Spaltisten

Kommentarfeltene: Dette kan ikke karakteriseres som samfunnsrefs. Dette er mobbing og trakassering. Forkledd som engasjement.

Ukens spaltist, Karin Jegtvik.  

Meninger

Jeg skal reise nesten ti år tilbake i tid. Til en sommer jeg var på interrail i Øst-Europa. Til den morgenen jeg satt på nattoget mellom Ungarn og Romania et sted. Det hadde blitt lite søvn i løpet av natta.

Grensepolitiet sørga for at jeg våkna akkurat i det jeg hadde sovna, og en barnefamilie hadde okkupert alt av ledige seter og holdt også et temmelig høyt støynivå. Klokka var så vidt fem, og soloppgangen tillot meg ikke å sove mer denne morgenen. Så kaffe var sårt tiltrengt. Men mannen i restaurantvogna beklaga og sa det var tomt. Tomt for kaffe?!? På et nattog. Du kødder.

Noe mutt i fjeset innså jeg at dette kunne bli en lang morgen. En veldig lang morgen. Og det lyste sikkert trassig skuffelse av hele meg. Lite søvn og utilfredsstilt primærbehov kan lett sette humøret ut av spill.

Ja, for jeg kan bli frustrert. Og sint. Eitrende forbanna kan jeg bli. Sånn at jeg svetter på overleppa og overbelaster hjertepumpa. Noen ganger slår den så hardt at det kjennes ut som den er i ferd med å hamre seg ut av kroppen.

Jeg har følt meg så frustrert at det klør i ørene. Og så forbanna at hodet føles som en trykkoker og gjør øreflippene illrøde. Jeg blir ikke så ofte forbanna. Heldigvis. Men det hender. Spesielt i møte med kunnskapsløshet, ignoranse og trangsyn. Eller når regelrytteri trumfer fornuft. Da kan jeg kjenne på en viss harme. Jeg har blitt flink til å telle til ti. Til hundre og. Ja, til hundretusenmillioner også noen ganger.

Men temperament – er det så farlig da. Fyrrige og lidenskapelige sør-europeere er jo et ettertrakta folkeslag. Og noe av det morsomste jeg vet er jo nettopp sinte og gretne folk. Som faren til Emil i Lønneberget, Karl i Mot i brøstet, John Cleese i Hotell i særklasse, og Dag Sørås, Erlend Osnes, Anne Kat Hærland, Are Kalvø og andre komikere, som gjør humor av utblåsninger og frustrasjon. Jeg digger det! Samfunnsrefsere kaller vi dem. Mye av det de tar for seg er både treffende og betimelig. Mangt er gøy når man får satt det på spissen og får det på avstand.

Det er mye som ikke er spesielt gøy og. Ikke en gang på avstand. Den guggen som dukker opp mellom mennesker både under og etter et politisk valg for eksempel, eller i nyhetssaker med tema som flyktninger, bompenger og brystimplantatene i til norske rosabloggere. Under slike saker har det en tendens til å blomstre opp en voldsom vrede. Og det som menes og skrives i sakens anledning, har ofte ingenting med sak eller politikk å gjøre.

Derimot ser vi ofte et direkte angrep på enkeltpersoner. Meningsmotstandere som i stedet for å telle, eller søke etter faktabasert kunnskap for å møte sine motstandere med saklig argumentasjon, gyver løs på tastaturet uten skrupler eller begrensninger. Drapstrusler og helt hårreisende kommentarer får flyte fritt, og den ene følger på verre enn den andre.

Denne personhetsen og vreden må på ingen måte forveksles med utblåsning eller å lette på trykket. Dette kan heller ikke karakteriseres som samfunnsrefs. Dette er mobbing og trakassering. Forkledd som engasjement.

Denne gangen er det MDG-Lan det har gått verst ut over. Hun begynner å bli godt vant til å tåle hatske, verbale angrep og ondskapsfullt grums. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke at folk kan bli SÅ forbanna over å møte andre holdninger og politiske ståsted enn det en selv har. Jeg skjønner ikke hvordan folk får seg til å skrive at de ønsker meningsmotstanderne sine døde. Det er så drøyt det.

I restaurantvogna på nattoget mellom Romania og Ungarn et sted, står det en rumener med sovesveis og et velmenende og ubarbert fjes. Et fjes som har møtt millioner av ukjente mennesker i årenes løp, og nå står han foran meg og lurer på hva godt han kan gjøre for å døyve skuffelsen over manglende kaffe. Plutselig sprekker hele fjeset opp i verdens største smil. For visst har han kaffe. Han har jo restene fra dagen før. På bunnen av trakteren er det ennå en munnfull igjen, og vel så det. Og smilet hans smitter sporenstreks over på meg.

I mangel på små, nette espressokopper, skjenker han kaffeskvetten i en diger pappkopp til meg. Lurt, mener han selv, siden toget rister er dette en snedig innretning for å hindre at kaffen skvulper over kanten.

- I put in big cup. For balance.

Jeg går tilbake til plassen min. Tråkler meg fram mellom store kofferter, barn i trassalderen på gulvet og utstrakte bein i midtgangen, mens jeg tenker over hva han sa: I put in big cup. For balance. Og med ett går det opp for meg at mannen i restaurantvogna på toget til Romania rett og slett har lira ut av seg et riktig så flott visdomsord.

- Jeg putter det i den store koppen. For balansens skyld.

For det stemmer jo det: Den lille skvetten med kaffe skvulpa ikke over. Nettopp fordi han hadde putta den i en stor kopp.

Koppen, som et symbol på storsinn og toleranse. Kaffen, som frustrasjonen man føler når man møter personer, politiske motstandere og kulturer en ikke forstår.

Denne rumeneren med gebrokken engelsk og sovesveis, har på nattoget til Romania sagt meg en av de klokeste strofene jeg har hørt:

Dess større begeret er, dess mer skal til før det renner over.

Hvorfor gjør vi ikke det litt oftere, tenker jeg, putter ting i en større kopp. For balansens skyld.

Karin Jegtvik

Skribent og markedskontakt i Fides