Som nylig hjemflyttet Verdaling til den bygda som jeg en gang vokste opp i, har jeg den senere tid fulgt den lokale helsedebatten i media med interesse, men også med voksende bekymring. Enkelte av historiene gjør selvsagt inntrykk og vondt langt inn i hjerterota.

Selv om det alltid er flere sider av samme sak, og dette kanskje tilhører noen av unntakene, virker det likevel ganske klart at det er noe som er galt i måten noen av våre kjære gamle i verste fall må oppleve sine siste leveår. Ikke bare for de eldste, men også den urimelige fysiske og psykiske belastning dette er for de pårørende. Hvordan de opplever dette kan vi knapt nok forstå når vi vet at dette i mange tilfeller er en situasjon som kan pågå og utvikle seg over ganske mange år.

Dagens leder handler også eldreomsorgen i Verdal med utgangspunkt i Per Jostein Myhres innlegg: En oppskrift for å komme ut av bakevja

Mine tanker går tilbake til 60-tallet da mine besteforeldre flyttet til «gamlehjemmet» på Ørmelen. Slik jeg selv kan huske det fra den tida var det da ingen som klaget eller gruet spesielt for at dette skulle bli vanskelig eller gi en uverdig alderdom, hverken for de gamle eller de pårørende. På oss i tenårene på den tiden virket dette som den naturligste ting og i våre øyne en verdig og relativt god og trygg siste del av livet for de eldste og kjæreste i familien. Dette var før oljealderen og Norge ble til et av verdens rikeste og beste land å bo i.

Da virker det ikke helt logisk at vi i dagens overflod av penger og velstand ikke har resurser nok til å ta vare på absolutt alle på en like god og verdig måte. Våre kjære foreldre og besteforeldre bør være de vi prioriterer øverst på lista når vi skal bygge velferden i kommunen vår. Det er tross alt disse menneskene vi i dag har å takke for at vi har fått det så godt som vi har det.

All min respekt til de som har stått frem med sine historier og meninger som kan bidra til å påvirke slik at vi kan ende opp med noe som vi alle kan være stolte av på vegne av alle de som trenger det mest og virkelig fortjener å ha det godt i en vanskelig og krevende periode i livet.

Det som forundrer meg ganske mye, dersom jeg har forstått det rett, er at ordføreren har fått mest bare positive tilbakemeldinger og at det som likevel kommer i media er mest det stikk motsatte. Da burde jo de som melder positivt tilbake til kommunens ledelse kunne ta litt ansvar og stå frem og forklare alle oss andre tvilerne hva som er og blir så bra og hvorfor. Enklere kan det vel ikke gjøres for å få ryddet opp i denne saken dersom alt bare grunner i mangel på innsikt og kunnskap som vi andre ikke har fått eller forstått.

Mener også å ha sett påstått at det i hovedsak bare er noen få gjengangere som «klager» og dette er så få at det ikke er godt nok grunnlag til å påstå at noe er galt. En slik påstand må nesten falle på sin egen urimelighet. I en så stor og alvorlig sak så vil jeg tro at ingen ytrer seg bare på vegne av seg selv eller for å få oppmerksomhet rundt egen person. At de som tar ansvar og belastningen med å stå fram med «upopulære» tanker og meninger ikke blir tatt på fullt alvor høres veldig lite bra ut i mine ører.

Man må heller være åpen for å kunne se at disse ytringene mer er et forsøk på å tale på vegne av flere i en sak som vedrører og opptar veldig mange. Det burde være et tankekors at det også finnes en mulighet for at «disse få» også kanskje snakker på vegne av det store flertallet. Kanskje et lite antall som har klaget, men enda færre, om i det hele tatt noen som har kommet med positiv omtale og fortalt og forklart hva som er så bra og begrunnet hvorfor.

Min oppfordring blir da til alle disse at noen (dersom noen) kommer på banen og forklarer på en saklig og forståelig måte for oss tvilerne hva som er så bra og hvorfor, slik at vi kan få et mer balansert og nyansert bilde av hele saken.

Tidlig i denne debatten var det mye som gikk på kritikk av det eksisterende og hvordan vi ikke ville ha det. Dette har heldigvis etter hvert blitt noe mere nyansert og mer konstruktivt. Selvsagt er det avgjørende at folk tar ansvar og står opp og sier fra når de opplever eller ser ting som ikke er bra. Vi kan ikke bare sitte stille og vente på at ting skal ordne seg av seg selv. Noen må stå opp og si fra når dette oppleves som eneste utvei. Vi kan ikke bare vente og håpe på det beste for da kan det være for sent. Det er nå vi må engasjer oss og reagere å si fra og bidra i fellesskap for at dette skal få en god og verdig løsning.

Undertegnede har ingen spesiell grunn til å ha mistillit til de som sitter i styre og stell i kommunen. Det er jo tross alt innbyggerne selv som har gått til valg på de vi ønsker skal forvalte kommunens verdier. Det er avgjørende at de som er valgt også selv er seg bevisst på at de styrer og bestemmer på vegne av alle oss andre. Det er viktig at de lytter og har en kontinuerlig og god dialog med sine innbyggere, for det er på vegne av alle oss andre at de til syvende og sist skal gjøre sine valg. Da er det viktig at valg og beslutninger ender opp i noe som folkeflertallet kan stå bak og er fornøyde med.

Det er noe som heter «lytt og lær» og viktig å ha i bevisstheten at det ikke bare snakkes til, men aller viktigst at det snakkes med oss innbyggere når det skal kommuniseres. Der opplever jeg for min del at det mangler fortsatt en god del. Dette er en såpass viktig sak for oss alle at det bør være rom for å vise en viss grad av ydmykhet når dette debatteres og kommuniseres på alle nivå. Evnen og viljen til å lytte og ydmykheten og respekten for andres syn og oppfatninger av tingenes tilstand føler undertegnede er litt fraværende i måten enkelte ting har blitt kommunisert på.

Ordfører Bjørn Iversen i en samtale under fellesmøte om eldreomsorg som ble holdt på Arken for alle pensjonistforeningene i Verdal.

Heldigvis synes det nå som at vi nå er kommet et skritt videre i debatten. I begynnelsen virket det mest som at det viktigste var å gå i forsvar og forsvare beslutninger og hendelser som hadde skjedd. I det siste har noen innlegg hatt mer fokus på å prøve å forklare hvorfor ting er som de er og begrunne en del valg som er gjort. Da er vi i alle fall inne på noe som minner om en litt mer konstruktiv debatt. I en situasjon der vi har havnet i en stor mistillit til håndteringen av eldreomsorgen, så tenker jeg at uansett forklaring som blir gitt, skal det mye til at flertallet vil slå seg til ro med at alt er bare bra slik situasjonen blir beskrevet og kommer til å bli i fortsettelsen.

Kommunikasjon blir uansett et nøkkelord i tiden som kommer. Uten full tillit i folket så vil alt bli ganske uholdbart for alle. Dette gjelder både for ledere, beslutningstakere og de som i det daglige skal utføre sin jobb i hjemmetjeneste eller på helsetun. I det uføret vi tilsynelatende har havnet i nå, er det vanskelig å se hva som kan gjøres for å skape ny trygghet og tillit. Dersom kommunikasjon ikke er nok bør de fleste kunne innse at noe må være grunnleggende galt ett eller annet sted og at noen tiltak må iverksettes ganske så snart for å gjenskape tillit. Å gjenskape tapt tillit er ofte svært vanskelig og krevende, nesten umulig.

Mitt forslag vil være at tidligere forslag og prinsipper nå legges til side og at man sier offentlig at man vil sette seg ned på nytt for å se på alle sider av saken med åpne øyne. Som jeg oppfatter det så er vi for tiden inne i en slags «unntakstilstand», der planer og grunnlaget for framtidens eldreomsorg i kommunen skal legges på nytt. Da er det viktig at dette blir noe som er til det beste for alle og noe som alle kan samles om i fellesskap. Når det nå kanskje skal tas et skikkelig løft for å skape en ny og moderne fremtidig eldreomsorg må det bli til noe som vi alle kan enes om er bra og at dette kan vi være stolte av. Ingen av oss skulle trenge å bekymre oss eller grue oss til det snart er vår tur til å måtte ha pleie og omsorg. Nå har vi en unik mulighet til å gjøre de gode valgene både på kort og lang sikt. Da må vi ikke missbruke den. Vi har ikke råd til å ta valg nå som vi senere kan komme til å angre på.

Når det allerede har vært nevnt nytt helsehus på ny tomt og kostnader i hundre millionerklassen bør alle gode krefter kunne samles om å finne en modell som har alle muligheter til å kunne bli helt unik. Dersom alle med erfaring fra omsorg og helse kunne bruke sin innsikt og erfaring og lage sin «ønskemodell» på hva de mener ville være det beste, både med hensyn til funksjonalitet og brukerbehov, sett både fra eget behov og det som vil være til det beste for de eldre. Dersom dette da kunne suppleres og tilpasses det ønsket som de omsorgstrengende med pårørende ville ha, kunne dette bli veldig bra.

Det viktigste må likevel ligge som et fundament i bunnen av en endelig løsning. Det er at dette kan være noe som de eldre og pleietrengende kan oppfatte som noe godt og verdig og ha full tillit til. Uansett praktiske løsninger og tilrettelegging vil det ikke mangle på omsorg og pleie fra de som har dette som sitt yrke. Det skal letes lenge etter flottere mennesker enn de som er ansatt i vårt helsevesen. Det er viktig at det legges til rette og gis rom og muligheter for at denne yrkesgruppen kan få gitt den omsorg og pleie de er best i verden på.. Dette er en yrkesgruppe som ofte gjør mer enn noen kan forlange, ikke på grunn av systemet men til tross for systemet. Det har undertegnede selv erfart etter tidligere sykdom. All takk og respekt til alle disse fantastiske og flotte menneskene !

Flere bransjer reklamerer med at de har den beste kundetilfredsheten innen sitt område. Noe lignende kunne kanskje være noe å prøve å få til innen kommunens eldreomsorg også.

Det bør være en relativt enkel, rask og rimelig sak å kunne skaffe seg en komplett og ganske detaljert oversikt over hva som er brukernes ønsker, forventninger og behov. Det er ikke vanskeligere enn å lage et spørreskjema med de nødvendige og relevante spørsmålene til alle husstandene i kommunen der en eller flere personer er over en gitt alder. En slik undersøkelse kunne gi faktagrunnlag for å lage et tilbud som virkelig kommer de trengende til gode. Dette vil kunne avdekke om det virkelig finnes et stort eller lite sprik mellom det reelle tilbudet og de forventninger og behov som eksisterende og kommende brukere har. Det vil også være et godt verktøy og hjelpemiddel når dagens og fremtidens helse og eldreomsorg skal utformes.

Det er helt greit at det finnes lover og regler for hvordan pleie og omsorg skal være og hva som er akseptabelt eller ikke, men vi kan ikke lage et system og en løsning basert bare på dette og tro at dette skal bli et fullverdig tilbud. En løsning med bare lover og regler som ramme rundt det hele vil bli katastrofe. Det som er skremmende og skaper mistro er når det blir sagt at alle får det de har krav på etter loven og blir oppfattet som at dette er det beste vi kan forvente å få. Dette blir å snu sakens problemstilling helt på hodet. Hvor mange av oss blir beroliget av å høre at vi skal få det vi har lovfestet minstekrav på ? Hovedfokus på all tilrettelegging og løsninger må i første rekke være basert på brukernes behov og ønsker. Vi må kunne vite hva vi kommer til å få og at det vi får er noe som vi kan akseptere som et fullverdig og godt tilbud.

Det er alltid snakk om lover, regler, budsjett og rammebetingelser, men det må også være rom for sunn fornuft. Det er viktig at det er lov for de enkelte å kunne tenke selv . Håper at alle kan legge prinsipper og prestisje til side og sammen arbeide mot et felles mål, der hjertet er det viktigste styrende element når løsninger og vedtak skal fattes. Vi må alle føle at dette er slik som vi virkelig ønsker at det skal være og noe vi kan ha god samvittighet for at vi har bidratt til. Det er aldri noe nederlag å innrømme at man har tatt feil eller gjort feil valg. Det gir større respekt om man innser at noe ble feil og dermed bidrar til at noe ble enda bedre. Håper at alle kan ha som et felles mål at vi igjen får en eldreomsorg der vi med hånden på hjertet kan si til våre eldste at: Dette har dere vel fortjent !

Det er alltid snakk om budsjett og for lite penger. Ja vel. Men det er vel ikke ulovlig å flytte penger eller revidere budsjetter. Dersom det er mangel på penger må vi ikke bruke det som unnskyldning for at de svakeste av oss må lide av den grunn. Tenker at vi lett kan klare å forklare for våre barn og barnebarn hvorfor vi kanskje har noen hullete veier her og der, dersom vi kan fortelle de at vi måtte bruke noe av pengene for at deres besteforeldre skulle få det godt ! Det ville være vanskeligere å måtte prøve å forklare at de gamle ikke kunne få det bedre fordi det måtte bygges flotte veier, teater og nytt rådhus o.a.

Snart er det min tur til å måtte be om hjelp. I mellomtiden håper jeg å slippe å måtte grue meg til at den dagen kommer og ikke minst at mine nærmeste skal slippe å grue seg til den belastningen de vil måtte kunne bli utsatt for på grunn av at jeg ikke kan klare meg selv og at det ikke er et eldretilbud som de føler er fullverdig eller ikke har tillit til.

Dette er første og sikkert også siste gangen jeg ytrer meg i det offentlige rom, men om i verste fall at den dagen kommer at jeg sitter der og har noe å klage på, da kan jeg ha god samvittighet og vite med meg selv at jeg prøvde i alle fall å si fra mens det ennå var tid til å ordne opp.

La oss gjøre kommunen vår til en plass der det er godt å leve og bo og som vi sammen kan være stolte av. La oss kunne være særlig stolte over måten vi tar vare på våre eldre og svake.

Per Jostein Myhre

Vinnesbygg