– Jeg husker jeg var stolt av å være en «Mela-ramp». Vi hang mye på Ørin og lekte «boksen går» i nabolaget. Det var en fin barndom. Vi flirte mye, forteller Martine Kverven (25).

25-åringen er i hovedsak oppvokst der, på Ørmelen i Verdal. I ungdomsårene gikk hun idrettslinja på Verdal videregående, andreåret tilbrakte hun som utvekslingselev i USA, før det var tilbake til Verdal igjen for å gå allmenn påbygging. Etter russetiden meldte hun seg inn i Forsvaret, hvor hun først var vaktsoldat gjennom Luftforsvaret på Reitan utenfor Bodø, deretter gikk hun befalsskole i et år, før de siste to årene ble tilbrakt i jobben som lagfører i ingeniørbataljonen på Skjold.

–Det var veldig hardt til tider. Man måtte hele tiden være «på», og jeg bodde jo på arbeidsplassen min, så jeg fikk aldri helt fri liksom. Det positive var at jeg stadig lærte noe nytt om meg selv, og at man måtte være i god form. Selv om jeg ofte hatet når det var kaldt, man var sliten, stressa og sulten, så husker jeg alle de gode stundene. Jeg fikk jo oppleve veldig mye kult. Det skjedde noe hele tiden og det var alltid høyt tempo, sier hun.

Dette er litt av grunnen til at Martine en dag kunne tenkt seg tilbake til Forsvaret, men akkurat nå har hun bosatt seg i det som, i alle fall før, var verdens nordligste by, nemlig Hammerfest. Der studerer hun til å bli sykepleier.

–Jeg valgte å dra helt til Finnmark fordi jeg aldri hadde vært så langt nord før, og jeg ville oppleve noe nytt. Det jeg liker best med byen er hammerfestingene, de er veldig imøtekommende og direkte. Naturen er vill og klimaet er hardt, men selv om mørketida er tøff, er folkene som bor her alltid positive og står på. Man blir liksom litt stolt over å bo her, for man føler veldig på det at man bor i verdens nordligste by, sier hun.

Hvorfor sykepleierutdanning?

–Jeg vil gjøre en forskjell, og jeg synes det er veldig fint å jobbe med mennesker. Det er også et variert yrke der man hele tiden kan utvikle seg selv, og man møter nye utfordringer hver dag, sier hun.

Martine er ferdig med utdanningen til sommeren, og har foreløpig søkt på jobber i Drammen og Tønsberg.

–Planen er å jobbe sørafor i noen år, også er drømmen å få jobbe med sanitet for Forsvaret i utlandet eller Leger uten grenser, sier hun.

Hva savner du fra Verdal?

–Jeg savner familien min og de jeg vokste opp med. Også savner jeg å gå tur i skogen, for det er veldig lite tre i Hammerfest. Jeg savner også det å sitte på Stiklestad en fin sommerdag, og selvfølgelig Vømmølfestivalen.

Hva savner du minst?

–Det er veldig vanskelig å sette fingeren på noe, man husker jo alltid det positive fremfor det negative.

Hvordan holder du deg oppdatert på det som skjer i Verdal?

–Jeg får alltid en oppdatering av mamma når jeg kommer hjemom til jul, ellers så leser jeg Innherred på nett av og til.

Ditt beste minne fra Verdal?

–Jeg har mange gode minner, men jeg husker spesielt alle de fine sommerdagene med grilling og bading i elva.

Hva skal til for at du bosetter deg i Verdal?

–Jeg skal nok være nærmere pensjonistalder og betydelig roligere før det skjer. Jeg trenger ennå å reise rundt litt før jeg slår meg til ro i «trivelige Trøndelag».