Overfloden har tatt oss. Vi er faktisk ikke skrudd sammen for å tåle komforten vi omgir oss med. Fedmen øker. Kanskje burde vi vært nødt til å streve mer for middagen.
–Vi er som løvene. Vi vil helst slappe av til vi kjenner sulten gnager. Så finner vi oss noe mat, og så legger vi oss igjen, sier Steinar Krokstad, professor og daglig leder for HUNT forskningssenter om livsstilen vår.
–Jeg tror vi biologisk er laget for å ta vare på energien. Genene våre er bygd opp slik at vi skal overleve sultperioder. Men så plutselig har vi overflod, og genetisk sett er vi ikke laget for samfunnet vi lever i. Nå omgir vi oss med god, feit, salt, søt mat, og når det samtidig lages på en sånn måte at vi slipper å røre oss, tror jeg faktisk vi genetisk sett er laget til å synes at det er veldig bra, sier Krokstad.
Mennesket velger minste motstands vei. I dagens samfunn trenger ikke det akkurat å være noen fordel for helsa. Snarere tvert imot.
Gjem heisen, vis trappa
Samfunnsutviklingens mekanismer har styrt oss i den retningen. Fordi vi selv har villet det. Krokstad tror kommersielle krefter er godt kjent med menneskelige egenskaper, og utnytter dette.
–Det reklameres for sofabanken, ikke sant. Da har de skjønt hva vi synes er behagelig, og det selger som hakka møkk.
Vi kan bare takke oss selv. Samtidig er det håp om god bedring. Dersom vi bare bestemmer oss for det. Nok.
–Det går an å planlegge samfunn slik at folk blir mer aktive. Ta for eksempel utformingen av hotell. Vi tar heisen, og finner knapt trappa. De er laget slik for at det skal være behagelig. Finne heisen, og stå der i stedet for å gå trappa. Men så vet vi også at dersom hotellet var utformet med en bortgjemt heis, men med ei stor fin trapp med et skilt hvor det står: «Vi har bygd denne for deg for at du skal få litt mosjon», ja, da vet vi at det påvirker adferden, forklarer Steinar Krokstad. Med andre ord: Flere tar trappa om vi motiveres til det.
Flere kan sykle
–Vi har likevel en lang vei å gå nettopp fordi så mange av endringene i samfunnet fører til inaktivitet. Folkehelsearbeidet handler derfor om å ta disse grepene. Å utforme samfunnet på en annen måte.
–Tenk på en by som Levanger. Hvor mange er det som egentlig kunne gått eller syklet til arbeid, men som kjører bil? spør Steinar Krokstad. Og svarer gjerne selv:
–Det er ganske mange.
Ska vi droppe bilen til fordel for mer hjertevennlige transportmidler grepene stå i stil med ambisjonene.
Lederen for HUNT forskningssenter poengterer at det må oppleves enkelt, og foreslår gjerne sykkelveger med varmekabler for å holde dem bare året rundt, og parkeringshus for syklene slik at du slipper å møte et vått sete når du skal hjem.
–Det er mulig å motvirke all de ekle trendene, men da må hele samfunnet endre måten å tenke på, mener Krokstad.
–Vi ser vel noen positive tegn i tiden? Skjer det ikke mer nå for tida, enn det gjorde for eksempel på 90-tallet?
–Ja, helt sikkert. Og det er nettopp studier som HUNT som gjør oss klar over utviklingen. Flere får vektproblemer, men vi blir samtidig mer og mer bevisste på at dette faktisk er noe vi må gjøre noe med. Da er vi straks også inne i kjernebetydningen av HUNT. Vi kan påvirke, vise folk helsetrekkene og gjennom det motivere til motinnsats.
Professoren mener vi trenger å bli utfordret. Og han bruker seg selv som eksempel. For hva gjør han dersom han skal forflytte seg fra sin daglige arbeidsplass i forskningssenteret på Moan til et møte på Røstad?
Kanskje ikke dumt likevel
–Jeg tenker at hvis jeg skal gå, så tar det 20 minutter. Hvis jeg kjører, tar det 5 minutter. Eller, gjør det egentlig det, hvis jeg skal inn og ut av bilen og finne parkeringsplass? Kanskje tar det litt mer tid å gå, men så er spørsmålet, er det mindre effektivt av den grunn? Tiden jeg bruker på å gå, så tenker jeg jo, og kan hende løser jeg samtidig noen problemer, eller ser løsninger på ting som gjør at gåturen blir vel så effektiv som bilturen.
Et trekk ved mennesket er at holdningene ofte formes i etterkant av endringene.
–Det er ikke sånn at vi klarer å påvirke holdninger og normer først, og så endrer folk adferd av den grunn. Som regel er det motsatt. Vi må faktisk inn og påvirke adferden ved å sette noen grenser. For eksempel en parkeringsavgift. Hvis tiltaket er smart, kommer motivasjonen og holdningsendringen etterpå. Folk ser fordelene, og endrer adferd.
Må sparkes litt
–Så vi trenger noen spark i baken?
–Ja. All forskning viser at tilgjengelighet og pris er de virkemidlene som faktisk funker. Men politikerne er litt redde for å bruke dem. Det skal politisk mot til, for det blir bestandig bråk. Du så jo nå, på den sukker avgifta. Vi vet at den virker, for hvis matvarer som er helseskadelige blir dyrere, så går salget ned. Umiddelbart. Samtidig får politikerne den «pepper'n», med veldig mye usaklig kritikk når folk begynner å lete etter problemene. Likevel, vi blir kanskje sure når brusen blir dyrere, men så, om noen år, så viser det seg at vi faktisk drikker mindre brus. Så begynner vi å tenke bakover. Det var jo egentlig smart. For vi drakk egentlig for mye brus altså, billedgjør Steinar Krokstad.
Like trender
Den biologiske oppskriften vår har med andre ord skapt oss noe motvillige til endringer. Men vi er likevel i stand til å ta dem innover oss, og i ettertid kan vi til og med konkludere med at de kan ha vært positive også. Innbyggere i Norge skiller seg forresten ikke ut. Trendene er nokså like i land det er naturlig å sammenligne seg med.
–De store folkehelsetrekkene finner vi i hele Vest-Europa. Flere får problemer med vekt og fedme. Med unntak av de aller fattigste, er dette også en global trend, forteller Steinar Krokstad.