Det er 2003, og i ferd med å bli høst i Oslo. Anne Sigrid står i en heis på vei opp til arbeidsgiveren Lilleborg og tenker: «Dette er galskap». I hånda holder hun oppsigelsesbrevet. Hun har en flott arbeidsplass. Midt i blinken for det hun er utdannet som: Næringsmiddelteknolog. Matteingeniør, som vi sier i dag. Samtidig kjenner Anne Sigrid et slags kall som er sterkere enn følelsen av at hun er i ferd med å gjøre noe galt.

Et halvt år senere har hun og samboeren Carl Olav åpnet treningssenteret Sprek i Verdal. Når vi skriver 2016 er det klart for etablering i Levanger også.

Barndomsdrøm

Anne Sigrid sitter ved en kjøkkenøy i et moderne hus, som ble bygd på Leinsmoen for bare et par år siden. Hun og Carl Olav, som nå er hennes ektemann, har nettopp vært i Trollmyra og skutt for å forberede seg til elgjakta. Carl Olav har dratt til Sprek mens Anne Sigrid er hjemme med barna, som gjør seg klar for natta. Anne Sigrid og Carl Olav ble kjent med hverandre i styrkeløftmiljøet i Oslo og begge hadde lyst å starte treningssenter. Ideen hadde for Anne Sigrids del ligget latent i mange år.

– Jeg husker jeg tegnet skisser for både rom og aktiviteter. Da gikk jeg på barneskolen.

Anne Sigrid mener skissene fortsatt finnes en plass. Hun går til gangen og leter i kista hvor mange minner fra barndommen og ungdomstida er tatt vare på. Mange av minnene kommer fra Leksdalen hvor hun vokste opp på gård sammen med foreldrene og to brødre som er fem og seks år eldre.

Anne Sigrid minnes også en barndom med mye fysisk aktivitet. Fotball og ski. Hun var lang og robust og konkurrerte gjerne med storebrødrene og guttene i klassen.

– Jeg vokste fort fra jeg var åtte-ni år. Det gjorde at både kne og rygg skrantet. Jeg vokste såpass fort at muskulaturen ikke rakk å tilpasse seg. Den gang var det ingen som visste hvilken nytte man da kan ha av styrketrening.

Barnetegningene av treningssenteret er ikke å finne i kista. Men andre dokumenter vitner om barndomsdrømmen. Anne Sigrid blar frem en fem – siders håndskrevet søknad signert Anne Sigrid 17 år. I søknaden ber hun kommunen om å åpne et treningssenter med følgende muligheter: Trening, garderobe, «sosialt» og «instruksjon».

Hun skumleser og smiler bredt når hun kommer til side tre: «Å få flere inn i idretten, slik at problemet med bråk i Øragatene minsker, ved at disse ungdommene kan trekkes inn i et sunnere og mer positivt miljø.»

Anne Sigrid ler.

– Jeg tror ikke jeg fikk svar en gang. En må ta skjeen i egen hånd, sier hun og legger brevet tilbake i kista med de mange minnene.

Det var storebrødrene som fikk Anne Sigrid til å begynne med styrketrening. Hun var bare 14 år da familien fikk vite at moren var kreftsyk. Seks uker senere dør hun, bare en måned før Anne Sigrid konfirmeres.

– Jeg var midt i ungdomstida og det kjentes som verden raste sammen. På et vis var jeg på vei ut i verden, og jeg var sikkert litt rebelsk av meg også. Så skjer dette og det er som noen drar alt under føttene fra deg. Det var noen heftige år.

Anne Sigrid hadde mange rundt seg, både slekt og venner.

– Jeg har alltid vært flink til å bruke de rundt meg. Jeg fant trøst i både venner, fotballaget og etter hvert studievenner. Man blir flink til å se hvem man kan støtte seg til og ikke.

Hemmelig styrke

I tiden etter morens død, ble Anne Sigrid og brødrene om mulig enda tettere knyttet sammen. Anne Sigrid var i en alder hvor hun ville mestre på samme nivå som brødrene. Søsknene kjøpte treningsutstyr og trente hjemme. Brødrene utfordret lillesøstera på det meste. Benkpress og knebøy. Anne Sigrid skulle være like sterk. Hun og ei venninne begynte å trene med styrkeløftavdelingen i Verdal IL.

– Pappa var veldig skeptisk i og med at jeg slet med kne og rygg. Han mente jeg måtte holde meg til fotball. Men jeg var 17 år og skulle bestemme selv. Så jeg begynte å trene styrketrening i tillegg til fotball. Uten å si det til pappa.

Treneren begynte å mase om at Anne Sigrid og venninnen måtte begynne å løfte i klubbmesterskap. Uten at pappa vet noe, deltar Anne Sigrid på Midt – Norsk mesterskap høsten 1992. Der setter hun norgesrekord i knebøy. Noen dager senere er det hele å lese i Verdalingen, lokalavisa som Anne Sigrids far abonnerer på.

– Pappa ante fred og ingen fare helt til han bladde opp avisa. Men det var ingen sure miner. I ettertid har jeg gjennom andre skjønt at han var veldig stolt.

Stoltheten skulle han få kjenne på flere ganger. Anne Sigrid har tre kongepokaler. Etter at hun slo norgesrekord, kom hun fort inn på rekruttlandslaget. Hun konkurrerte i ti år på landslagsnivå. I 1999 var hun europamester i sammenlagt. Og hun har vært verdensmester i knebøy tre ganger.

– Har du noen gang fått tilbud om doping?

– Det er mange som ikke tror meg, men jeg har aldri blitt tilbydd dop. Jeg har trent flere steder, men så aldri noen som dopet seg og fikk heller ikke mistanke om det. På toppidrettssenteret i Oslo var det tydelige holdninger. Det er klart om du er interessert i å dope deg så finnes det treningssentre å oppsøke. Men jeg har bestandig hatt krystallklare holdninger på dette og kanskje er det derfor ingen har tilbydd meg noe. De vet at jeg uansett hadde sagt nei.

Men hun har ved mange konkurranser rundt om i verden sett konkurrenter som er tydelig preget av doping.

– Jeg husker landslagssjefen en gang fikk spørsmål om hva vi nordmenn brukte ettersom vi ikke endret oss noe utseendemessig. Det var frustrerende å gjøre rene resultat og så tror enkelte at du har jukset. Men så blir du også stolt for å ha prestert såpass godt at noen tror det er juks.

Antidoping har alltid vært viktig for Anne Sigrid, også utenfor treningssenteret. Hun sitter i en europeisk komité som skal se på hvordan antidopingarbeid på treningssenter best skal drives. Hun nøler ikke med å ta en prat med kunder dersom hun er bekymret for deres helse. Det kan gå på mistanke om doping, spisevegring eller overtrening.

– Du venner deg til å ta de litt kjipe samtalene. Vi har rutiner for hvordan å gå inn i slike saker. Man er bare nødt til å gå utenfor komfortsonen noen ganger. Om man ikke blir direkte vant til å ta disse samtalene, så blir man hvert fall flinkere til å våge. Vi kommer over mange utfordringer folk har. Å se at vi kan være med og bidra i riktig retning, gir utrolig mye.

Det som for 13 år siden føltes som galskap, gikk fort over til en følelse av å gå riktig retning. Sprek har økt medlemstallene. Utvidet treningslokalet. Gått fra leie til eie. Når kone og mann både jobber og eier, blir treningssenteret fort en livsstil. Ofte får tobarnsforeldrene spørsmål om det går an å snakke om noe annet enn Sprek.

– Utfordringen er at det blir Sprek 24–7. Det er sjelden vi er hele familien samlet rundt spisebordet. Som regel er en av oss på Sprek. Men vi velger å se fordelene. Ungene har blitt veldig selvstendige. Carl Olav og jeg har veldig forståelse for hverandres situasjon. Ingen av oss kan klage på at den ene jobber for mye. Og vi har forståelse dersom den ene er ekstra sliten. Dersom det var bare en av oss som drev Sprek, tror jeg det hadde vært mer stressende. Vi er et godt team og det har blitt sånn at vi har ulike roller uten at vi noen gang satte oss ned og definerte dem på forhånd.

Hun er ikke med i noen spareforening eller vinklubb. Det er sjelden tid til venninnetreff. Det blir kolleger og familie som prioriteres. Til tider jaktlaget, hvor også ektemannen er med.

– En kan ikke rekke over alt.

Pappaen til Anne Sigrid fikk med seg datterens kongepokaler og rekorder. Han fikk også se henne og svigersønnen glede seg over suksessen med Sprek. Men fortsettelsen i Levanger rakk han ikke. Det er fem år siden Anne Sigrid og brødrene fikk vite at deres 63 år gamle far var syk. 14 dager senere døde han.

– Vi har måttet taklet dyp sorg i familien i flere anledninger. Det er mange som tenker på akkurat det når de treffer oss. Det er vel helt naturlig. Folk jeg aldri før har truffet, kan komme bort til meg og fortelle at de kjente faren min. Det er godt å vite at en blir husket. Det er så snedig, når pappa døde så dukket det opp flere historier fra gården. Derfor har jeg og brødrene mine gitt Berit Fikse oppdraget å skrive historien om hjemgården, om våre foreldre, besteforeldre og generasjoner før dem. Det å få kunnskap om de man kommer fra, de som har formet en, det har blitt veldig viktig.

Selv om det er enda flere år siden hennes mor døde, forsvinner sorgen aldri.

– Et vanvittig savn. En slik sorg preger deg for resten av livet. Det er en bauta som mangler og ikke minst kjente jeg på savnet da jeg fikk unger selv. Ungdomstida var nok vanskeligst. Først da jeg møtte Carl Olav begynte livet å stabilisere seg. Men sorgen er der hele tiden.

Uredd

Forespørselen om å åpne treningssenter på Moan i Levanger, kom i fjor. Anne Sigrid og Carl Olav brukte ikke lang betenkningstid før de bestemte seg for å satse også i nabokommunen. Galskap er det siste hun tenker.

– Treningssenter vil det bli der uansett. Om ikke vi slår til, kommer noen andre til å gjøre det. Når vi har fått det til så bra i Verdal, så føles det ikke risikabelt å satse i Levanger. Vi har allerede både verktøyene og erfaringene som skal til.

– Men det blir jo flere konkurrenter i Levanger?

– Jeg er skrudd sammen slik at jeg tenker at konkurrentene får jeg ikke gjort noe med.

Og det var akkurat slik hun tenkte mens hun konkurrerte i styrke også.

– Jeg kunne ikke gjøre noe med amerikanerne og russerne som sto på deltakerlista og som jeg visste dopet seg, sier Anne Sigrid.

– Eneste jeg kunne gjøre noe med, var egen prestasjon.