Jeg har ingen ambisjon om å fylle skoene til den legendariske Reisende onkel Mac som rapporterte hjem til berget fra den store og ukjente verden. Men likevel; Jeg har over lengre tid hatt på følelsen at det gamle slagordet til Arbeiderpartiet «By og land, hand i hand» er under sterkt press. Nå har jeg arbeidet og bodd i Oslo i nærmere et halvt år og jeg føler meg kvalifisert til å kunne formidle noen betraktninger rundt dette. Og noen refleksjoner rundt om det er så farlig om avstanden mellom sentrum og periferi øker. Det er vel ingen stor spoiler når jeg røper at – jo, det synes jeg. Hvorfor skal jeg komme tilbake til.
Oslo er vel neppe ukjent og eksotisk for de fleste av oss, men jeg vil likevel starte med de samme beroligende ordene som vi fikk fra NRKs korrespondent som var sendt ut på oppdrag i svarteste Afrika på slutten av seksti-tallet: De innfødte var vennligsinnede! Som representant fra etniske strøk har jeg møtt velvilje og mange trivelige folk - livet i storbyen føles slett ikke så ille. Men det går an å føle seg ensom midt i en haug av mennesker, de fleste man møter på gata eller trikken har nok med seg selv og smarttelefonen. Ikke ulikt Levanger eller Verdal med andre ord. Bortsett fra det med trikken da.
Jeg husker godt mitt første møte med Tigerstaden. Året var 1978 og jeg var en noe balstyrig tenåring som ville finne ut med selvsyn om det virkelig kunne være sant at Malm ikke var verdens navle. Jeg fikk sommerjobb i sekkelageret i Posten og slo til umiddelbart. (Sekkelageret lå i en kjeller under kjelleren og jeg ble omtalt som Gollum da jeg endelig slapp ut i dagslyset igjen midtveis i august). I Postgiro-bygget snakket over halvparten av sommervikarene trøndersk! Det ble sagt at trønder-ungdommen ble foretrukket fordi de var arbeidsomme og pålitelige. Mitt inntrykk er fortsatt at forståelsen for at det bodde oppegående folk også utenfor Ring 3 var høyst levende på den tiden. Kanskje skyldtes det at å besøke bestemor på landet om sommeren fortsatt var vanlig, kanskje skyldtes det statskanalens varme reportasjer fra Bygde-Norge fra bautaen Erik Bye med flere, kanskje skyldes det folkekongen Olavs egenskaper som ambassadør for hele landet (Harald er ikke så verst han heller).
Det har skjedd mye siden 1978. Det er nesten fornøyelig med den årlige seansen der 20 cm snø skaper kaos på Østlandet. Byfolka er ikke lenger i stand til å løse enkle praktiske utfordringer hvis det ikke kan gjøres med en app - tenker flere av oss. Folk «på bøgda» lever et Farmen-liv der det stort sett går i havregraut og fjøsstell fra morgen til kveld - tenker flere av dem. Det er forresten ikke noe nytt fenomen at forståelsen for livet i distriktene kan være noe mangelfull. Da jeg var på førstegangstjeneste kom det bort til meg en ivrig østlending som hørte at jeg var fra Trøndelag. Han mente at vi hadde en felles bekjent. Jeg spurte hvem det kunne være, og han svarte at det var en trønder han trodde het Knut som kjørte blå bil. Jeg møtte liten forståelse da jeg prøvde å forklare at vel kunne det være smått i Trøndelag, men at det faktisk var mange som het Knut og at blåe biler heller ikke var uvanlig.
Det er antakelig oss selv som bor i de grisgrendte strøk som er de største bidragsyterne til at avstanden blir stor. Vi snakker oss ned i vår iver etter å tale distriktenes sak, noe som ofte kan være ei hustrig historie. Jeg husker godt for 15-20 år siden en svært aktiv gjeng som kalte seg KVIIN (Kvinner i Indre Namdal). I beste mening var de i media støtt og stadig og snakket varmt og inderlig om problemer og utfordringer i Indre Namdal. Hele området virket å være ubeboelig om ikke staten bevilget mer penger for å øke tilflytting og redusere forgubbing. Og de fikk stor oppmerksomhet og sikkert noen prosjekt-kroner til et eller annet edelt formål. Denne gode tanken hadde dessverre en utilsiktet bieffekt: Stakkarsliggjøring og elendighetsbeskrivelse fremmet neppe bolyst og tilflytting. Det var heller så at flere pakket snippeska for å komme seg vekk fra den gudsforlatte dalen.
Det er noen åpenbare konfliktlinjer mellom by og land. Det mest aktuelle eksemplet på dette er antakelig ulven. Når temaet med jevne mellomrom dukker opp i media blir det i overkant mange østerdalsluer, felleskjøpdresser, sinte karer med gevær, lensmenn med flakkende blikk og engstelige kvinnfolk. De fleste av oss kjenner oss ikke igjen i denne beskrivelsen av livet på bygda, og da er det heller ikke annet å vente enn at byfolka gjør seg noen stereotypiske oppfatninger om oss.
Apropos ulv ulv; Det er i tiden å skape størst mulig distanse mellom by og land for å fremme egne interesser. Vanskelige spørsmål framstilles tabloidisert og svart/hvitt der begge sider hevder å sitte på fasit – ikke stort rom for nyanserte og reflekterte betraktninger med andre ord. Begrepene «elite» og «menn med fine dresser som sitter i Oslo» er flittig benyttet. Og motparten framstiller fortvilte sauebønder (som jeg har stor sympati for) og bygdefolk som blodtørstige barbarer som ødelegger naturmangfoldet. Å spille rått på «oss» og «dem» er ikke bare et norsk fenomen, dette rir hele verden: Kunnskap og innsikt blir pratet ned og stemplet som urban elitisme, folk flest (vi) vet best er omkvedet. Jeg synes konsekvensen av denne holdningen er urovekkende - jeg tenker med gru på en verden av Trumper som er gode på å turnere media og manipulere fakta.
Det er selvsagt all mulig grunn til å engasjere seg for å balansere den såkalte «Oslo-makta». Den er reell, enten vi snakker politikk, kultur eller næringsliv. Både Gutteklubben Grei og Jenteklubben Ugrei har behov for impulser utenfra for å begrense den økende innavlen. Derfor er for eksempel et samlet Trøndelag noe som skaper kjøttvekt og endrer styrkeforholdet. Så løsningen ligger ikke i oppsplitting i særinteresser og geografi, men heller mer samhandling - nasjonalt og globalt.
Det som er fint med å oppleve nye steder er at man erfarer at folk er folk uansett yrke, alder, geografi, etnisitet og så bortetter. Og at vettet er noenlunde jevnt fordelt mellom by og land. Prikken Wallum oppsummerte det enkelt og greit i en Prudence-strofe: «På botn e vi ganske lik». Og det kan være både betryggende og skremmende å tenke på.
Per Anders FolladalLeder Verdal Teaterlag ogprosjektleder Toppindustrisenteret
