Ho Inga e død. Inga Bostad heit a. Ho verdt å slutt opp i verst julestria, men ho va no ferdig me sitt strev, så ho slutta opp den 18. desember.

Ho dødd stille å rolig me sin rundt sæ, nesten 85 år gammel.

Ho vart ført åt grava dein 28., mett i jula, å ho vart hedra me ei nesten fullsatt Vinneskjerk. Slekt å venna va møtt opp fer å ta avskjed.

Nesten hele slekta va møtt opp på minnesamveret ned på Øra som skikken e å som sikkert Inga ha villa ha e om ho ha kunna snakka. Æ skulla snakka litte da men følt mæ itj i stand te det da, så no skriv æ eit stytt ti Innherred istan.

Ho Inga fekk ein heller ubli barndom, mora dødd da Inga va berre 5 år gammel. Det va dein stygge tæringsykdommen som tok ho. Dein herja støkt me Vinnesbøgda i 1938. Heile 5 stykka vart morlaus på Dalum da. Ho Inga husa itj så my tå mora si men ho snakka my om a når vi va på kjerkgårn å steilt gravin ilag, det va nok itj så greit all gongan fer ongan på Dalum, men som svigerfar sa; dem fikk nu vårrå ilag.

Ho Inga ferelska sæ tin Brynvald Bostad en fin vårdag i 1951, å ferelskinga var jensidig. Det var den 5. mai i min å min Sverres brøllåp. Han va broren hennes. Dæm va så ferelska at dæm kunn nesten itj vårrå ifrå kvaranner ei lita stund. Dæm gjifta sæ åre ætte.

Å no bynt kvardan. Han for på skol, å ho bynt på Spinneriet. De å vårrå banevokter med farting og reising.

Om a Inga va me så my i førstninga veit æ itj, men så bar det te Finse. No va n Arnt kommi te og å varra ilein heile dagan på ville fjelli va vel itj så enkelt. De e no mest vinter heile åre på Finse. Men så kom no enn Brynvald heim om kveln å da va alt greitt.

Ker læng dæm va der veit æ itj, men så bars det i reising igjen. Denn her gangen nordover te Grane. No va Svein kommi te så det vart nokk å heng fingran ti. Det va nokk å like ensom plass men så kom n Brynvald heim om kveln å da så. Ker læng dæm va der veit æ heller itj men så bars de i reisinga igjen. No te Bjørnstad i Namsskogan.

Der va det itj fult så øde å ho vart me i songkoret, ho ha ein fin sopranstemme å bra va no det. Gutan va no bynt på skola og det va her æ ån Sverre å ongan fekk nyt godt tå gjestfriheita deres.

Kvar påsk va vi der og reint på ski over all fjellan og feska på isa. Sålles å om sommeran, da me feskarstonga og å plokka molt. Ho Inga samla kvest, teint bål, koka kaffe, laga potetstapp og varma pøls. Det va bære å sett sæ å eta.

Ongan vårres å æ hi de beste minnan om dein tia. Han Sverre mått dessverre gi opp fer 25 år sea, men ho villa bestandi vårrå me å pynt grava hans.

Men så vart det reising igjen. No te Verdaln fer å åverta oppi Myrseth. No mått a finn på nokka å gjørrå. Så ho bynt å bak flatbrød. Æ fekk vårrå me non gånga, men ho va mesta ilein. Men så vart n Brynvald me som fast flatbrødsteikar å dem fekk mang bestillinga fer brøet deres va både fint å godt. Så kjøpt dæm sæ drivhus. A Inga sådd frø og fekk te my fin blomster. Æ fekk mang avleggera å de va blomster over alt på Myrseth.

Men så kom sjukdomstia. Ho vart sjuk om natta, det vart sjukhus og dæm sa det va tarmslyng. Det va både ont å fale.

Men ho kom seg i gang igjen, deinn anner sykdommen va vær, ho fekk itj t å form ola. Ho mesta evnen t å snakk, ho fekk itj engang te å klag sæ, men så va no n Brynvald der heile tia å da gjekk de da på eitt vis.

De siste åran va dæm begge på Verdal Bo- og Helsetun, dæm ha e sekkert bra der sjøl om helsa skranta på dem begge.

Hvil i fred Inga, å æ lyse fed over minne dett.

Jorunn