne oppgaven til kirka. Nå er vi ikke lenger statskirke, men et rettssubjekt. Det ligger ellers i den lutherske ånd at alle er kallet til sin egen prestetjeneste.

Alle som er døpt er blitt prester. Da får de ansvar som far og mor, og bestefor-elder og faddere til å lære bort om kristen tro og tradisjon, salmeskatter, Bibelen til den neste generasjonen. Det er synd hvis vi ikke greier å begeistre. Hvis det betyr noe for deg, må du engasjere deg. Spørsmålet er hvor vil vi hen, hva er røtter? Hva ønsker vi at neste generasjon skal sitte igjen med?

Christine Waanders ser mange utfordringer for samfunn og enkeltindivid. Kroppsfiksering, selvrealisering, klima og terror. Nå er mange tema som engasjerer og som kan settes inn i kirkas lære.

–Har Bibelen og Det gamle testamentet noen relevans i dages samfunn?

–Bibelen er skrevet i en helt annen tid. Men jeg tror det er mulig å overføre noen av spørsmålene fra Det gamle testamentet inn i vår tid. Det er mange spørsmål som er like relevante nå. Teologisk er det greit å prioritere Det nye testamentet. Men Bibelen er en så stor skatt at den kan ikke bare må begrenses til Det nye testamentet. Det gamle testamentet ligger i bunn. Det er så mange flotte fortellinger.. Abraham og Noa… Goliat og David. Og der er mange visdomsord og filosofiske tanker.

–Predikeren sier at «For med stor visdom følger store kvaler. Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte»!?

–Dette kan vi for eksempel overføre til dagens fosterdiagnostikk hvor en kan finne ut om et barn er friskt eller ikke. Ved påvist sykdom som for eksempel Downs syndrom påføres foreldrene en smerte som følger med den store avgjørelsen om de skal ta abort. Eller skal de bære fram dette barnet i et samfunn som ser mer og mer skjevt på det som er annerledes.

Det onde i verden

Samtalen kommer inn på Jobs bok og lidelsens problem. Finnes det en Gud og hvordan kan han tillate det onde i verden? Det finns ingen enkle svar.

–Gud har skapt oss som vi er og be-visstheten med det ansvaret til å forvalte verden, det meste av urettferdigheten som skjer i verden er menneskeskapt.

Som prost blir det mer enn Bibelens visdomslitteratur å reflektere over. Hun tror det blir bra. Ikke minst fordi prestekollegiet på Innherred er «ganske enestående».

–Jeg har bare flinke kolleger her og har erfaring fra å fungere som prost da Nils Åge hadde studiepermisjon og ferier. Jeg er godt kjent med systemet her. På den andre siden blir det også en utfordring. Det er forskjell på å være fungerende og konstituert. Nå må jeg ta de avgjørelser som må tas. Det er ellers en felles i forståelse i prostiet for at vi må dra lasset i lag, inntil det finnes en endelig løsning for framtida for bispedømmet.

Oppsummert at det kan bli en sammenslåing mellom Sør-Innherad prosti og Stjørdal prosti. En prost mindre og penger spart. Ved sammenslåing blir det lyst ut prostestilling. Tiden vil vise om hun øker på stillingen eller går tilbake til en stilling som sokneprest. Det viktigste nå er behovet for å skjerme prestestillinger. Spesielt nevnes Stiklestad og 2030.

Enn så lenge er det mer enn nok å ta fatt i. Og ikke langt ut i det nye året skal hun også avvikle hele ferien. Christine tar gjerne sommerferien på vinteren, og da settes kursen gjerne til søster Stefanie som bor i New Zealand. Der kan hun drive med en av sine fritidsinteresser, brettpadling. Jesus gikk på vannet, Christine står oppreist på et brett og tar seg fram!

Slår ut håret i Berlin

–Hva med Tyskland, savner du ditt hjemland?

–Min mor bor fortsatt i Westfalen, og jeg besøker henne enten der eller i Berlin. Som prest har jeg frihelg hver måned. Jeg pleier ofte å dra til Berlin der mange av mine beste venner fortsatt er. Der kan jeg være anonym, mens her er det slik alle kjenner presten og så videre.. I Berlin er jeg på utrolig fine kulturelle arrangement, opera, teater, konserter, og kanskje dans om kvelden.

–Du slår ut håret?

–Ja, ikke sant! He, he, he, jo jeg gjør det.

–Du må kanskje det?

–Må og må... Jeg trives veldig godt i Berlin.

–Kan du finne på å gå på en Rammstein-konsert?

Det blir stille bak brilleglassene et par sekunder. Nei, hun liker slettes ikke de de blytunge Berlin-rockerne. Men så bekjenner Christine at CD-hylla i presteboligen i Kokkvegen inneholder mer enn klassisk musikk.

–Jeg liker Metallica. Og Motörhead. Det var min søster Stefanie som introduserte meg for heavy metal. Min første konsert var med Motörhead i Bielefeld i 1992, jeg var 16 – 17 år gammel. Ellers ha jeg vært på konsert med U2 på Olympiastadion i Berlin og Pearl Jam i Stockholm. Men for all del, jeg liker også opera.

Soknepresten er ikke helt A4, ei heller et dusinmenneske om vi i det hele tatt skal begi oss ut på karakteristikker. Hennes kulturelle univers rommer videre alt fra Tolkiens hobbitverden til Bertolt Brechts drama og Jane Austens romantiske romaner.

Selv skriver hun altså kirkehistorie på Innherred med å bli prostiets første kvinnelige prost. Hun tiltrer i jobben på mandag. På søndag forretter hun temagudstjeneste i Stiklestad kirke med budskap om at «mennesker er ikke til salgs».

PS. Tirdag kommer biskopen i Nidaros, Herborg Oline Finnset, på besøk til Sør-Innherad og skal møte både ansatte og ordførere. På kvelden blir det et åpent folkemøte på menighetshuset i Levanger med panelsamtale med Roger Rein og muligheten for alle å bli kjent med biskopen – og konstituert post.