Jeg hadde ennå ikke lært å danse, men ble introdusert for levende glam-rock. På scenen stod Eva med bygdas bredeste slengbukse og platåsko. Bak seg hadde hun Seppens rockeband; gitarhelt John Marius, bassist Jon fra Brøta, Bjørn Jarle med rytmegitar og trommis Svein. Dette var den første rockekonserten vi ungene fikk oppleve.

«So clap your Clap your Hands and Stamp your Feet!», gjentok Eva. Hun oppildnet oss som en kloning av Bonnie St. Claire som hadde gjort furore med sangen i Nederland. Vi klappet i hendene og stampet føttene i golvet så hardt vi kunne, der vi satt på første rad i samfunnshuset på siste skoledag i 1974.

Abba hadde samme år gjort rent bord i Grand Prix, mens storebrødrene fnyste og snakket om Rolling Stones og Doors. Så kom punken og reddet noen av oss. Vi ble brått kastet inn i ungdomstida. Midt opp i dette ungdommelige vaset skjønte vi at nøkkelen til å få sjanse hos jentene var å lære seg dans. De mest frimodige av det motsatte kjønn kunne finne på å lede an når jeg gjorde mine første kalveaktige steg, ikke ulikt Rumba-dansen med Gunn som DiDerre synger om.

Men det ble ikke skikkelig schwung på sakene, heller ikke swing. Derimot dukket disco-dansen opp. Under tvil meldte jeg meg på et dansekurs. Dette var i 1978-79. Donna Summer, Bee Gees og Village People herjet på hitlistene. Jeg kunne ikke fordra musikken. Dansekurset var likevel et must om en ikke skulle bli stående som en kop på bøgdafestene.

Jeg lærte noen Travolta-knep og briljerte med disse ved én anledning på et utested i Bergen i 1984. Det resulterte ikke i noen som helst kjendisstatus og ingen har ringt og spurt om vi skal danse. Takk og pris. Fri å bevare meg vel for resten av livet å skulle ha hatt tilnavnet danse-Tor.