Jeg har snakket med flere foreldre som med skjelvende stemme og tårer i øynene forteller at de bokstavelig talt ble kasta ut av rektors kontor når de ville rapportere mobbing. Skolen var i følge rektor nærmest pr. definisjon mobbefritt område. Dessuten var det i følge rektor mobbeofrene selv som var årsak til utrivelighetene, som foreldrene ville rapportere som mobbing.

Jeg har snakket med foreldre som forteller at rektor avviser klager på mobbing fordi det de forteller strider mot definisjonen på mobbing. I så måte finnes det eksempler på grov mishandling av barn som rektor avviser som mobbing, fordi det var et enkelt tilfelle. Mobbing er i følge rektor noe som gjentar seg. Det finnes tilfeller hvor barn har blitt mishandlet til blods på skoleveien, som rektor sier ikke er mobbing som angår skolen, fordi det var en hendelse utenfor skolens område.

Det er skremmende mange foreldre som forteller historier av den typen som er beskrevet ovenfor. Samtidig forteller disse foreldrene at de gir opp i møte med skoleledelse og deres menageri av presumtivt gode mobbetiltak. De opplever at det hele ender opp med at det blir de, altså mobbeofferets familie, som kommer under lupen. Det er slett ikke mobberne og deres familie som blir tema for terapi og mistenkeliggjøring. Resultatet blir som med en meget ressurssterk familie jeg snakket med, at de gir opp kampen mot skolen og mobbingen av deres barn. De konkluderer med at: «Vi må bare komme oss gjennom skolehelvete. Gjør vi anskrik om mobbing, blir det hele bare mye verre!»

Jeg tar det til etterretning at Skolelederforbundet i Verdal, mener det er feil å karakterisere det som her beskrives som det «å feie problemet under teppe». Det får så være, men jeg er ganske sikker på at det som beskrives er klare lovbrudd. Opplæringsloven (9A) har som flere rapporter har vist, i stor grad bare fungert som en «pynte-lov» for bruk i høytidelige anledninger. Oppløftende er det imidlertid for mobbeofrene at flere rektorer de siste årene har blitt tiltalt etter denne loven. Noen har også fått fellende dom. Ettersom ingen i skoleledelsen i Verdal har blitt tiltalt for brudd på Opplæringsloven, tar jeg det som et tegn på at loven lokalt fortsatt er sovende.

I Norge (og Verdal) har Olweus sin individual-psykologiske definisjon av mobbing dominert. Kort sagt, en sier at det er personene (mobbeoffer og/eller mobber) det er noe feil med. Som Schott i 2014 peker på, har dette til dels vært ødeleggende for arbeidet mot mobbing. Schott mener at en dermed går glipp av den dynamikken i klasserommet, i friminuttene og på skoleveien, som er hovedårsaken til mobbing. På grunn av Olweus-tradisjonen har en fått en feil situasjonsforståelse og en setter derfor også i gang feil tiltak, nettopp av den typen mobbe-prosedyrer som brukes i Verdal. En må her ikke glemme at «Når prosedyrene kommer inn, så går det sunne folkevettet ut!»

Jeg antar at skoleledelsen i Verdal er kjent med kritikken av fagmiljøet i Stavanger som selger «løsningen» på mobbing. Dette har vært tema flere ganger på NRK P2. Kristinn Hegna og Anders Bakken peker på flere grunnleggende problemer, som f.eks. at slike fagmiljøer selv evaluerer effekten av egne mobbetiltak. Altså, her har en satt bukken til å passe havresekken. Skal en tro på den massive kritikken mot miljøet i Stavanger, må en vel kunne si at Verdal nå satser på å bekjempe mobbing med en brukket-spiss-kompetanse.

Til slutt. Det er beundringsverdig at Skolelederforbundet går ut og står last og brast med kolleger som etter min mening ikke bare har forsømt seg i forhold til Opplæringsloven, men som burde ha vært tiltalt for tjenesteforsømmelse. Denne lojaliteten i systemet ble av en mobbekspert innleid av Verdal kommune, beskrevet som hovedgrunnen til at han ikke kom noen vei i sitt anti-mobbe-arbeid i bygda. Kort sagt, skal vi tro ekspertisen, bidrar Skolelederforbundet gjennom sin lojalitet til å opprettholde mobbeproblemet i bygda.

Rolf Ingvaldsen

Mag.Art. og Dr.Philos (Psykologi NTNU), Professor NU