Det var sorg i alle leire da vi fikk nyheten om Frank Aarebrots bortgang rett før valget. Professoren fra Bergen var vår fremste politiske folkeopplyser, som ikke var redd for å fyre av en salve som traff spikeren på hodet. Jeg hadde selv gleden av å intervjue ham noen ganger da jeg jobbet som journalist, og mannen var et fyrverkeri å snakke med. Han tok alltid telefonen, og han elsket å snakke om politikk med journalister, studenter og andre.
Per Fugelli var heller ikke en mann som var redd for journalister. Han var en kjent figur for hele landets befolkning gjennom sitt enkle og anti-nevrotiske budskap om å ta livet litt mer med ro. Fugelli var en prinsippfast motstander av politikk som stemplet mennesker og hemmet livsutfoldelse, slik vi blant annet kan lese hans kritikk av røykeloven.
Det var flere fellestrekk mellom de to. De bidro med faglighet i den offentlige debatten, men på et folkelig vis. Et annet interessant fellestrekk, er at begge også hadde et klart politisk uttrykk. Aarebrot var kjent som Ap-medlem, og bekjente seg til en tro på det organiserte arbeidslivet og den norske samfunnsmodellen.
Per Fugelli var på sin side kanskje enda mer politisk, der han tok klar avstand fra enkelte politiske grupper.
Han markerte seg også som en sterk stemme i offentligheten, på vegne av felleskap og «flokken», som han kalte det. I utgangspunktet kan man tenke at en klar politisk profil på slike akademikere er problematisk. Vi har eksempelvis sett en undersøkelse sist uke som viser at to av fem nordmenn mener forskere ofte lar egne verdier og holdninger påvirke forskningsresultatene sine. Likevel lyktes begge professorene etter min mening å balansere kunsten med å være faglige folkeopplysere av ypperste klasse på den ene siden – og å være samfunnsmennesker på den andre. Kanskje var det nettopp fordi de var åpne og tydelige på verdigrunnlaget sitt?
Etter bortgangen til de to, er det også verdt å reflektere over den akademiske verdenen de tilhørte. Dagens universiteter er underlagt et styringssystem som premierer den tellbare logikk, og er kjent som «tellekantsystemet». Det som gir prestisje og uttelling, er publiserte artikler i vitenskapelige tidsskrift, i et poenggivingssystem der det finnes tilsynsorganer som ser til at måloppnåelsen er som ønsket.
Denne New Public Management-baserte styringsmåten gir liten uttelling for profilerte samfunnsforskere som Aarebrot og Fugelli. Aarebrot er eksempelvis lite til stede i de publikasjonene som gir uttelling.
Svein Sjøberg, som har talt gjennom Aarebrots bidrag, skriver i en artikkel i Aftenposten at «Frank Aarebrot var antakelig er den mest synlige, produktive og betydningsfulle forskeren i norsk offentlighet dette tiåret. Men slikt teller altså ikke når man skal måle «kvalitet». Unge forskere som ikke har fast jobb, eller som vil klatre videre i akademia, lærer seg selvsagt dette systemet for vurdering av kvalitet. De forstår at de bør holde deg vekk fra offentligheten, debattene og avisspaltene.»
Sjøbergs beskrivelse har støtte i statsvitenskapelig forskning som er gjort på mål- og resultatstyring, som nettopp viser at tydelig definerte mål som det er knyttet incentiver til, ofte får stor oppmerksomhet.
Bieffekten er at mål som det ikke er knyttet incentiver til, blir nedprioritert. Dette er hovedkritikken mot mål- og resultatstyring i offentlig sektor, men likevel er det en styringslogikk som har enorm utspredning i hele offentlig sektor.
Derfor er dette kanskje den beste måten å legge til rette for å fylle rommet i samfunnsdebatten etter Per Fugelli og Frank Aarebrot: Et styringssystem med mindre incentiver, og mer tillit.
Stipendiat i statsvitenskap, Nord Universitet