Dette semesteret har jeg blant annet forelest om globalisering. Det har for meg personlig vært en øvelse i nostalgi. At verden har forandret seg mye og fort på de fem tiårene jeg har levd, kom ikke som noen overraskelse, men ga meg en tydelig erkjennelse av hvilken enorm utvikling min generasjon har gjennomlevd både økonomisk, kulturelt og teknologisk.
Nei, jeg er ikke så gammel at jeg kan fortelle om at vi ble glade bare vi fikk en appelsin. Det er generasjonen før meg sin historie. Men jeg husker når jeg spiste min første Kiwi. Det var nabojenta Hanne som introduserte meg for denne eksotiske frukten som en eller annen gang på midten av 70-tallet hadde inntatt Samvirkelaget på Levanger.
Det var omtrent 30 år etter at andre verdenskrig var slutt. Den gang framsto 1945 som virkelig gamle dager, men 40 år senere innser jeg at det slett ikke var lenge siden. Det er ikke lenger siden enn midten av 80-tallet er i dag. For mine studenter er det selvsagt gamle dager – de var ikke engang født, men jeg synes slett ikke det er lenge siden. Ikke slik å forstå at verden har stått stille siden den gang, langt ifra, men jeg kan raskt ta opp tråden fra 80-tallet. Det var et tiår som formet meg og livet mitt, men i dag er verden en annen enn den gang. Det var blant annet før muren falt – en begivenhet som virkelig åpnet opp for at vi i dag lever i en global tidsalder.
Da jeg gikk på Levanger
videregående på midten av 1980-tallet, var budskapet blant annet et det kunne være lurt å beherske engelsk noenlunde i tilfelle en skulle til utlandet. Eller i tilfelle utlandet kom til deg. Jeg tilhører den generasjonen som snakket tulleengelsk. Mange av oss har fortsatt med en variant av det.
Trond Viggo Torgersen sangtekst om Hjalmar som gikk i skolen i fjerde, er umiddelbart forståelig for min generasjon, men komplett uforståelig for mine studenter. De har aldri har snakket tulleengelsk og aner ikke engang hva jeg snakker om når jeg sier at vi som barn snakket slik.
«Hjalmar han lot leksene være
Syntes selv han låt som en engelskmann
Når han sang
Ropte han
Wååoååå, yug gatta rapsuly take aly
Wåååå, when yu brekandan se gobay
Heey, coman sipy an bickering
Takin me boy, rapsoly toy
Looseri love, you have fickeni moo»
Mine barn hoppet over tulleengelsken og gikk rett på engelsk. For ikke lenge siden stilte 14-åringen min undrende spørsmålet om hvorfor i all verden engelsk og norsk var to forskjellige fag. Personlig skjønte jeg ikke en gang spørsmålet: Selvsagt var det to forskjellige fag. Men ikke for ham. Ifølge ham selv, og sikkert med rette, er store deler av karakteren de får i begge fagene basert på innholdet i teksten. Om teksten han skriver er på engelsk eller norsk er for ham underordnet. Så fort skulle det altså gå. Det tok kun en generasjon før engelsk var innarbeidet som et tilnærmet likeverdig språk med vårt eget morsmål.
Hastighet, eller akselerasjon, samt mobilitet, er noen av de tydeligste kjennetegnene på at vi lever i en globalisert tidsalder. Jeg var 12 år første gang jeg satt i et fly. 14-åringen min var tre måneder. Arbeidsspråket for 26-åringen min er engelsk. Det blir det trolig for 14-åringen min også.
Det de derimot sliter med er nordiske språk. Å høre forskjell på svensk og dansk er vanskelig – for ikke å snakke om å forstå de to nabospråkene. Mens jeg og min generasjon er vokst opp med svensk - Pippi, Emil og Tjorven, er mine barn vokst opp med engelsk. De har fått engelsk inn fra de var små, mens vi sjelden eller aldri hørte engelsk annet enn i populærmusikken.
Pippi, Emil og Tjorven snakket svensk. Man dubber ikke på norsk TV. Vi ble tvunget til å forstå svensk, og det er en noe min generasjon ofte har nytt godt av. Skal du spille dataspill, se på Youtube eller generelt befinne deg på Internett, og det skal man som oftest, er språket engelsk. De engelske ordene sniker seg inn i dagligtalen, og det gjør at 14-åringen min ofte snakker et språk som har flere engelske ord enn norske. Jeg registrerer at han ofte leter, men sjelden finner, det norske ordet.
Dette er en utvikling vi kan like eller mislike, men den har sin forklaring og er en av globaliseringens effekter. Et annet sentralt kjennetegn ved globaliseringen er at den møter motstand. Det vil si at vi møter globaliseringens heterogene prosesser der alt fra matkultur til språk blir likt, uavhengig av om du bor på Innherred eller i New York, med lokale, regionale og nasjonale mottrekk. Renessansen for lokal mat og øl er et slikt eksempel, og det er kanskje på tide å møte den språklige globaliseringen med motmakt også.
Oddveig Storstad
Førsteamanuensis Høyskolen Kristiania