Spaltisten

– Vi tar oss selv så høytidelig at vi nøyer oss med å forbli der vi er i stedet for å prøve å ta en salto

Oddny Gumaer er dagens spaltist i Innherred.  

Meninger

Tenåringene jeg hadde med meg til Myanmar i høstferien lot seg overraske over hvor lite som skulle til for å glede barna i en leir for internflyktninger. -Tenk om vi hadde gjort dette i Norge, sa de. Da hadde folk gått i protest fordi de ville ha syntes vi var kjedelige.

Vi var på ei skole med 400 elever. Omtrent halvparten av disse hadde ikke foreldre. Enten var foreldrene døde, eller så hadde de sendt barna sine fra seg så de skulle få ei utdanning. Våre ungdommer var spredd over hele skolens område, noen underviste i turn, andre fotball, musikk, dans og forming. Overalt hvor man gikk, kunne man høre trillende latter og se barn som frydet seg over å lære noe nytt. Det tindret i øynene deres når de mestret noe de aldri før hadde prøvd, som å slå hjul eller lage et fargerikt bilde av garn. Da fire gutter fremførte en Bob Marley sang på gitar, var stoltheten følbar i rommet. Jeg gråt litt.

Det er lett å fokusere på behovene til barn som har flyktet fra konflikt, som mangler foreldre og mat, og som går på ei skole der de aldri har hatt fargeblyanter. Ungdommene jeg hadde med meg var jo berørt av dette. Men det var noe annet de syntes var mer interessant å observere. Det var fryktløsheten barna viste da de fikk nye utfordringer. Fall eller smerte virket ikke som en bekymring i det hele tatt. Kanskje har et folk som har opplevd så mye smerte lært seg å takle den bedre enn oss?

Mestring og glede. Turn og dans. Bilde fra Oddny Gumaers tur til Myanmar i høstferien. 

når de ikke mestret det de satte seg fore. Da de falt pladask etter et forsøk på baklengs salto, eller ikke klarte å få bein og armer koordinert da de danset til Bee Gees, lo de med de andre og forsøkte på nytt. Om dette ikke lyktes, hjalp sidemannen dem helt til de klarte det.

Da vi evaluerte tiden på slutten av oppholdet sa en av tenåringene, Johannes, at en ting han hadde lært av disse barna var å ikke ta seg selv så høytidelig.

Jeg har tenkt litt på dette. At vi tar oss selv så høytidelige at vi nøyer oss med å forbli der vi er i stedet for å prøve å ta en salto. At vi ikke forbedrer oss om det involverer smerte. At vi ikke forsøker om det betyr at vi ser dumme ut om vi mislykkes. Vi tenker at når vi mislykkes er dette det motsatte av å lykkes, i stedet for å tenke at det er den som ikke prøver som mislykkes mest.

I et samfunn som vårt, der det er et unaturlig fokus på de vi definerer som vinnere, er vi ikke spesielt gode på å påpeke at seier ikke alltid er det samme som å stå øverst på seierspallen.

Seier oppnår de som prøver, faller, slår seg, dummer seg ut, overvinner frykten sin og ikke gir opp selv om de krysser mållinja aller sist. Seier er å erkjenne at vi alle starer med ulike utgangspunkt og forutsetninger, og det er derfor naturlig at noen av oss kommer til å falle der andre står.

For de foreldreløse og sultne barna vi traff i Myanmar var dette en selvfølge. De falt, de slo seg, de rotet til broderiene sine. Men de ga seg ikke. Jeg sto lenge og så på ei gruppe barn forsøke å lage en menneskepyramide. De mislyktes igjen og igjen, men gleden i ansiktet til den lille seksåringen som klatret seg helt til topps bekreftet at alle fall hadde vært verdt det.

Så jeg tok med norske ungdommer som bidro til å gi både mat og glede til barn som manglet alt. Dette var betydningsfullt og godt. Men det ungdommene mine lærte gjennom å observere barn i krig var kanskje vel så viktig. Vi blir det vi gir fokuset til. La det være viljen til å falle og le av seg selv. La det være viljen til å tørke av seg jord og smuss og prøve igjen.

Grunnlegger av organisasjonen Partners i Norge