Når man leser Innherred er det innlegg i nesten hver avis om sykehjem, og behandlingen av pasienter. Selv om mye av dette omhandler kommunen Verdal er ikke dette noe spesielt for en enkelt kommune i Norge.

Verdigheten ovenfor eldre er et norsk, ja jeg kan også si et skandinavisk problem.

I gamle dager hadde vi Gamlehjem hvor både friske gamle, syke og demente var samlet i samme lokalitetene.

At friske gamle den gang var plassert i Gamlehjem, var at de var fattige og ikke hadde råd til å bo hjemme.

I dag bygger vi flotte helsehus som er bra, men noe vil vi fortsatt mangle i vår behandling av eldre.

Jeg tenker på alle demente som sitter i en stol og ser ned i gulvet eller på TV som står hele dagen på samme kanal.

De mangler aktiviteter, medfølelse og ingen å snakke med.

I Danmark har de ergoterapeuter eller aktivitetsmedarbeidere som de kalles der. Der kan pasientene leke med baller og luftballonger, være med å bake boller, blir fortalt historier, spille kort, og spill helt til de blir trette og vill i seng.

På dagtid kan de bli med i småbusser som kjører rundt omkring og kanskje ta en liten lunsj i det grønne, hvis været tillater det.

Professorene Vibeke Lohne og Dagfinn Nåden har skrevet en kronikk om uverdige forhold på norske sykehjem.

De skriver om helsepersonell som presser mat inn i beboernes munn, samtidig som de selv snakker i mobilen.

Beboere som ringer etter hjelp om natten, men ingen kommer. Helsepersonell som snakker til de eldre som om de snakker til et barn. Når i tillegg hjelpetilbudet til eldre er upersonlig kan ensomheten bli total.

Det å føle seg forlatt i konkret og overført betydning berører noe dypt menneskelig. Beboerne på sykehjem er avhengig av hjelp fra helsepersonell. Det er derfor de bor på sykehjem, og er avhengig av hjelp fra helsepersonell.

Flere beboere har ikke lenger sitt gamle sosiale nettverk. Å bli frarøvet naturlig samvær med andre mennesker kan føre til ensomhet og fortvilelse.

Til slutt i kronikken skriver professorene at den gylne regel må bli: Å gjøre mot andre, det du vil at andre skal gjøre mot deg. Det må bli en ledetråd for å få en verdig sykehjemsomsorg. ( Jeg har bare tatt med et lite utdrag av kronikken).

For ca. 25 år siden besøkte jeg et Odd Fellow sykehjem i Nederland. Ved middagen ble jeg sittende ved siden av overlegen ved sykehjemmet. Han sa at det viktigste for demente var aktivisering. Han brukte et eksempel på at vi setter dem på skolebenken igjen.

Når jeg er inne på Nederland må jeg nevne byen Hogeweyk der 152 demente bor i en liten landsby. Eksperter fra hele verden har strømmet til det usedvanlige pleiehjemmet for å se hvordan de behandler demente på en innovativ, human og rimelig måte. Målet er at pasientene skal kunne leve så normalt liv som mulig. Der går de på kafé, restaurant, kino, i matbutikken eller frisøren.

I hver av de 23 husene bor det seks eller syv demente, samt en eller to pleiere. Beboerne som i gjennomsnitt er 83 år, har alle eget stort soverom, men deler kjøkken og stue med de andre.

Å holde beboerne aktive er også et viktig element. Alle oppfordres til å fortsette med aktivisering, som stelle i hage, shoppe, vaske, gå til frisøren eller på kafé. (Dagbladet)

Det kommer flere innvandrere fra det som vi gjerne kaller utviklingsland. I disse land har de et helt annet forhold til eldre. De har et annet syn på aldringsprosessen. De har stor respekt for eldre. På et eldrehjem her i Norge så jeg en pike fra Syria som var pleier.

Jeg la merke til den respekt og måten hun behandlet pasientene på. I hennes land, og i mange andre sydligere land nytes eldre mennesker stor respekt i samfunnet, og de unge rådspør seg svært ofte med de eldre før de tar en avgjørelse.

Vi må se på de eldre som en ressurs, vise respekt. Ikke som mange steder i Norge, at de ansees som ubrukelig og gammeldags.

Asbjørn D.K. Eklo