Det er søndag og Gunn Hauan Tronsen og Tron Tronsen har sin ene fridag på sykehuset Haydom Lutherske sykehus i Tanzania. Ekteparet fra Levanger bestemmer seg for å ta en gåtur til markedet. Det eneste de tar med seg er et fotoapparat og en Rimipose, som Gunn putter i lomma. Posen skal fylles med frukt og grønnsaker, men før de kommer til markedet møter de en gravid kvinne som ligger i grøfta. Fødselen er i gang.

- Og hva gjør du vel som jordmor når du er ute en søndagstur og møter noen som føder? Jeg brukte remaposen til å trekke ut morkaka og Tron dro for å hente sykebil. Alt går an, smiler Gunn.

Far reiste først

Det var Tron som i familien Tronsen var førstemann som reiste til Haydom Lutherske sykehus i Tanzania. Han er overlege i urologi og generell kirurgi ved Sykehuset Levanger. Han hadde lenge hatt lyst til å bidra som kirurg andre steder i verden.

- Men å jobbe for Leger uten grenser er for spennende for meg, smiler Tron Tronsen og forteller at han både leste og så et TV-innslag om sykehuset i Tanzania.

- Vi har en ordning innen sykehussektoren som gjør at dersom man som overlege får innvilget permisjon  noen uker for å holde seg faglig oppdatert, sier Tron.

I 2007 reiste han altså til Haydom Lutherske sykehus, som ligger i Manyara, sør for Arusha. Det ble etablert i 1955 og de første årene drevet av Norsk Luthersk Misjonssamband. For ti år siden ble sykehuset tatt over av den lokale kirken og den tanzamianske stat.

- Det er et relativt godt drevet sykehus med mye utstyr i afrikanske sammenheng. Men sammenlignet med norske forhold savner man mye. Den største utfordring fremover vil være å beholde fagfolk og å få en stabil økonomi, sier Tron.

Tannlegesønn ble med

Etter å ha vært der i fem uker i 2007 reiste han tilbake fem nye uker i 2009. Denne gang ble også kona Gunn Hauan Tronsen med. Hun er jordmor og jobber i Verdal kommune.

- Dette er et stort sykehus i en liten landsby. Og sykehuset favner en stor befolkning, cirka 600.000. Landsbyen er bygd opp rundt sykehuset, som ligger i bushen. Pasientene kommer langveisfra og sykehuset tar imot 4000 - 5000 fødsler i året , forteller Gunn.

I november i år ble også sønnen Eyvind Tronsen (27) med for å jobbe som tannlege. I tre uker fikk han fri fra tannlegejobben sin hos Tannlege Alstad.

- Jeg har alltid hatt lyst til å dra, men det har aldri passet skikkelig før nå, sier Eyvind, som roser arbeidsgiveren i Levanger.

- Det var ikke noe problem å få permisjon. Jeg ble faktisk oppfordret til å dra, og det er viktig at man kan bli en stund når man først får dra. Det tar en stund å sette seg inn i jobben, sier Eyvind.

Brutalt

Sykehuset har en egen tannklinikk og Eyvind fikk fort se at pasientene ble behandlet på en helt annen måte enn i tannlegestolen i Levanger.

- Her er vi vant til å bruke mye tid på pasienten. Vi bruker bedøvelse og har mye utstyr. Slik var det ikke der. Og jeg merket at folk var mye mer hardfør, sier Eyvind.

Tannlegenes jobb besto stort sett i å trekke tenner hos pasienter som kom til tankklinikken på sykehuset. Men tannlegene reiste også ut.

- Da fant vi oss et tre for å ha skygge og tok imot pasienter ute. De som kom hadde tannpine eller betennelse, noe som kan være livstruende om de går for lenge med det. Det var to som kom til sykehuset som trengte hjelp fordi de ikke klarte å puste som følge av infeksjon i en visdomstann, forteller Eyvind.

Det er ikke bare behandlingen som er brutal når man sammenligner den med hvordan det gjøres i Norge. Familien forteller om mye vold i samfunnet.

- De er ikke vant til at politiet kommer og ordner opp. Derfor ordner de opp selv og dermed blir det mye vold, forteller Gunn. Dette fikk spesielt kirurgen i familien merke.

- Jeg opererte alt fra blindtarmebetennelser til sjeldnere ting som jeg knapt har vært borti i Norge. Mange kom inn med hjerneblødning etter å ha blitt slått ned. Nabokrangler kunne ende med knivstikk og pil og bueskyting. Det var mye uventet for meg. Man får et pragmatisk forhold til det og gjør det man kan. Noen overlever og noen gjør ikke det. Det gjelder å kunne tenke positivt og huske på at om det ikke hadde vært sykehus der ville enda flere mistet livet, sier Tron.

Gunn forteller at mange kvinner blir mishandlet i hjemmet.

- I Norge blir ting fanget opp på svangerskapskontroll. Men i Tanzania har de ikke slik oppfølging. I Norge ser vi for eksempel ikke mange nyfødte som utvikler vannhode. Det kan man se mye av i Tanzania og mange har nedsatt hjernekapasitet som følgetilstand, forteller Gunn.

Utveksler lærdom

Når familien Tronsen reiser til Tanzania er de opptatte av å dra dit med riktig holdning.

- Vi kommer dit for å lære av dem. Det er nyttig å se medisin og sykehusdrift fra en annen vinkel. Når en turnuslege er ferdig utdannet i Norge sitter han eller hun inne med mye teori. Mens på dette sykehuset i Tanzania så vi at de har mye mer erfaring. De har sett mye, sier Tron.

Som jordmor i Tanzania har Gunn vært med på både hjemmefødsler og kompliserte fødsler i sykehus.

- Vi nordmenn tåler nesten ikke smerte. Jeg har vært med på mange fødsler i Tanzania, men ikke sett et gram paracet. Menn er ikke med på fødsler. Det hender de som føder tar med seg en datter, svigermora eller andre kvinner. Ofte kom de gravide alene og de var gjerne både sulten og dehydrert. Det var trist å se, sier Gunn.

Hun legger til at arbeidet i Tanzania har gitt henne mye erfaring på normale fødsler.

- Epidural kan de jo bare drømme om der. Jeg har fått en styrket tro på at en fødsel kan forløpe seg uten så mye intervensjoner.

Drar igjen

Verken Eyvind, Tron eller Gunn er i tvil om at de kommer til å reise tilbake igjen for å jobbe mer på Haydom Lutherske sykehus.

- Vi har bygget en relasjon til folket der. Det vi gjør er jo bare en dråpe i havet, men det gir oss likevel så mye. Vi har felles mål og det handler ikke bare om at man gjør en jobb, men man er del av noe som er større og det er en rikdom. I tillegg sitter du igjen med at det er godt at det finnes sykehus som kan gi hjelp, sier Gunn.

Sønnen Eyvind ser gjerne for seg en ny reise i fremtiden.

- Jeg håper jeg får mulighet til det. Det er i hvert fall sikkert at jeg kommer aldri til å klage på det norske helsevesenet, sier Eyvind Tronsen.