Den norske nasjons vugge er Hafrsfjord – og ikke Stiklestad

Stiklestad er derimot kristningens gjennombrudd for den samme nasjonen.

Når vi ser på sammenhengen mellom Slaget i Hafrsfjord og Slaget på Stiklestad, blir det klart at disse to hendelsene er de definitivt mest sentrale for utviklingen av nasjonalstaten Norge, skriver Torgrim Titlestad i denne kronikken. Foto: Tor Ole ree.  Foto: Tor Ole Ree

Debatt

Stiklestads posisjon som nasjonens vugge står sterkt, refererer Innherred 7.12.17, og viser til utsagn av professor Anne Eriksen ved Universitetet i Oslo som har spesialisert seg på minnesteder. Hun mener at Hafrsfjord står svakt som kollektivt minne «iallfall utenfor regionen» (Rogaland). Hun avviser at Hafrsfjord kan ha en rolle som nasjonens vugge ved siden av Stiklestad: «Et fødested, også i overført betydning, er vel noe man pr. definisjon kun har ett sted.» Dermed synes saken avsluttet, uten at hun, som hun innrømmer, har lest den nye boken på feltet, «Slaget i Hafrsfjord».

La oss med en gang være enige om den enkle kjensgjerning: en nasjon kan bare ha en vugge eller et fødested. Spørsmålet er så om hvordan man kan etablere det geografiske punktet for dette stedet.

Den norske nasjons fødsel eller fødested identifiseres vanligvis gjennom sagalitteraturen som enstemmig legger dette til Hafrsfjord og plasserer det i en tidsramme ca. 870–900, alt etter hvilken kronologi man bruker. All senere historieforskning inntil i dag har holdt seg til denne fastleggingen og dette tidsrommet. To ganger har Storting og regjering markert denne oppfatningen, ved 1000-årsjubileet i 1872 og 1100-årsjubileet i 1972. Dette er Norges etablerte historietradisjon i denne saken.

Nå er vi også en gruppe nordmenn som mener at et 1150-årsjubileum er nødvendig for at hver ny generasjon skal reflektere over hva denne nasjonsdannelsen innebærer for vårt land i dag og i fremtiden. En viktig premiss for oss er at nasjonsdannelsen i Norge nesten ikke omtales i skoleverket lenger: derfor er slike jubileer på sin plass til å reflektere over positive og negative sider ved nasjonens grunnleggelse og utvikling.

Når så Anne Eriksen synes å mene at vuggen må ligge på Stiklestad, er det noe sent, da «barnet» allerede var blitt over 150 år, dvs. etter Olav Haraldssons død. Det å begynne med Olav blir følgelig fullstendig å nyetablere nasjonens vugge i klar konflikt med nasjonens tradisjon, både i forhold til den opprinnelige sagalitteraturen og den forskningen som etter 1700 har pågått frem til i dag. At en tilfeldig valgt historiejury i VG den 30.12.17 stryker ut alle norske konger før Olav Haraldsson gjør ikke saken bedre for Eriksens argument. Det eneste det tyder på er at de enten ikke kan sin historie eller vil ha en ny «begynnelse», uvisst av hvilken grunn. Så enkelt forkaster man ikke en nasjons selvoppfatning. Det skjer kun i diktaturstater.

Det går forresten ikke an å skjule seg bak argumentasjon (som historikerne gjorde i VG) om at kildematerialet om Harald Hårfagre og Hafrsfjord er for usikkert. Det sikreste belegget for at slaget sto i denne fjorden finnes i et av skaldekvadene, som er diktet av en av dem som deltok, Tjodolv av Kvine. Han omtaler eksplisitt selve slaget og navngir stedet, Hafrsfjord, det eneste stedet med dette navnet i Norge. Dette kvadet er et immaterielt belegg og kan veie like tungt som funn av materielle krigsrester.

Nå pågår det dessuten et stort prosjekt for å undersøke om Hafrsfjord har arkeologiske spor etter slaget, arrangert av foreningen Funn i Hafrsfjord, hvor også Saga Heritage Foundation deltar. (Se på internett: Hafrsfjord.org) Vi avventer med interesse dette høyteknologiske prosjektets funn som trolig blir avsluttet i løpet av våren 2018. Det er lagt opp av noen av verdens dyktigste undervannsingeniører. Undersøkelsen har en betydelig kostnadsramme, innsamlet gjennom frivillighetsarbeid, dugnad og støttet av rause sponsorer, hittil – uten offentlig støtte.

Vi kan ikke annet enn undre oss at vi måtte helt til 2017 for å få til et slikt undersøkelsesprosjekt for å belyse vår nasjons fødsel. I så måte har Anne Eriksen rett når hun bemerker at Hafrsfjord ikke har blitt iscenesatt på samme måte som Stiklestad som en del av den nasjonale bevisstheten. Innherred spør så om denne trenden kan snus. Eriksen svarer:

Det er sikkert mulig, men det krever jo i så fall at noen jobber med å tydeliggjøre Hafrsfjord på samme måte som det tidligere skjedde med Stiklestad.

Her har Eriksen et viktig poeng: Ja, det er riktig at Hafrsfjord er kommet i bakgrunnen av Stiklestad i de siste decenniene. Dette er en politisk villet prosess med utgangspunkt i kampen imot den svenske unionen på 1880-tallet (med Bjørnstjerne Bjørnson etc.) Men det har lite med de historiske kjensgjerningene å gjøre.

Og ikke kom det noen senterpenger til å belyse Hafrsfjords betydning fra myndighetene i hovedstaden, selv ikke da Stiklestad begynte å motta store midler fra Staten. Denne nedvurderingen av nasjonens vugge skadet befolkningen i Rogalands selvoppfatning. Det kom tydelig frem ved 1100-årsjubileet i 1972. Fylkesmann Gunnar Hellesen uttalte at «rogalendingene fikk bank» mens «okkupanter fra østfylkene drev de siste gjenstridige ryger på flukt. Deretter ble de tvunget inn i fellesskapet.» Fylkesordfører Herlof O. Lærdal mente at småkongene i Hafrsfjord bare tenkte «på egenfordelen, ikke på fellesskapet.»

Kort sagt var ikke Slaget i Hafrsfjord noe å minnes i Rogaland, annet enn som et nederlag. Et historisk mindreverdighetskompleks utviklet seg i dette spørsmålet.

Nå er det på tide å ta et oppgjør med marginaliseringen av Hafrsfjords rolle for den norske nasjonsbyggingen. Det er nordmenn i dag som må gjenopprette den skaden som har blitt påført nasjonens hukommelse. Den ene delen av dette oppgjøret blir å frigjøre oss noe fra den ensidige vekt som til nå har blitt lagt på Stiklestad. Stiklestads store rolle er skapt på bakgrunn av Kirkens behov for å forankre kristendommen i Norge gjennom Olavs helgenstatus, ikke gjennom selve historien. Uten slaget i Hafrsfjord, og ikke minst Håkon den godes rolle, ville ikke Stiklestad-slaget forekommet. Forhistorien fra Slaget i Hafrsfjord utgjør den historiske forutsetningen for Olavs innspill i Norges historie.

Som fundament for kristningen av Norge har Stiklestad hatt og vil få en stor betydning for denne saken i fremtiden. Derfor legges det også opp til et storstilt jubileum i 2030, noe som alle gode krefter i Norge bør støtte opp om. Her blir sikkert rom for å reflektere over negative og positive resultater av Olavs rolle, ikke minst omkring det faktum at nordmenn tok ham til seg som nasjonens redningsmann gjennom Olavs-kultusen i hundrevis av år. Man kan si at Olavs-feiringen med sin base i et tidlig nasjonalt fellesskap skapte forutsetninger for 17.mai-feiringen utover 1800-tallet.

Det er også viktig å legge seg på minnet at da Olav tok opp kampen om kongemakten i Norge, var det først og fremst ut fra en oppfatning om at han var Hårfagre-ætling. Den historiske arven hans skulle legitimere at han ville rive makten ut av hendene på utenlandske makthavere. Slaget i Hafrsfjord ruvde i bakgrunnen som roten til hans kongegjerning.

Når vi ser på sammenhengen mellom Slaget i Hafrsfjord og Slaget på Stiklestad, blir det klart at disse to hendelsene er de definitivt mest sentrale for utviklingen av nasjonalstaten Norge. Hafrsfjord forblir nasjonens vugge, Stiklestad kristningens gjennombrudd for den samme nasjonen. Derfor er det oppmuntrende når direktør på Stiklestad Nasjonale Kultursenter, Turid Hofstad, i Innherred 9.12.17 uttaler:

Stiklestads symbolske tyngde betyr på ingen måte at man skal underkjenne viktigheten av andre hendelser og steder i fortellingen om Norge.

Som historikere må vi naturligvis beskrive den faktiske utviklingen for de sentrale stedene i Norges historie så objektivt som mulig, uten å henge fast i ensidige lokale forhold. Den nasjonale rammen vil alltid være den overordnende for plasseringen av de ulike bitene av historien. Da kan man heller ikke godta at Hafrsfjord fra slutten av 1800-tallet tilfeldigvis ble marginalisert fra sin gamle hevdvunne plass, som stedet hadde hatt i hundrevis av år fra 900-tallet. Som historikere må vi bramfritt peke på dette skjeve forholdet, og uttrykke ønske om at Stiklestad nasjonale kultursenter vil være med på å gjenopprette den tidligere balansen mellom disse to sentralstedene for vår historie. Mitt håp er at Stiklestad vil støtte en ide som allerede er på vei: å etablere et nasjonalt Hafrsfjord-senter.

Sola kommune har allerede anskaffet arealer i Hafrsfjord til friluftsliv og museumsformål. Den kjente arkitekten Alexandria Algard har gjennomført en studie der hun peker på muligheter for bl.a. et sagasenter ved Hafrsfjord. På denne måten har Sola har lagt på bordet den første offentlige investeringssummen. Kartleggingen av Hafrsfjords «historiesjøbunn» som nå pågår er også et annet betydningsfullt investeringselement. I slutten av januar 2018 arrangerer Sola kommune også til et dagsseminar under tittelen «Sammen om Hafrsfjord». Hva er da vel mer naturlig enn å iverksette denne visjonen om et Hafrsfjord-senter i 2022 med 1150 årsjubileet for Norges fødsel? Dette er en realistisk plan som i sin natur utgjør et fellesnorsk kulturprosjekt for fremtidige generasjoner.

En inspirasjon i denne retningen er en grunnleggende forståelse uttrykt av Kong Harald 5 i nyttårstalen hans til det norske folk 2017:

Vi må ikke glemme historien vår – ellers kan vi komme til å skusle bort frihetene og fremskrittene vi møysommelig har opparbeidet.

Torgrim Titlestad

Professor