For den som er uhelbredelig sportsidiot har det vært en fryd å følge LFK sin utvikling de siste årene.

Det er mange år siden jeg med hånden på hjertet fulgte et Nordtrøndersk fotballag sine kamper på sosiale medier. Det riktige er vel at jeg aldri har fulgt noe Nordtrønderlag på denne måten. Denne formen for info var ikke oppfunnet da Steinkjers lag herjet på 60-70 og 80 tallet. Da var Trønderavisa sin papirutgave eneste måten å følge med på. For ordens skyld har jeg ikke glemt Nessegutten og Namsos sine glimt av storhet for mange år siden.

Fraværet av toppfotball har vært påfallende i Nord-Trøndelag de siste 20 årene. Hadde noen spurt meg for 5 år siden hadde jeg nektet å tro at et lag fra vår region skulle ligge på 3.plass i vår nest øverste divisjon når første halvdel av sesongen 2016 var ferdigspilt. Den jobben LFK har gjort siden stiftelsen i 1996 er formidabel. At en klubb som er bare er 20 år ligger å kniver om opprykk til vår øverste divisjon er fantastisk.

Hva er så grunnen til dette eventyret som nok er større enn de største optimister som var tilstede på stiftelsesmøtet i 1996 kunne håpe på? Selvsagt har de gode spillere i dag, men jeg tror hovedgrunnen er byggingen av en sterk organisasjon rundt klubben.

Uten at jeg har noen som helst info innenfra har jeg i flere år sett gradvis oppbygging av organisasjonen i takt med at laget har tatt nye sportslige steg. Dette er viktig i alle prestasjonsgrupper. Organisasjonen må være i samme divisjon som prestasjonsgruppen.

På trenersiden har de gradvis klart å trekke til seg større og større profiler med erfaringer langt utenfor våre fylkesgrenser. Dagens trener Magnus Powel er kjent som spiller på øverste nivå både i Sverige og Norge. I takt med at bedre og bedre trenere har kommet og gått har klubben knyttet til seg navn som Hroar Stjernen og Anders Eggen i sin organisasjon. For oss som har levd en stund husker vi at dette er karer som selv har drevet eliteidrett både som utøvere og ledere. Viktig å ha med gode nordtrøndere med riktig kompetanse.

Det siste tilskuddet i organisasjonen er Robert Eriksson som leder av LFK. Tidligere statsråd som sikkert har opparbeidet seg en solid ledererfaring og kontaktnett. I tillegg har «gammeltreneren» Andreas Holmberg gått inn i stillingen som sportslig leder. Til sammen blir dette en sterk ledergruppe som er minst på høyde med spillergruppen.

Dette er nok en viktig faktor for den suksessen LFK opplever nå i 2016, og den største skilnaden til naboklubbene. Jeg er sikker på at LFK sin suksess vil stimulere disse klubbene til å videreutvikle sine organisasjoner. For noen år siden var det populært å hente gamle storspillere med fete lønninger til klubbene. Nå ser det ut til at dette er over og klubbene tenker mer på egenutvikling av spillere og sin egen organisasjon. For LFK er det viktig å bidra med sin kompetanse ut til de mindre klubbene for at nordtrønderfotballen skal kunne bli enda bedre, både sportslig og organisasjonsmessig.

Hvor går så veien videre for nordtrøndersk fotball? Leste i torsdagens avis at LFK har samarbeid med de fleste klubbene i våre to kommuner i tillegg til Steinkjer. Verdal IL som driver meget godt på ungdomssiden bør nok også komme med i denne samarbeidsformen så rask som mulig. Det er viktig å legge gamle feider bak seg og se framover. Jeg tror at et samarbeid kan løfte alle klubbene i distriktet ytterligere.

Når det gjelder anlegg har både Levanger og Verdal kommune kommet langt de siste årene. Flere kunstgressbaner og fotballhallen i Vuku har gjort at mulighetene er større enn noen gang for sportslig fremgang. Flere kunstgressbaner vil nok også komme etter hvert bla. bygges det i disse dager ny kunstgressbane på gamle ærverdige Elberg stadion på Levanger.

Nå når de fleste av lagene i regionen har fått gode anlegg ligger alt til rette for fortsatt fremgang i Innherredsfotballen. Etter å ha vært en tur på storsjøcup for litt over en uke siden synes jeg fremtiden ser lys ut for vår region. Utmerkede resultater og etter hva jeg så eksemplarisk oppførsel av spillere, trenere og foreldre. Dette ser ut til å ha blitt mye bedre de siste årene selv om det sikkert nok er mulig å bli endra bedre på dette området også.

Treningsmessig tror jeg nok fotballen fortsatt har mye å lære av individuelle idretter. Det som forundrer meg aller mest treningsmessig er at så mange flotte anlegg ligger nesten ubrukt i juli måned. I januar og februar er det nesten ikke mulig å få tak i en treningstime på noen av våre arenaer, mens det i juli, den fineste måneden for fotball er det godt om plass.

Mange lag både i ungdomsfotball og seniorfotball tar mange ukers ferie når dagene er på det lyseste og banene egner seg best for fotball. Hører om flere lag i barnefotball som tar fri hele skoleferien, men som startet treningene i januar?

Spør du Sture Sivertsen eller Eldar Rønning om de tok juleferie i 14 dager når snøen endelig hadde kommet ville de nok sett snålt på deg. I jula kjører skiungdommer og foreldre massevis av mil i bil for å leite snø og treningsforhold. Her har fotballen et stort forbedringspotensial. Seriespillet for yngres fotball i Norge har to måneders ferie samtidig som skoleferien. Dette bør snarest kuttes inn noe. Vi må spille fotball i Norge når banene er best.

Til slutt ønsker jeg alle fotballspillere lykke til med høstsesongen 2016. Måtte nye seire feires både for LFK og andre små og store fotballag. Tren godt i ferien og bygg gode organisasjoner.

Odd Helge Roksvåg

Kulturarbeider og daglig

Leder Premieskapet AS