Kjetil Kvernmo løper opp og ned langs venstresiden i Verdal G16s første kamp i Storsjöcupen. Etter at dommeren blåser i fløyta for siste gang takker han motspillerne for kampen.

Så husker han ikke mer.

Den veltrente fotballspilleren faller om i kramper, blir hentet i ambulanse og fraktet til sykehuset i Östersund. Der blir det raskt konstatert at han må videre til et annet sykehus. Valget faller på St. Olavs Hospital i Trondheim, noe familien er veldig glad for i dag.

Fortsatt langt igjen

Innherred har fått lov til å komme på besøk til Kjetil hjemme hos mor Lene på Melan i Verdal. Selv om det fortsatt er langt igjen til han er helt frisk er han optimist.

– Jeg føler det går oppover. Jeg er ikke helt grei, men på veg, smiler han. Medisinen han tar skal visstnok gjøre ham sur.

– Men det slår ikke gjennom. Kjetil har alltid vært en gutt med godt humør, og det er han fortsatt, sier Lene Kristiansen Kvernmo.

For en måned siden var Kjetil Kvernmo ferdig med seks ukers stråling og den første cellegiftkuren.

Det viste seg nemlig at krampeanfallet under Storsjöcupen skyldtes en blødning fra en svulst i hjernen.

Et par uker før Storsjöcupen var 16-åringen på klassetur, også det i Östersund. Da hadde han et liknende anfall, men fikk noen medisiner, lå over på sykehuset en natt og var raskt tilbake i full vigør.

Helt uventet

Han gjennomførte muntlig eksamen på skolen, trente som vanlig og så frem til Storsjöcupen i starten av sommerferien. I mai hadde han tatt mopedlappen, og gledet seg til en sommer full av gode opplevelser sammen med den store vennekretsen sin.

– Livet ble helt snudd på hodet, sier mor Lene. Ikke bare for Kjetil, men også hans nærmeste. Både hun og Kjetils far Evald var i Östersund under Storsjöcupen, sammen med lillebror Olaf. Mens foreldrene tok turen til Trondheim, ble Olaf igjen og spilte resten av sitt lags kamper i fotballturneringen.

Hendelsen med Kjetil gikk sterkt inn på hele verdalskontingenten og alle andre som fikk med seg det som skjedde.

57 døgn på sykehus

Kjetil Kvernmo våknet på St. Olavs Hospital etter 13 døgn i koma. Ganske forvirret.

– Jeg trodde jeg var i Oslo, og hadde det for meg at det ikke var kapasitet i Trondheim. Dessuten var jeg overbevist om at jeg hadde sovet i seks år, sier Kjetil.

Det første han ville ha tak i da han våknet var telefonen, for å sjekke ståa hos vennene på sosiale medier.

Men det var enklere tenkt enn gjort. Med flere slanger inn i munnen prøvde han å peke. Med en finger. Med to fingre. Uten at de rundt ham helt skjønte. Først da han fant på å knytte de tre midterste fingrene og ta hånda til øret fikk han telefonen sin, og kunne så smått begynne å finne ut av tid og sted og hva som hadde hendt.

Til sammen har det blitt 57 døgn på St. Olavs Hospital siden dagen i slutten av juni.

Det er gjort fire inngrep i hjernen, to for å stanse blødningen, ett for å fjerne hjernesvulsten og det siste for å sette på plass beinlappen samt tette lekkasje av hjernevæske.

– Det har vært lange dager på sykehus, medgir Kjetil, og innrømmer at han av og til har tenkt på alle kompisene som i stedet kunne kjøre rundt på moped og finne på gøyale ting i sommerferien.

– Du vil ikke bli liggende på sykehus for lenge, for da lærer du deg alle reklamene, skrev han sarkastisk på Twitter 23. juli.

Kompisene på besøk

En ukes tid senere fikk han dra hjem på perm, før nye lange dager og uker på sykehuset.

– Sosiale medier, særlig Kik og Snap har vært viktige for å holde kontakten med vennene, sier 16-åringen. Men mange av vennene tok også toget til Trondheim flere ganger for å besøke ham under oppholdet der.

– Vi er utrolig glade for alle som har brydd seg og stilt opp for oss, fremhever mor Lene.

Kjetil har en stor omgangskrets, og det har vært viktig. De har forholdt seg til familien på akkurat samme måte som før, etter den aller første tida hvor alt var veldig usikkert.

Vegen tilbake

De siste ukene har 16-åringen så smått begynt på vegen tilbake til det vanlige livet. Han er på skolen noen få timer i uka, i førsteklasse studiespesialisering på videregående. Men han blir fort sliten.

Kjetil har vært på putball med G16, på fotballtrening med «Hallemsgjengen», og like før lokalavisas besøk på bowling i Levanger. Og ikke minst, i slutten av september var han med far Evald, Tobias og Robert Hallem til Liverpool. Kjetil ble syk før turen, men fikk nye medisiner slik at formen ble så bra at han kunne dra. Han fikk klarsignal fra legene to dager før. I Liverpool de fikk se favorittlaget slå Aston Villa 3-2, var med på guidet tur på Anfield og var innom Cavern Club og Beatles-museet.

– Faren min lovet meg en slik tur med en gang jeg våknet, slik at jeg skulle ha noe å se frem til og glede meg til, sier den svært fotballinteresserte gutten med Liverpool som det aller største.

Til tross for at han er med på litt av hvert, og endelig kan være ute blant folk, er det langt igjen. Kjetil er på ukentlig blodprøvetaking i Trondheim, og snart starter en ny cellegiftkur – denne gangen med dobbel dose.

Treningen avgjørende

Familien berømmer oppfølgingen fra St. Olavs Hospital, som har vært kjempeflinke fra første dag. Sykepleiere, fysioterapeut, ergoterapeut, nevropsykolog og leger. Alle får de beste skussmål.

Kjetil Kvernmo skal snart begynne på Sprek, med oppfølging både på trening og fra fysioterapeut.

– Jeg må få meg litt muskler igjen, smiler Kjetil.

På sykehuset har de sagt at det trolig var helt avgjørende at han var så godt trent da hendelsen inntraff. Kjetil måtte imidlertid trene seg opp igjen etter tiden i koma, og var helt nede i 52 kilo på det minste – tolv kilo under det han normalt var før hendelsen.

Beskjeden fra helsepersonellet er klar: Spis akkurat hva du har lyst på. Glem alt om kosthold.

– Det er jo behagelig da, sier Kjetil, og kommer på en ting til han kan glede seg over.

– Sommeren i år var veldig dårlig, så jeg gikk ikke glipp av så mye.

– Hva er ditt største ønske i tiden fremover?

– Egentlig bare å bli frisk. Å komme tilbake som jeg var, sier 16-åringen. Det skal unggutten klare.

– Jeg skal skynde meg. Langsomt, sier Kjetil Kvernmo.

Kjetil Kvernmo døde 9. desember 2015.