Når Sølvguttene kom som skinnende lys på tv-skjermen, ja da var det ordentlig jul da. Ikke det at vi hadde så mye tid til å høre på dem. Men bare det å konstatere at «nå synger de» var nok. Da var det høytid.
Lutefisken kom på bordet. Gavene lå under juletreet. Tomtebrygget var perfekt. Sølvguttene sang i bakgrunnen fra svart-hvit-tv. Men det ble for mange inntrykk på en gang, og som regel endte det med at vi slo av den vakre sangen.
I dag har Sølvguttene fått mye konkurranse. Artister i et bredt mangfold synger om kapp med salig fryd fra tidlig november. Til og med Kråkesølv har sitt å bidra med i disse himmelske uker. Joda, det er så vakkert at vi burde feire jul hele året!
«Engler bringer til store og små bud om ham som i krybben lå...» sang vi på juletre-festene før i tida mens vi ventet på at julenissene skulle dukke opp med appelsiner. Ikke det at vi var så sulte-foret på appelsin, men vi stod gladelig i kø for å se hvem som skjulte seg bak maskene.
Siden den gang har nissene formert seg noe helt besynderlig, og de innynder seg på tv-skjermen med geniale gaveideer som setter Baltasar, Kasper og Melikor i skyggen. Eller var det Kasper, Jesper og Jonatan som fant veien til Betlehem?
Vi er alle glade jula med sine skavanker, gleder og familiepuslespill som skal gå opp før vi kan kaste hele julestasen på dør. Hva vi egentlig feirer er innimellom litt uklart. Noe peker i retning av Olve på Egge som kunne finne på å skåle for god årsavling og fred. Tenke seg til at Donald Trump og Kim Jung-Un kunne gjort det samme istedenfor å leke seg med raketter som små barn på nyttårsaften.
Mens lunta brenner, la Sølvguttene synge om «himmelsk fred som toner julenatt her ned». Det kan trengs.