Det hadde vært utenkelig i «hine hårde dager». Det største sviket du kunne gjøre den gang på fotballfronten i Levanger, var å melde overgang til rivalen på motsatt side av Sundbrua.

Etter at Levanger Fotballklubb så dagens lys for 20 år siden, har rivaliseringen mellom naboene gradvis avtatt, selv om det faktisk finnes dem som fortsatt ønsker at «gammeldagan» skulle vært tilbake igjen.

Damefotballen i Levanger har gått i bølgedaler.

Markabygda gjorde en god jobb i noen år, men måtte før denne sesongen trekke laget på grunn av mannskapsmangel, men nå gjør altså sentrumsklubbene et nytt forsøk – og denne gang i fellesskap.

Oddbjørn Aarøe var en av dem som mente at det var for galt at det ikke fantes et tilbud til jentene etter at de hadde passert 16-årsgrensen.

Bonden på Håa satte seg ned med blant annet Roy Huse i «Sverre-land», og etter diverse møtevirksomhet så er det nå etablert et 4. divisjonslag med spillere både fra Nessegutten og Sverre.

Nå kan trener Cato Flått fortelle at de har vært mellom 15 og 20 spillere som har møtt opp på trening gjennom vinteren. Og som seg hør og bør så har treningene vært broderlig – eller søsterlig må vi vel kanskje si i denne sammenhengen – mellom Elberg og Nesseguttbanen.

Trener Flått er også et godt eksempel på de nyere tider i levangerfotballen. Født og oppvokst på Nesset, og med flere sesonger i den røde trøye opp gjennom aldersbestemte klasser.

I fjor tok imidlertid 36-åringen det store skrittet og flyttet til motsatt side av byen – til Bruborg.

– Jeg måtte jo nesten gjøre det sånn, slik at jeg kan få den beste utsikten – nemlig mot Nesset, sier Flått spøkefullt om den saken.

Seks spillere har meldt overgang fra Markabygda, og omtrent like mange fotballspillende studenter har kommet fra Campus Røstad. Når den siste halvparten av stallen består av lokal ungjenter i 17-18-års alderen, så bør det være et slagkraftig lag som nå er klar for sin debutsesong i 4. divisjon.

Men Cato Flått og hans jenter er forberedt på at det kan bli tøffe tak. I den første treningskampen, i midten av mars, røk jentene hele 0–8 på hjemmebane mot divisjonskollega Ranheim.

– Vi må nok bare erkjenne at Trondheims-lagene har litt høyere nivå enn oss – ennå i hvert fall, og noen av nordtrønderlagene satser vi på å få bak oss på tabellen. Men skal vi være helt ærlig så vil alt unntatt bunnplassen til slutt være en bonus for oss, sier treneren ærlig.

Så spørs det da hvordan «ståa» blir når Sverre/Nessegutten og Vuku skal gjøre opp seg imellom om hvem som er beste damelaget bak Verdal.

En av spillerne som har bidratt litt ekstra for at det igjen skal spiller damefotball i Levanger er Sofia Sandvik. Hun har tatt på seg lagledervervet i tillegg til å spille back, og Flått skryter av Sofia sitt engasjement.

– Ja, vi trenger slike folk. Hun bidrar på mange måter – både på og utenfor banen, og uten slike ildsjeler så går de faktisk ikke rundt, er attesten fra treneren.

Men Sofia selv er ikke så opptatt av å fremheve sin rolle, og sier at hun sannsynligvis vil lære litt også.

– Jeg skal ha kontakt med andre lag i forbindelse med kamper, og så skal vi ordne skyss til bortekampene, men draktene får jentene ta vare på selv, sier hun.

For det er ikke sikkert at det hadde gått like bra for et guttelag.

Sverre/Nessegutten-laget har fått nye hvite drakter før debuten, men hadde dette vært gutter, så kan det nok hende at overdelen hadde mistet «Blendafargen» bare etter et par kamper.

Nå gleder både hun og resten av laget seg til å komme i gang med seriekampene. De er nok forberedt på at det kan bli noen baklengs i løpet av sesongen, men verden går ikke under for det.

Det blir heller ikke bedre av at laget enda ikke har fått seg en keeper, slik at så langt så må utespillerne rullere på å stå i mål. Derfor hører de gjerne fra en solid målvakt.

– Ja, det hadde vært fint hvis vi hadde fått en skikkelig keeper, så det er bare å ta kontakt, sier Sofia Sandvik før hun avslutter med et spark til laget i nabokommunen.

– Om vi taper resten av kampene, så skal vi i hvert fall slå Vuku. Den saken er klar.