Bonden fra Kvernmoen

Han kan se tilbake på mange historier, om både krig, jakt og litt til.
Nyheter

I ly av det monotone suset fra den viltre fjellelva Kverna ligger et velstelt og vakkert gårdsbruk høyt oppe på elvebredden, med en flott utsikt mot fjellgrenda Årstadbakkan på den andre sida av elva. I vestlig retning kan en skimte gårder og grender som er spredt utover landskapet lik maleriske fargeklatter helt nedover mot Verdalsøra. Og på klare dager kan en skimte havet som fortoner seg som en mørkeblå randsone langt i det fjerne.

I eldre tider besto Kvernmoen av to bruk – østre og vestre Kvernmoen. Men i 1920 kjøpte daværende oppsitter begge brukene av Verdal kommune og inkorporerte de til en enhet. Denne sammenslåingen resulterte i at Kvernmoen ble regnet som et relativt stort bruk etter datidens målestokk.

Gårdsnavnet Kvernmoen er trolig avledet av navnet på elva som kverner seg i skumhvite strømvirvler nedover det ulendte elvefaret. Kverna er en frådende fjellelv som er velkjent for sine farlige fosser og stryk. Fra brådype kulper stiger den klamme fosserøyken opp mellom granittgrå bergnabber, før vannmassene i all sin villskap kaster seg utfor juvet nedenfor Kvernfossen.

Både Kvernmoen og nabobruket Bjørsmoen lå nokså isolerte til i eldre dager, uten skikkelig vegforbindelse til nabobygda Inndalen

Det eneste bindeleddet i den tid var å benytte Kvernbrua, som krysset elveleiet et stykke nedenfor gården. Derfra fortsatte en smal kjørevei videre opp til gården Årstad.

Men under den frådende storflommen i 1947 visste den lumske fjellelva rå muskelkraft idet den gravde vekk fundamentet under brufestet, noe som forårsaket at brua brøt sammen, og ble øyeblikkelig feid vekk av de frådende vannmassene. Som en midlertidig erstatning ble det konstruert et såkalt «spenn»: Svære trestammer som ble kvistet og felt – over elva. Denne provisoriske anordningen ble benyttet inntil det ble oppsatt ny bru av en helt annen og bedre konstruksjon.

Adkomstmuligheten til de to brukene ble dessuten betydelig forbedret da det i 1948 ble bygd ny vei gjennom Kvernmoskogen og over til Inndalen. Så i den henseende skapte nyveien en revolusjonerende omveltning når det gjaldt fremkommeligheten til nabobygda.

Da ble det etter hvert slutt på å vandre den eldgamle, velbrukte stien som våre forfedre hadde staket ut over Skavhøggskogen og ned til Inndalen. I dag er det bare minnene som lever videre ...

Barndom og oppvekst

Ingolf Kvernmo ble født på Kvernmoen i 1928. Her vokste han opp sammen med sin tre år eldre søster. Sin barndomstid tilbrakte han stort sett på heimgården. Ingolf var en pliktoppfyllende gutt som tidlig måtte lære seg til å ta del i driften på gården. Da hjalp han til med de gjøremål som passet best.

Og når den skolepliktig alderen meldte seg begynte han på grendeskolen som var på gården Årstad. Der lærte elevene de viktigste fagene som den gang dreiet seg om regning, skriving og lesning. Ellers kan Ingolf berette at hans kull var de siste som fikk undervisning på Årstad. Skolen vart nedlagt i 1944.

Etter endt skolegang fortsatte han å arbeide på gården, og ble stadig pålagt større og viktigere plikter etter hvert. Foruten den tradisjonelle husdyrbesetningen var det også to hester samt en fole på gården. Vanligvis var det kun de større brukene som hadde nok forgrunnslag til å holde to hester i tillegg til det andre husdyrholdet.

Aller best likte Ingolf å stelle med gårdens hester.

–Det var jeg som hadde ansvaret med å ta vare på hestene og fore de, sier Ingolf, og fortsetter:

–Det var kloke dyr som jeg etter hvert fikk et spesielt godt forhold til. Så jeg var ofte i stallen og stelte med hestene, tilføyer han.

Inne imellom øktene ble det også tid til litt adspredelse. Da var det å slenge bambusstanga på aksla og dra ned til Kverna for å friste fiskelykken.

–Den gang var det mye fin fisk i elva, og villig til å nappe var den også, minnes Ingolf.

Ellers var det veldig populært å bade i Kverna på varme sommerdager. Spesielt etter en lang dag med høykjøring i steikvarmen var det både oppkvikkende og forfriskende å ta en avkjølende dukkert i en av de mange kulpene i elva.

Hele sommerhalvåret var med andre ord en meget hektisk tid – fra du satte plogen i jorda til det siste kornbånd var trøsket.

I løpet av sitt yrkesaktive liv har Ingolf nedlagt en betydelig arbeidsinnsats på bruket, og har etter hvert bygget opp gården til et prektig mønsterbruk.

Elgjakt

En av Ingolf's store interesser var å delta i den årlige høstjakta på Skogens Konge. Gjennom en årrekke har han sittet på sin post i Kvernmoskogen og speidet ivrig etter dette prektige dyret som får pulsen til å akselerere i et hurtigere tempo hos en svoren elgjeger når det plutselig kommer til syne på en myrglenne i majestetisk trav med høyreist gevir.

–Da er hvert sekund avgjørende. Børsa må hives opp i skytestilling brennende kvikt, og skuddet må gå umiddelbart.

Ingolf har gjennom en årrekke vært en meget habil jeger, og ikke så få elger har stupt i bakken for hans velrettede skudd.

–Foruten spenningen med selve jakta, er det i tillegg en flott naturopplevelse og sitte på en høyde i terrenget og betrakte naturen som har tatt på seg den rødgule høstdrakta, for så å løfte blikket mot kjente skogstrakter der en jaktet skogsfugl og annet vilt i unge dager.

Gaupejegeren

Men høydepunktet på jaktkarrieren kulminerte nok den dagen Ingolf fikk en velvoksen gaupe i tråkorset. Her forteller han om den spennende tildragelsen:

–Det hendte en dag utpå vårparten i 1979 at min nevø og jeg var ute på gårdsplassen sammen med hundene våre – en buhund og en schæfer – som fôr og sprang et stykke ute på ekra. Plutselig får vi øye på en velvoksen gaupe som står dørgende stille i skogkanten og følger våre hunder med et vaktsomt blikk. Nevøen reagerer momentant og springer lynkjapt inn etter hagla. Men som den erfarne jeger han er, finner han fort ut at holdet er altfor langt. Jeg skjønte øyeblikkelig at her måtte det skarpere lut til, beretter Ingolf med entusiasme i blikket, og fortsetter:

–Jeg ladet elgbørsa i en faderlig fart, kastet meg ned på gårdsplassen, fikk den inn i tråkorset og brente løs. I det samme det smalt stupte gaupa i bakken. Steindau. Kun ett skudd ble avfyrt – og det satt midt i hjertet på rovdyret.

Denne lynraske reaksjonen sier en god del om Ingolf's gode skyteferdigheter. Villdyret som plutselig kom snikende fra de dype skoger, har Ingolf behørig fått utstoppa, slik at han kan ha et varig minne om denne spennende opplevelsen.

Militærtjeneste

Våren 1949 var tiden inne til å møte opp på Jørstadmoen for å avtjene førstegangstjenesten. Ved denne forlegningen fullførte Ingolf seks måneders rekruttopplæring før han i neste omgang ble overflyttet til Heistadmoen. Der avtjente han ytterligere fire måneders opplæring med tanke på å bli overført til Tysklandsbrigaden.

Etter at den andre verdenskrig var over – i årene 1947 til 1953 – deltok om lag 50.000 unge Nordmenn i overvåkingstjenesten (okkupasjonen) av Tyskland. De aller fleste tjenestegjorde i Tysklandsbrigadene, mens et mindretall tilhørte Tysklandskommandoen – det øverste befalingsledd på norsk side.

Fra januar 1947 var de fredsbevarende styrker utstasjonert i Harz, men ble på grunn av den kalde krigs uforutsigbarhet etter hvert overført nordover til Schleswig–Holstein, mer presist til Flensburg. Beslutningen bak denne troppeforflytningen var å ta del i forsvaret av Tysk jord sammen med andre allierte mot en mulig Sovjetisk fremrykning mot Danmark. Den kalde krigen var allerede i sin begynnende fase.

Med KNM Svalbard til Flensburg

Etter endt tjenestetid på Heistadmoen besluttet Ingolf å melde seg til tjeneste for Tysklandsbrigaden. Han kan fortelle at reisen til Tyskland startet med å ta toget til Oslo. Der gikk hans kontingent ombord i KNM Svalbard som for anledningen var ombygget til troppetransportskip. Overfarten til byen Flensburg gikk som direktetransport uten å gå innom andre havner. Kanonene som tidligere hadde skutt mot alle slags transportskip hadde riktignok stilnet, men drivende miner utgjorde fremdeles en stor fare for skipstrafikken. Takket være skarp utkikk fra brua unngikk skipet å støte på drivende gjenstander som delvis kunne ligge dypt i sjøen og vanskelig å oppdage i tide. Skipet kunne omsider klappe til kaien i Flensburg med både mannskap og skip intakte.

–Det var et meget trist syn som møtte oss da vi steg i land i Flensburg, minnes Ingolf, byen var bombet, tak var flerret av og hele murgårder lå i en eneste ruinhaug. Nakne, sementgrå murpiper grinte opp mot himmelen der de sto som tause vitner og minnet om hvilke forferdelige ødeleggelser en krig av denne dimensjon kan forårsake.

Som en påskjønnelse for sin innsats i fredens tjeneste ble Ingolf dekorert med Tysklandsbrigadens medalje. Foto: Einar Bjørsmo.

Nøden var ubegripelig stor, minnes Ingolf.

–Jeg synes mest synd på ungene, de var svært bleike, og så veldig underernærte ut. Ansiktene til disse magre barna gjenspeilet en bunnløs fortvilelse, og alle var strekt preget av matmangel og av krigens grusomme ødeleggelser, avslutter Ingolf mens han tankefullt ser ut gjennom vinduet.

Ellers besto tjenesten av vakthold og stadige patruljeringer i og omkring byen i den hensikt å opprettholde orden blant byens borgere.

–Den vanlige tysker du møtte i gata var det ingenting å utsette på, kan Ingolf berette.

–Alle var svært høflige og forekommende, så jeg la ikke merke noen nazistiske tendenser. Jeg fikk det inntrykk at folk flest var gått trøtt av krig og all elendighet som følger med den, og var svært takknemlig for at det endelig hadde blitt fred, avslutter han.

Oppholdet i Tysklandsbrigaden åpnet for mange en annen dimensjon, og synliggjorde et omfang av nød og krigstretthet uten sidestykke, og som gjenspeilet seg i de forferdelige kollektive lidelser Tyskland måtte gjennom relatert til Norge, selv om vi også her i landet ble rammet av krigens grusomhet med påfølgende dødsdommer. Men i en mindre målestokk.

Ingolf dimitterte utpå høstparten i 1950, etter å ha gjort sin plikt for Fedrelandet. Etter den tid fortsatte han å arbeide på gården, men da som selvstendig bonde. I dag er det sjette generasjon som fører Ingolf's livsverk videre.

For en del år tilbake flytta han til en av omsorgsboligene på Stekke, der han nå kan sitte i godstolen sin og betrakte et vakkert maleri av Kvernmoen– og drømme seg tilbake til en tid som var.

Einar Bjørsmo

Verdal