Det er mange som har en oppfatning av at et maleri skal være en fotografisk kopi, men jeg hevder at det skal være en veldig bra tolkning.
Sier Per Olav og setter seg ned i skinnstolen hjemme hos foreldrene i Verdal. Det er jul og den tilbringes hvert år sammen med familien på Reinsholm. Faren hans sitter i sofaen ved siden av og sørger for å skjenke kaffe. Kontrasten er stor fra det som nå har blitt hans «vanlige» liv i Italias kunsthovedstad.
Firenze er den plassen i Europa hvor det forekommer mest av kulturarven innen malerkunst. Per Olav kan hele historien på rams. Han begynner å fortelle om kunstnere på 70-tallet, som har sørget for at de tradisjonelle teknikkene har blitt bevart og deretter videreformidlet gjennom The Florence Academy Of Art, som han i dag underviser ved.
Når Per Olav først har begynt å fortelle om kunsthistorien og akademiet, virker det umulig å stoppe han.
–Frem til nå har det siste halvannet århundret vært preget av en mye mer modernistisk og konseptuell kunstform, men nå begynner de tradisjonelle uttrykkene å bli mer stueren på internasjonalt plan …
Etter hvert innser 37-åringen at han kanskje har bablet litt lenge om akkurat dette.
–Uansett, et par tiår senere kom det en ung verdaling ned og begynte studier der. Det ble en naturlig vei å gå.
Populært
Det var i tiden ved Klassisk kunstskole i Steinkjer at han fikk vite hva Italia kunne tilby på kunstfronten. Det var dit folk dro for å lære seg kunst på et profesjonelt nivå, og Per Olav ville være en av dem. Det var som sagt en naturlig vei å gå, akkurat som det alltid har vært naturlig for han å male det realistiske.
Per Olav har malt portretter av nærmere hundre personer gjennom tidene. Han var lenge under paraplyen til Tindved kulturhage og hadde eget studio på Øra, hvor han hovedsakelig livnærte seg på portrettering, i tillegg til privat kursvirksomhet.
Fikk du til å leve av det?
–På et vis gjorde jeg det, men på grunn av et lokalt miljø kom det ikke opp i de store summene. For å få til det måtte jeg ut på et større marked, få en tydeligere stemme i internasjonal sammenheng. Det var det ikke mulig å få til mens jeg bodde her.
Når Per Olav snakker om det han kaller «portrettperioden» sin, vender han seg i stolen og peker mot veggen bak kjøkkenbordet. Der henger malerier av foreldrene hans. Det ene av moren, som har blikket ned mot bakken, det andre av faren, som holder hodet hevet.
–Bildet av pappa er malt året før broren min døde, mens det av mamma er malt tre år etter. Det av pappa var litt artig å lage, vi satte på radioen og han kunne finne på å sovne innimellom, men han endret ikke positur for det. Med mamma måtte jeg jobbe på en helt annen måte. Jeg malte det to ganger før jeg ble fornøyd.
Det var i mai 2009 at lillebroren Tom Erik døde. Han falt cirka 14 meter ned på plattformdekket på Oseberg B i Nordsjøen. Han var først ved bevissthet, men døde da han kom inn på akuttmottaket ved Haukeland sykehus, kun 24 år gammel. Per Olav sier at de hadde et nært forhold, selv om de nok var ganske forskjellige.
–Vi hadde de samme grunnverdiene og det er jo bare fire år mellom oss, så vi gikk alltid godt overens. Samtidig var vi ulik på mange måter, for eksempel i væremåte. Jeg snakker jo hele tiden og kan bruke lang tid for å komme til poenget, mens han holdt seg stille frem til han hadde et poeng.
En uslipt diamant
Som liten flyttet familien mye rundt, men best husker han oppveksten på Prærien. Det var da tegneinteressen skjøt fart. Dette var det flere lærere på barneskolen som oppdaget.
I musikktimen satt han gjerne bakerst i klasserommet og kopierte oljemalerier av gamle komponister. Tegningene ble tatt vare på og hengt opp på skolens vegger.
Per Olav fikk mye oppmerksomhet for dette, men det ble et tøffere liv da han begynte på ungdomsskolen. Det skal ha utviklet seg en mobbekultur, hvor han selv hevder å ha vært blant dem som ble plaget.
–Det var ikke bare jeg som hadde problem, men det var et tøft miljø. Det gjorde at jeg mistrivdes noe helt for jævlig, for å si det rett ut.
Per Olav følte seg aldri komfortabel i sitt eget skinn. Det som berget han var å ha styrkeløft som hobby, og å begynne å tegne igjen. Hans talent ble igjen lagt merke til, spesielt av formgivningslæreren Helge Lund.
–Jeg tror han var klar over at jeg ikke hadde det så enkelt, og da var han den personen som for første gang introduserte meg for konstruktiv kritikk. Når jeg tegnet, så vurderte han det nøye, også pushet han meg på ting jeg kunne forbedre. Han var vel min første seriøse tegnelærer, som faktisk så at jeg kunne få til noe. Det er jo greit å ha et talent, men talentet er en uslipt diamant som må bearbeides før det kan ha noen verdi.
Den konstruktive kritikken hadde en voldsom effekt. Han bemerker at det nok var dette som gjorde at han tok valget om å gå kunstlinja ved Namdals folkehøgskole året etter. I motsetning til ungdomsskolen, hvor han konstant gikk med «klørne ute», kunne han der ha normale relasjoner til folk igjen.
–Hvis noen kikket stygt på meg på ungdomsskolen, så smalt det. Det var en forsvarsmekanisme jeg utviklet. Men i Grong ble det annerledes.
Det kan virke som Per Olav fortsatt har garden oppe. Den bredbygde karen med kjetting rundt halsen har et alvorlig drag over ansiktet, men det røffe inntrykket forsvinner ganske raskt idet han åpner munnen.
Er det noe han er blitt god på, så er det å lese folk, vurdere dem. Det bruker han i bildene sine. Fremhever karakteren og tilstedeværelsen. Som 17-åring satset han helt og holdent på et liv viet til dette, til kunsten. Han var en kort periode innom kunstskole i Bergen, men den modernistiske kunstformen var ikke noe for han. Han likte heller ikke at lærerne fortalte hvordan han skulle være original.
–Det blir fundamentalt feil og frekt. Hvis vi går på kino, kan ikke du fortelle meg hva jeg skal synes om filmen, det blir opp til meg, sier Per Olav strengt og fortsetter:
–15 personer kan male et portrett av deg, men ingen kommer til å være like, for det er ingen andre som ser deg akkurat som jeg gjør i det øyeblikket. Og derfor blir det verket originalt.
Per Olav mener alle hans verk har en ting til felles, og det er at de resonnerer hvordan han selv ser verden. Han utdyper dette videre, for å prøve å «komme til poenget», som han selv vet han har vanskeligheter for.
–Jeg er en tolker, ikke ei kopimaskin.
Livet og døden
Det gikk cirka et år før Per Olav kunne begynne å male igjen etter at broren hans døde.
–Når man er i en slik situasjon, så ser man jo at alt bare raser i rundt seg. Jeg måtte, i den grad jeg kunne, prøve å støtte opp de rundt, og da sier det vel seg selv at det ikke var så voldsomt interessant å stå i atelieret og male.
Per Olav forteller at broren hadde et unikt syn på livet, og en mye mer utbredt omgangskrets enn han selv. Dette ble tydelig i begravelsen, da nærmere 600 personer møtte opp. Familien sto i nesten tre timer og tok imot kondolanser.
Da han først fikk lyst til å begynne å arbeide igjen, valgte han å male sitt andre selvportrett, hvor han er kledd i en stor, sort frakk.
Hvilke trekk fremhever du på deg selv?
–Jeg vet ikke om det er spesifikke trekk jeg fremhever. Men jeg merker at jeg maler dem med stadig «røffere» strøk. Jeg går for å se på meg selv, og reagerer umiddelbart med penselen ut ifra de inntrykkene jeg ser foran meg. Så rått, upolert og direkte som mulig.
37-åringen begynner å snakke om kunstneren Rembrandt, som er blant dem som har malt flest selvportrett.
–Det første da han var 18 år, hvor man ser den litt arrogante, unge karen og det siste fra han var en nedbrutt gammel mann som hadde mistet både familien og formuen sin. Han dokumenterte seg selv gjennom alle stadier.
Per Olav beskriver også portrettene av seg selv som en manifestasjon av hvordan han var på akkurat det tidspunktet. Den sorte frakken og skyggen rundt øynene beskriver naturlig nok den tunge tiden som både han og de rundt gikk gjennom.
–Som kunstner tenker man mye på liv og død. Det blir man litt følsom på. Men jeg har vel kommet frem til at man ikke har så stor kontroll på døden, den kan komme til hvem som helst, når som helst. Det vi kan kontrollere er hva vi velger å gjøre med livene våre.
Solgte alt
Ti år ble tilbrakt i Verdal etter utdanningen i Italia. Da kunstsenteret på Øra ikke gikk rundt, begynte han å føle seg mer og mer isolert. Han utviklet seg stadig som håndverker, men fikk aldri delta med kunsten sin på en større arena. Han savnet å være en del av et miljø, og ha noen å snakke fag med.
På vårparten i 2015 kom han i kontakt med en venn i Italia, som tidligere hadde ytret et ønske om å få Per Olav tilbake dit. Vedkommende jobber som avdelingsdirektør ved The Florence Academy Of Art. Han begynte å trekke i noen tråder, og Per Olav ble etter hvert tilbudt en jobb.
–Jeg våknet en morgen og tenkte, hvorfor i helvete ikke? Samme dag gikk jeg rett bort til eiendomsmegleren og la ut leiligheten for salg. Deretter gjaldt det å få solgt alt jeg eide og komme seg nedover, sier han.
Topp 50
Der begynte han som lærer ved workshop-programmet til akademiet. Etter hvert fikk han fast posisjon som fakultetsmedlem på «Advanced painting», hvor han nå underviser avgangselevene. I tillegg har han sitt eget atelier fra 1800-tallet. Halve uka står han der og produserer egne verk, og resten av uka er han på skolen.
Når vi kommer inn på temaet kjærlighet, eller forhold, blir det stille i noen sekunder, Per Olav vrir seg i stolen, etterfulgt av en lett humring fra faren.
–Vi kan si det sånn at jeg treffer ei, som jeg trives veldig godt med.
Det er derimot ikke noe som tar fokuset vekk fra kunsten og karrieren. Det går ikke an, påpeker Per Olav. Akkurat nå holder han på å bygge opp sin egen samling av malerier, i ulike format og tema, med tanke på å etter hvert få disse ut i verden. Det er ikke umulig at gallerister drar på besøk ved ulike studio i Firenze, og da må han ha en vegg med bilder å vise fram.
–Det kommer ikke en gallerist fra New York til Verdalsøra sånn helt tilfeldig, men det gjør det i Firenze.
Blir sett
Det handler om å utvikle navnet sitt, noe han er på god vei til å gjøre. Han har deltatt på flere store kunstkonkurranser, blant annet The Portrait Society Of America, International portrait competition, hvor det i fjor var nærmere 3000 deltakere fra hele verden. Av dem blir det tatt ut 20 finalister, og er man blant disse, kan ting begynne å «balle på seg».
–I fjor var jeg blant de 50 beste.
Per Olav tar frem mobilen. Han rekker den bort og viser et bilde av et halvferdig maleri som skal kjempe om juryens oppmerksomhet i år. Det er et «life size» maleri av en person, som er inspirert av en gammel historie fra Verdal.
Per Olav har alltid hatt et sterkt bånd hit, til tross for hendelsene i tenårene. Båndet ble bare sterkere da broren hans døde.
–Verdalingenes evne til å stille seg bak de som har det trasig er helt unik. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Selv om det av karrieremessige årsaker ikke er grunn for meg å bo i Verdal nå, så vet jeg at dette er hjemmet mitt. Verdal vil jeg påstå, i alle fall i det store og det hele, er en plass hvor folk ser hverandre.