I et innlegg stiller Tor Kaspersen et heller betimelig spørsmål om folket på Verdal egentlig forsto hva som sto på spill forut for folkeavstemmingen om en eventuell kommunesammenslåing med Levanger. Og når en nå ser resultatet kan en jo sagtens lure på om informasjonen hadde vært god nok, men svaret på et slikt spørsmål blir uansett bare spekulasjon.

Det er vel grunn til å tro at det først og fremst er følelser som avgjør i en slik sak, og da lytter en helst til de argumentene som ligger følelsene nærmest, og det uten å hefte nevneverdig med hvilke argumenter som synes mest saklig. Og det kan jo være som mange hevder at forklaringen på NEI-vedtaket ligger i «lillebror-komplekset».

Hvorom all ting var, forut for avstemmingen var det som en kunne forvente en heftig debatt i media om sakens mange sider. For min del reagerte jeg på at debatten om økonomiske konsekvenser utmerket seg med påstander som spriket alle retninger, og det var jo litt spesielt i den forstand at økonomien på det tidspunktet var grundig utredet. Og i så måte var begge rådmennene helt samstemte om de store trekkene: Årlig rasjonaliseringsgevinst på minst 18 mill ved sammenslåing, 12 mill i økte driftskostnader ved opphør av samkommunen, og en sammenslått kommune ville utløse nærmere 50 mill i etablerings-tilskudd. Og med slike tall skulle en tro at det burde være rimelig klart hva dette dreide seg om, men i dette bilde gikk altså ledende talsmenn for Verdal Arbeiderparti ut og blånektet for det tallmaterialet som forelå, og hevdet i sterke ordelag at en sammenslåing med Levanger ville være til økonomisk ugunst for Verdal.

Det var altså et voldsomt sprik i virkelighetsoppfatningen, og ut fra dette tok undertegnede til orde for at rådmennene burde komme på banen for å opplyse saken. Levangers rådmann, Ola Stene, hadde da allerede vært ute med et innlegg som kun besto av rene saksopplysninger, hvoretter han ble utsatt for et heller heftig angrep fra gruppeleder i Verdal AP, Arild Pedersen, og med beskyldninger om uryddig opptreden!

Dette reiser det prinsipielle spørsmålet om hva som ligger i opplysningsplikten til en rådmann, og i sterk motsetning til Pedersen mener jeg for min del at rådmannen ikke bare har rett, men plikt til å opplyse i saker av stor viktighet for befolkningen. Verdals rådmann, Jostein Grimstad, forholdt seg som kjent helt taus, og det kan en jo forstå ut i fra utspillene til den gode Pedersen, men for min del stiller jeg likevel spørsmål ved om det var riktig av rådmannen? Og dette ikke minst ut i fra at Grimstad viste utmerket godt at et NEI-vedtak ville medføre store økonomiske utfordringer for Verdal. I lys av dette kan det synes noe paradoksalt at han nå har havnet i en situasjon hvor han er pålagt å finne løsninger på en økonomisk floke som vel knapt har noen løsning?

I en politisk debatt er det ikke uvanlig at en og samme sak kan frembringe vidt forskjellige standpunkter, og en sak ender ofte med påstand mot påstand.

Men virkeligheten kan være nådeløs, og det i den forstand at noen ganger dukker fasiten opp, og i dette tilfellet tok det ikke så lang tid heller: Budsjettdebatten på Verdal må da nå ha fjernet all mulig tvil om at de økonomiske konsekvensene av NEI-vedtaket er helt i samsvar med de utredningene som forelå før folkeavstemmingen. (Kanskje noe verre?)

Men folket på Verdal valgte som de gjorde, og selv om de åpenbart ble kraftig villedet av sentrale personer i Arbeiderpartiet er det neppe noen unnskyldning, men kanskje en forklaring? Uansett hvordan man snur og vender på det, så slipper man i dette tilfellet ikke unna konsekvensene av egne valg. Det finnes ikke noe vedtak som kan kompensere for den økonomiske skaden NEI-vedtaket medfører. En høyning av eiendomsskatten øker riktig nok kommunens inntekter, men svekker direkte velferden til mange av dem som må betale.

Og alle dem som tilsynelatende er så bekymret for eldreomsorgen, må nå bare avfinne seg med at en nå får en dårligere eldreomsorg enn en ellers kunne fått.

Sigvard K Gilstad