Debatten om ungdommens mange utfordringer har i lengre tid florert i ulike medier. Det ropes etter mer politi, skoleansvar, og nå det siste, kameraovervåkning. Heimens ansvar er som regel nevnt i en bisetning.
Etter mange år som lærer har jeg erfart at det hjelper lite hva skole og politi gjør. Har du ikke foreldre med på laget, er det vanskelig å endre noe. I stedet for å angripe ungdommen; burde man i langt større grad fokusere på oppdragelsen som foregår i heimen. Den gode samtalen, tid for å bli enige om felles regler, konsekvenser dersom regler blir brutt. Til sist handler det om å bry seg, se barna/ungdommen. Barn er alltid et produkt av oppdragelse. Når en ungdom går løs med kniv er det alltid en bakenforliggende årsak og et rop om hjelp..
Legg ikke all skyld på ungdommen. Sett inn like mye ressurser på å forebygge, hjelpe og veilede familier som har store utfordringer i en oppjaget hverdag. Vi har alle et samfunnsansvar. Vi er en del av et team. Svikter ett ledd i teamet, bærer det ofte galt av sted. Idrettsutøvere som vinner fremhever nesten alltid sine mange hjelpere. Det er nok at en svikter for at du ikke vinner. Det går an å smøre seg bort!
Hvis overvåkningskameraet skulle vært plassert noe sted, kunne det kanskje vært greitt å begynne i heimen? Hvor populært ville det vært?
Bernt Bragstad
Pensjonert lærer