Det siste året har det vært flere kritiske avisinnlegg fra ansatte ved Sykehuset Levanger. De har vært skeptisk til måten helseforetaket styres på, og vedtatte prioriteringer mellom sykehusene på Namsos og Levanger. Alle innlegg så langt har vært signert og skrevet under fullt navn. Det ser det nå ut til å bli slutt på. Hovedtillitsvalgt Olaf Kleinau i Levanger overlegeforening bekrefter dette, og sier han forstår hvorfor de ansatte velger anonymitet.

–De som skriver er gjerne de aller modigste. De som ikke bryr seg så hardt om eventuelle reaksjoner. Men når de i ettertid opplever at det får personlige konsekvenser, er det forståelig at de blir mer tilbakeholdne. Det er ubehagelig å være i en sånn konflikt, sier Olaf Kleinau til lokalavisa i dag.

Åpenhetskultur. Direktør i helseforetaket, Torbjørn Aas, gjentar ovenfor oss det han også skal ha sagt internt i helseforetaket, at han som leder praktiserer en åpenhetskultur. Tilliten er åpenbart ikke til stede når ansatte mener at deltakelse i det offentlige ordskifte får følger for dem. Da sitter de med følelsen av at det ikke er samsvar mellom liv og lære.

Jeg synes det er grunn til å beklage at det har blitt slik. Ved flere anledninger har jeg på denne plassen understreket viktigheten av at de ansatte i helseforetaket deltar i den offentlige debatten om sykehuset og helsepolitikken. Deres bidrag har vært med på å løfte spørsmålene ut i det offentlige rom, og gitt grunnlag for at flere kan få innsyn i det som skjer. Dette er et så stort og viktig samfunnsområde at det skal være åpenhet rundt ressursbruk og prioriteringer. Da må det også være høyt under taket og realistiske rammer for at åpenhet kan skje.

Anonymitet. Det første anonyme innlegget fra sykehusansatte i Levanger står på trykk i dagens avis. Lokalavisa, og jeg som redaktør, vet selvfølgelig hvem det er som har skrevet det. Vi har også hatt samtaler med dem det gjelder og klargjort rammene for deres deltakelse. Dette er egentlig ikke ønskelig. Viktig debatter bør gå åpent, og foregår det i saklige former burde det ikke være sånn at de som skriver er redd for represalier fra sin ledelse. Jeg har likevel forståelse for valget de tar ut fra tidligere erfaringer de har gjort seg. Synspunktene er viktig også framover. Derfor har jeg som redaktør akseptert en slik framgangsmåte.