Det er noe forunderlig med Ole Kristian Harr Salater. Han bruker en jordnær metafor om ugress som svar på spørsmålet. Ja, han svarte endog at han «egentlig skulle vært dau nå».
Det morske ansiktsuttrykket ble riktignok for et øyeblikk forvandlet til et godmodig smil etterfulgt av en liten latter. Slik er han. Alvor i det ene sekundet, en munter forteller i det neste.
PORTRETTET
Lillerommet
Få kan skilte med så mye å skryte av fra sitt liv, men han gjentar både en og to ganger i løpet av intervjuet at han kan være denne personfokuseringen foruten. Likevel lar han seg lokke med på en livsreise som startet 28. mai 1928.
–Ja, jeg er født og oppvokst i Levanger, sier 89-åringen. I dag bor han i en leilighet i Gunnlaug Ormstunges gate 2. Han har loset besøket inn i det lille arbeidsrommet, et lite fristed der han kan flyte av sted i minnenes melodi. På veggen henger bilder fra store øyeblikk, med kjente folk i jazzmiljøet. Det tør være godt kjent at Salater har spilt med både norske og utenlandske storheter.
–Jeg har vært forferdelig heldig fordi jeg begynte som musiker i det som en kan si er musikkens gullalder. Den er over nå.
Hylles
Når Innherred tar et formiddagsdykk i denne tidsepoken med en som stod midt oppi det, skyldes det denne gangen en forestående jubileumskonsert. I Festiviteten markeres Ole Kristian Salaters kommende 90-årsdag. Joda, han setter pris på det. Han ser fram til å møte saksofonist Rune Andreas Nicolaysen og andre gode musikkvenner. Her nevner vi i blant andre Terje Tangerund, Tony Waade, Anders Sødermark og Tove Tangerud. Her lukter det jazz lang vei. Og for å gjøre det kommende konsertprogrammet 4. mars mer komplett tar vi med avdelingen med klassisk til Frol Symfoniorkester.
Det er ti år siden sist musikeren og komponisten ble beæret med en lignende konsert. Den gangen fikk publikum også høre klassiske toner, og smektende ekko fra Nat King Cole og Miles Davis.
–Kan det bli for mye av det gode når du igjen er gjenstand for slik oppmerksomhet?
–Jeg hadde aldri regnet med å bli 90 år, heller. Og så snytheldig som jeg har vært, sier Ole Kristian som har fortsatt å grunne på det forrige spørsmålet.
Memoarer
–Jeg tenker på å skrive memoarer. Kåre Willoch sa at «den som tror at det ikke går an å forandre fortiden, har ikke prøvd å skrive sine memoarer». Willoch har skrevet sine memoarer og da har han selv sagt at det ikke er pålitelig det én person skriver. Alle ser verden fra sin hytte.
–Så du har også skrevet noe?
–Ja, jeg har begynt og har rundt 30 sider eller noe sånt. Det blir på sett og vis et historisk dokument også. Jeg har møtt folk andre bare har lest om, og jeg har vært sammen med dem. Jeg skrev et hefte om Levanger musikanter; Gledessprederne. Men du vet det var et sabla arbeid. Enten de vil det eller ikke, disse musikantene er en del av kulturhistorien. Da jeg skrev om dem hoppet jeg over meg selv. Men da fikk jeg beskjed fra redaktør Nils Ottar Ask om at jeg også måtte skrive om meg selv.
Calle Schewens vals
Tilbake til de påbegynte memoarer. Vi sakser fra tiden under krigen, da Ole Kristian var kommet i tenårene. (…) Min onkel Helge Kolseth i Okkenhaug ble sentral i vårt lille musikkmiljø. Hans datter Martha Kolseth spilte trekkspill og vi debuterte i 1943 på Okkenhaug samfunnshus med «Calle Schewens vals». På den tiden var det normalt med potetplukking på skolene om høsten. Jeg gikk på realskolen, og da det ble snakk om potetplukking hos Paul Okkenhaug var jeg øyeblikkelig oppe med handa. Paul Okkenhaug var kongen og et av mine store forbilder, den gang som nå. Tiden på Okkenhaug ble en særdeles lykkelig periode. Potet om dagene og musisering om kveldene. Paul spilte piano, hans far Fredrik spilte cello og jeg spilte kromatisk munnspill (…).
Krigens mer dramatiske sider fikk også den unge Ole Kristian føling med. Ung som han var, kunne han brukes som kurer – utenfor tyskernes mistanker som blant annet hadde sitt Tirpitz i Åsenfjorden. Secret Service-folk bodde på hytter og overvåkte det som skjedde og rapporterte til London.
–Jeg ante ikke hvor farlig det var. Vi hørte at folk kunne bli skutt, men du vet jeg var i denne «Hjortefotalderen».
Evert Taube og Fru Råkvaag
Som en slags belønning for innsatsen fikk Ole Kristian etter krigen, i likhet med andre unge, muligheten til å gå teknisk skole i Stockholm. Innimellom disse grunnstudiene fikk den nå 18 år gamle ungdommen fra Levanger en litt sjelsettende musikalsk opplevelse. Han så Evert Taube på Gröna Lund.
Selv hadde Ole Kristian Salater også begynt å få en brukbar musikalsk ballast. Foruten munnspillerfaringen fra kveldene på Okkenhaug, hadde han gått i piano-lære. Først hos «Fru Hjerteholm», og deretter «Fru Råkvaag».
–Jeg hadde lyst til å bli pianist, men å begynne med det når en er 16 år er for sent. Da har toget godt.
Men hvordan det nå en var med akkurat det, var den unge Salater allerede i 12-årsalderen i stand til å skrive ned noter. Så da han etter krigen startet The Fox Band og senere Lollas band, var det han som holdt styre på notene.
Dette ble starten på en yrkeskarriere som musiker og etter hvert komponist. Skjønt, noe roserødt arbeid har ikke dette med notene bare vært. Det kan iallfall virke som Salater har hatt et noe ambivalent forhold til alt arbeidet som har fulgt med.
–Da jeg nærmet med 50 år bestemte jeg med for at, nei, jeg skulle ikke skrive en eneste note mer. Jeg hadde sittet og skrevet noter siden jeg var 12 år, dette fordi jeg var den eneste rundt meg som kunne arrangere for orkester.
Men helt stopp ble det ikke. Han fant tilbake til de lyse stunder med noter. Det skulle være nok å nevne verker som Levangersuite (1991) og Sound of Scandinavia (1997).
Lære bergenserne jazz
Den musikalske biografien er mer enn stor, og ikke lett å få en full oversikt over. Han har vært med på nesten utallige innspillinger. Skrur vi tiden tilbake til 1950 er Ole Kristian og hans søster Solveig i Bergen, også hun som musiker. Solveig spilte kontrabass og ble etter hvert med i en svensk trio, mens Ole Kristian fikk jobb i den legendariske Stjernesalen som var en danserestaurant i Olav Kyrres gate.
Nå var det ingen læregutt som ankom byen mellom De syv fjell, selv om han riktignok tok musikkteori og harmonilære ved Bergen musikk-konservatorium.
–Da jeg kom til Bergen måtte jeg begynne som en slags misjonær for den moderne jazzen. I mine øyne var hele jazzmiljøet der akterutseilt.
Etter fem år i Bergen fortsatte Salater «gullalderen» som kapellmester på Hotel Viking i Oslo.
–Nå gikk det ikke lenger på «Bestemor satt nedsnødd på Veslebakkens grav». Vi spilte internasjonal dansemusikk. Om den ble spilt i New York, Chicago eller Oslo spilte ingen rolle, for dette var internasjonal jazzbasert dansemusikk.
En liten presisering må til. Den gangen var det slik at musikerne behersket både klassisk og moderne dansemusikk (jazz).
–Første timen spilte vi klassisk musikk, så vi måtte lese noter som vi leste aviser. Kunne du ikke lese noter fikk du ikke jobben på slike steder.
Storheter
Det ble rike musikalske opplevelser der Salater blant annet medvirket i orkestre ledet av Frank Ottersen, orkesterlederen for plateselskapet Phillips.
Jazzgitarist-pioneren Robert Normann fikk Salater også mye med å gjøre.
–Han var bestekameraten min. Robert var regnet for å være verdens beste gitarist. Han fikk tilbud fra Sven Asmussen i Danmark og Benny Goodman i USA. Robert hadde flyskrekk, så han kom seg aldri over dammen. Han kunne gjort det enda større, ja.
Slik kan Ole Kristian fortsette å fortelle. Om kjente størrelser han fra musikk- og kulturverdenen han har samarbeidet med, fra Stan Getz til skuespiller Jack Hedley og kringkastingsorkesterets Øivind Bergh.
Da Randi ringte
Fra tiden da han var kapellmester på Hotel Viking skjedde der mer enn en gang at jazzdronninga på den tiden, Randi Hultin, ringte. Hun inviterte ham over til jamsessions hjemme hos henne og mannen Tor som var jazzpianist.
–Når disse kjente artistene fra utlandet hadde vært i Njårdhallen eller Ekeberghallen var konserten bare til å erte opp spillelysten. Etter konserten følte de seg nesten snytt, for spilletiden ble så kort. Så da fortsatte de etterpå hos Hultin. Det var det jeg fikk spille sammen med Ray Brown, som nok var verdens beste bassist.
De gode minner fra Oslo er gode å tenke tilbake på. Ole Kristian Salater har siden 2002 bodd i Levanger sammen med samboer Henny. Han fikk to sønner med sin tidligere og avdøde ektefelle. Guttene Jan Erik og Harald ble også musikere.
–Men de var fornuftig og tok utdannelse først, før de jobbet som yrkesmusikere i fem år.
Sjølivet
–Du har gjort mye etter at du ble pensjonist?
–Jeg har aldri hatt det så travelt. Men det er selvforskyldt fordi en har for mange interesser.... Så skal du holde på med båt, og så skal du øve...
–Du skal ikke legge inn årene?
–He, he, he, he. Nei, en får bare holde på. I unge år hadde jeg en Colin Archer. Nå har jeg en fin småbåt som jeg fortsatt bruker. Folk sier; tørs du fårrå ut på fjorden alene. Hva skal man være redd for utpå fjorden da, svarer jeg.