Det eneste som mangler er vel en tur i verdensrommet for din egen del?

–Nei, så langt har jeg ikke flyttet.

Maja Elise Rostad ler. Riktig så perifert som i termosfæren befinner hun seg ikke. Men med et bosted i Samnanger like utenfor Bergen, er det likevel verdensrommet som preger den yrkesmessige delen av hverdagen. Nærmere bestemt romforskning. Om det ikke var for en viktigere forestående hendelse, ville hun i mars hatt en selvsagt plass som ringside tilskuer i Kennedy Space Center i forbindelse med oppskytingen av en SpaceX Falcon-rakett. Med på romfartøyet er blant annet instrumenter som skal benyttes til forskning på røntgen- og gammastråling fra lyn i øvre atmosfære. Instrumenter som er laget av Rostad og den tekniske staben ved Birkelandsenteret for romforskning ved Universitetet i Bergen.

Oppdraget er initiert fra den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, og har vart i 14 år. Selv har 38-åringen, opprinnelig fra Levanger, vært involvert i prosjektet siden 2010 da hun flyttet sørover og vestover.

Venter barn

Fysikeren har derimot andre planer enn USA-tur, og må nok denne gang følge oppskytingen «live» via strømmetjenester hjemmefra. Maja Rostad har nemlig enda større begivenheter i vente, nemlig ankomsten til familiens andre barn som er ventet på noenlunde samme tidspunkt. Tidligere har hun og ektemannen en gutt på 2 1/2 år, og nå går Maja svanger med nummer to. Ergo innleder hun snart også sin foreldrepermisjon, og går følgelig en hektisk måned i vente for å sluttføre sine mange prosjekter på jobb.

Formelt sett har Maja Elise Rostad tittelen overingeniør. Utdanningen sikret hun seg etter at hun etter at hun flyttet fra Levanger i 1999 for å innledet et studieløp innen matte og fysikk ved NTNU i Trondheim. Like etter at hun fullførte studiene fikk hun også her jobb som var koblet til romforskning.

–Karrierevalget utsatte jeg egentlig så lenge som mulig for jeg visste ikke helt hvilken retning jeg skulle velge. Ut fra mine interesser fant jeg imidlertid ut at matte og fysikk ga flest muligheter, og jeg endte etter hvert opp med en master i biofysikk, forteller hun.

–Så kom jeg mer eller mindre tilfeldig inn i en stilling på NTNU samfunnsforskning.

Fulgte oppskytingen

Med stillingen i havn, vendte hun blikket oppover, bokstavelig talt. For også her handlet det om romforskning. Staben fungerte som et brukerstøttesenter for ESA, og jobbet med eksperimenter knyttet til plantedyrking på den internasjonale romstasjonen (ISS). Via kontrollsenteret på bakken i USA hadde NTNU-forskerne også kontakt med astronautene som sto for den praktiske utførelsen med i rommet. Frø i vekstkammer ble sendt med romfartøyet, og i forbindelse med oppskytingen fikk Maja Rostad anledning til å følge det hele fra senteret Cape Canaveral i Florida.

–Forskerne fikk noen nyttige data og verdifull informasjon, men vi hadde også ekstremt mange problemer. Men sånn er det jo med grunnforskning, man vet ikke helt hva man kan forvente, minnes Rostad. Som altså fortsatte karrieren innen romforskning da anledningen bød seg via UiB og Birkelandsenteret noen år senere.

Skjønt det var ikke bare jobben som brakte henne til Vestlandet. Ektemannen, som hun først traff under studiene i Trondheim, kommer fra nettopp Samnanger. De to har vært i lag siden 2003.

Med en toåring i hus allerede, og nytt barn i vente om kort tid, er det for tida ikke mye hobby- og fritidsaktiviteter hun får tid til på egne vegne, men Maja Rostad har likevel engasjert seg i det lokale ungdomslaget, og beskriver det som meget givende. Laget er en samlingsplass både for ungdommer og voksne.

38-åringen har to yngre søsken som fortsatt holder fast ved Trøndelag, den ene i Levanger, den andre i Stjørdal. Og med familie for øvrig som fortsatt er bosatt her i Levanger, forsøker hun å finne tid til noen hjemturer. I alle fall to-tre ganger i året.

–Så har lysten også økt på etter at jeg fikk barn selv. Slik at også toåringen får treffe slekta, sier hun.

–Hvordan holder du deg oppdatert på Levanger?

–Jeg er nok ikke veldig oppdatert. Noen oppdateringer får jeg riktignok via familie og Facebook, men jeg har mistet oversikten over de store linjene.

–Hva savner du mest?

–Familien. Noe jeg kjenner mer på etter at jeg selv ble mor. Muligheten for guttungens kontakt med besteforeldre, tanter og onkler. Den blir litt annerledes når slekta er i nærheten, men det var jo en faktor jeg var klar over da jeg flyttet. For øvrig savner jeg også hytta til mormor ved Vulusjøen.

–Hva er ditt beste minne ?

–Det er vanskelig å komme på noe enkeltminne, men jeg føler jeg har hatt en god oppvekst i et godt miljø. Trygg og godt ivaretatt. Spesielt tiden på barneskolen var fin, med en veldig god lærer og et flott klassemiljø. Det satte jeg pris på.

– Når flytter du tilbake?

–Jeg hadde en intensjon om å flytte tilbake da jeg var ferdigstudert, men så tok livet en annen retning. Jeg tror ikke det lenger er aktuelt med flytting. Nå er vi såpass etablert der vi er, med hus, heim og familie, så da må det være noen veldig store greier for at så skal skje. Ikke for at Levanger ikke er en fin plass, men for min del handler det mye om yrket. Romforskningsmiljøet i Levanger er nok litt lite.