Tromsdalen og vi

Vi har ikke gitt opp Tromsdalen. Det er inngått ny leieavtale med Verdalskalk betinget av at politikerne i Verdal vedtar en reguleringsplan i samsvar med kommunedelplan fra 2013. Dersom reguleringen endres i forhold til kommunedelplan, for eksempel ved at gården og området vest og sør for dagens brudd likevel skulle bli regulert til landbruk, natur og friluftsformål, faller vi tilbake på avtalen fra 1963. Da vil gården og omgivelsene kunne berges langt inn i framtida.

Vårt sterke 1. ønske i samtalene med Verdalskalk og andre fra 2013 har vært å bevare gården og området rundt, men vi har ikke nådd fram, ikke hittil vel og merke. I diskusjonene med Verdalskalk fra tidligere (før oppstart kommunedelplan ca juni 2010), har vi hatt ens oppfatning om dette. Derfor mener vi det i første rekke er andre som trykker på for å få så stort dagbruddareal. Innholdet fra de lukkede møtene mellom Heidelberg Cement, Verdal kommune og Verdalskalk ca våren 2010 kjenner vi selvsagt ikke i detalj. Men vi regner med det var kombinasjonen av ønsker fra rettighetshaver Norcem/ Heidelberg Cement, og en helt over alle grenser industrivennlig ordfører/ kommune som medførte de enorme planene. Avtalene på Værdalsbruket (som er heleid av Storebrand ASA) ble inngått 1975 (og ikke på 90-tallet som angitt i avisa tidligere). I over 40 år har vi levd med denne usikkerheten for eiendommen som omgir oss på alle kanter, og med spørsmålet som til stadighet popper opp: Kommer sementfabrikken? Det er intet som tyder på at sementfabrikk kommer nå heller, men det skal altså reguleres for et totalt kalkuttak på 1200 millioner tonn (800 års drift med dagens uttaksnivå) over et enormt område. Ja, noen kan bare ønske, og få gull og grønne skoger - gitt av politikere men tatt fra oss andre!

Det er ikke aktuelt å overlate en gård til neste generasjon som er omringet av regulerte dagbrudd på tre sider. Det er grunnen til at vi har inngått avtale. Det negative er at vi er presset til å ta en avgjørelse vi ellers ikke ville tatt. Er dette liv laga i et langsiktig perspektiv er en bekymring. Den internasjonale kapitalen som står bak ser ikke ut til å bekymre seg, verken for det eller for ødeleggelsene. De kommer seg unna med skinnet i behold uansett. Det er her politikerne burde kommet inn. Hittil har vi sannelig ikke sett mye slike bekymringer fra politikereliten der nede, men ingen vet. Det kan kanskje snu?

Har de noe som helst æres- eller skamfølelse i behold, bør de i hvert fall ta seg en tur hit opp for å se hva de nå skal vedta endelig, etter ny og grundig kvalitetssikring med seg selv. Er dette virkelig rett å gjøre?

Liv Øverås og Nils Georg Leirset

Tromsdal Gård