Det satt langt inne, men nå har jeg altså gjort det. Til fallitterklæring å være føles det helt greit.
Det er lettvintheten som fikk meg til å konvertere fra naturlig til kunstig juletre. Ikke bare at de ekte ryr. Det er irriterende nok. Det har vært år hvor jeg har kastet ut juletreet så godt som fri for barnåler. Verre har det vært å sloss med stammen og juletrefoten for å få det til å stå oppreist.
Jeg har prøvd med edelgran. Den skal visstnok ikke miste nålene, noe jeg imidlertid har greid å motbevise ved et par anledninger. Trolig på grunn av manglende vanning. Edelgran har – etter min erfaring – ofte en stamme som er for kraftig til å passe i juletrefoten. Du må fram med saga og da klabber det seg fort til. Ved et par anledninger har treet nærmest måtte barduneres for at det skal stå noenlunde oppreist. Det blir ikke julestemning av slikt.
Derfor gikk jeg altså til det skritt å investere i et kunstig juletre. Jeg er ikke alene – etter hvert som plastjuletreene gradvis har blitt mer naturtro har stadig flere konvertert. Mens man må lete blant de naturlige juletreet for å finne det perfekte juletreet, har det kunstige treet den fordelen at det er perfekt formet i utgangspunktet. Det perfekt trekantformede, tette juletreet vokser med andre ord ikke på tre – det er fabrikklaget.
Det er slik juleteene ser ut i reklame og på film, og med ett unntak var det slik de juletreene så ut i Londons gater og butikker da jeg vandret rundt i byen i begynnelsen av desember. Unntaket var det norske grantreet som de holdt på å rigge på Trafalgar Square og som skulle tennes noen dager senere. Det treet manglet den klare trekantede formen, og det pyntes i tillegg kun med lys, og ikke med kuler, glitter og stats som de andre treene i London.
I fjor gikk det riktig så galt. Treet fikk kraftig kritikk og ble i engelske aviser omtalt som “a gherkin draped in lights” – som en lyssatt sylteagurk. Det var med lettelse jeg så at det så bedre ut i år, men i form skiller det seg ut fra den tydelige trekantformede Disney-versjonen man forventer i Storbritannia. For ikke å snakke om i USA. Og den er på vei til oss – med plastikkjuletreet.
Jeg kan ikke belegge det jeg nå hevder med tung forskning, men det slår meg når jeg studerer interiørsider på sosiale medier, at blant plasktikkjuletrekjøperne finnes det to grupper: De som meg er motivert ut fra ønske om lettvinthet og de som kjøper plastikkjuletre fordi de vil ha det perfekte juletreet. Lettvinthet er for denne gruppa ikke et argument, for her skal jeg love at vi snakker om noen som ikke tar lettvint på jula.
I skrivende stund har vi knapt passert andre søndag i advent, men på interiørsider på Facebook er mange allerede ferdigpyntet. Eller mer stylet. Det er bling, glitter og stas. Og det er veldig mye av det. Her er minimalisme et fremmedord. Selv ikke den minste lille sidegren er uten pynt. På disse sidene foregår det en beinhard konkurranse. Her er ikke julen stress. Det er prestasjonsdrevet kos og hygge.
Som en skriver: «Jeg valgte å gå for en utradisjonell jul i år ettersom jeg har hatt rød jul i alle år. I år er julen min inspirert av tre nøtter til askepott, nøtteknekkeren og alt det barnslige som hører med i jula!» Det «barnslige» betyr i denne sammenheng verken at barn har deltatt i pyntingen eller laget noe av julepynten. Her er det ikke plass for en eneste dorullnisse. Det ville ha vært et klart brudd med stilen og ødelagt alt.
Vi som går for plastikkjuletre av bekvemmelighetsgrunner skifter trolig ikke ut julepynten. Vi velger sannsynligvis heller ikke et tema for årets julepynting – den tanken slår oss neppe – vi bare henter fram eskene med julepynt og henger på. Hos meg er det en salig blanding av gamle julekuler, ting barna har laget og mer nyinnkjøpt pynt. Selv flagg godtar jeg. Om det er stilfullt er jeg ubekymret usikker på.
Det å ha et tre stående i stua og i tillegg dekorere det, er til syvende og sist en pussig ting. Hvis en av barna kommer trekkende med en kvist inn i huset ber vi dem kontant om å legg den fra seg ute. Eller aller nødigst i gangen. Vi vil ikke ha kvister inn i stua sånn til vanlig. Men når det er jul er det liksom helt greit å komme trekkende med et helt tre inn i stua. Tradisjoner får oss til å gjøre de merkeligste ting.
Jeg mister duften av gran i år og det blir vanskeligere å kaste ut jula, men med litt fantasi skal jeg nok finne en løsning på det også. Jeg har taklet større utfordringer enn som så.
Oddveig StorstadFørsteamanuensis, Høyskolen Kristiania