Jussen setter opp vilkåret conditio sine qua non, altså uten dette ikke, som nødvendig og tilstrekkelig grunnlag for erstatningsansvar. Fordi Torbjørn Skårstad ble forhåndsutskilt som evneretardert av en kjent lærer i Skogn kommune, bindes Levanger kommune opp per passiv identifikasjon. Det skjer selv om Skårstad ble endelig testet på Røstad.

I 1959 utga den amerikanske forskeren Robert A. Scott boka The Making of Blind Men, altså, Hvordan skape blinde mennesker. Scott viser hvordan selv marginale forskjeller i funksjonsnivå kan skape vidt forskjellige funksjonsevner etter hvordan man defineres. Defineres man som blind, lever man fort opp i sykdomsrollen og samfunnets forvetninger, og individets evne til å klare seg på egen hånd svekkes. Det er en kjent sak i dag.

Scott viser til en da gjeldende juridisk norm for blindhet. Definisjonen på blindhet den gang var at man hadde mindre enn 10 prosent syn på det beste øyet. I praksis betyr det neppe så alt for mye om man har 11 prosent syn på det beste øyet eller 9 prosent på det beste Men Scott viser at den som definere som blind, blir behandlet på en ganske annen måte enn den som blir betraktet som svaksynt. De «seende» får mer tilrettelegging i skole og på arbeidsplass og bistand fra spesialist/optiker. Scott viste at de som nektet å godta modellen ble møtt med negative sanksjoner. Etter en tid var de dramatiske forskjeller på funksjonsnivåene til disse individene. Dette eksemplet har en klare analogi til Torbjørn Skårstadsaken. Husbondansvaret for den nevnte læreren, gjør at Levanger kommune bindes opp til erstatningsansvar.

Så til testene: Skårstad skal ha blitt testet på Røstad i 1960. Men allerede i 1958/59 hadde kommunen blinket ham ut som evneveik ved en lærer uten de nødvendige forutsetninger til slik diagnostikk. Dernest: En del kognitive tester skaper et liknende tvilsomt skille mellom to personer.

Illustrerende for vårt formål er den uklarheten om hva ADHD er, slik den gjenspeiles allerede i vitenbaserte prevalensstudier(prevalens=forekomst på gitt tidspunkt). Tidligere ble ADHD kalt MBD-syndrom, Minimal Brain Disorder, og man så ADHD som en moralsk svekkelse som ga opphav til byggingen av såkalte «trollskoler» for mistilpassete barn som Ekne Off., Bastøy osv. Siden er det kommet til nye teorier som har erstattet de gamle på såkalt urolige og mistilpassete barn. Dopaminhypotesen er en av dem. Både nevrologifeil-hypotesen og dopaminhypotesen har store svakheter. Metastudier har da også i det senere vist at Ritalin som medisin for ADHD har vært et blindspor (Benefits and harms of methylphenidate for children and adolescents with attention deficit hyperactivity disorder 2015) Sykdom og avvik er altså ingen konstant størrelse, de er kontekstuelt betinget.

Med det i hu kan vi godt se de konsekvenser det måtte ha hatt for Torbjørn Skårstad å bli definert som evneveik i 12 årsalderen. Evnediagnostikken var langt fra presis den gang. Torbjørn Skårstad må ha fått sin tentative diagnose i 1958, det var ett år før folkeskoleloven av 1959 kom med pålegg om skolepsykologer i kommunene.

Skjønt heller ikke etter 1959 fungerte dette optimalt. Torbjørn Skårstad gikk i Skogn kommune på skole dengang. Når Levanger kommune, og Røstad skole, på den tiden Torbjørn Skårstad ble diagnostiserte som evneveik, også anvendte vitenskapelig tvilsomme evnetester som Army Alfa og Johan Lofthus «evnetester», uten at det ble gjort kulturelle tilpasninger, har man pådratt seg et juridisk erstatningsansvar. Sviktvilkåret er da oppfylt her.

Resten står på viljen til solidaritet med Torbjørn Skårstad. Verre er det ikke.

Terje Carlsen

Frilans journalist