Jeg reiste til Riga for et par uker siden. Det var en tur for å oppfriske min kropp og sjel. Men da jeg kom til Riga kom en merkelig følelse. Jeg savnet Norge, som mitt morsland.

Jeg tenkte mye på dette, og etter tre dager forstod jeg noe. Jeg savnet ikke Norge på grunn av at jeg bor der, men fordi det er et sted jeg føler trygghet.

Det var lenge siden jeg sist hadde en slik følelse. Vi setter ikke pris på verdien av ting før vi mister dem. Tid, land, personer som elsker oss og som passer på oss. Vi gir dem egentlig ikke deres sanne pris. Det er bare når vi mistet dem at vi føler at vi har mistet en viktig ting.

En gate fikk meg til å minnes Syria. Det var mer enn en følelse, som om jeg beveget med i tid mer enn ti å tilbake. Jeg husket meg selv som barn som går der.

Minnet tar meg langt vekk i tid og rom, jeg kunne leve mer enn en dag - bare i min fantasi. Jeg kunne bygge et land hvor jeg skulle være, leve kjærligheten og oppleve freden.

Overalt hvor jeg gikk så jeg noe, signaler som sa her er Norge, og det er Syria. Været var også noe imellom. Det var kaldt som i Norge, men ikke glatt – slik det heller ikke er i Syria.

Trafikkork, smale fortau og folk. Jeg har skrevet mange historier i hodet mitt. Hvordan går livet? Man tenker at tiden er lang, men det er først når du venter på noe at den blir det.

Vi gir ikke alltid opp noe, men noen ganger må vi bare kommer over det.

Jeg vil aldri glemme Syria som mitt land, men jeg vil også ha et nytt land å tilhøre. Norge. Og jeg skal «sette et merke» hvor hen jeg går. Her er Syria, og det er Norge. Og jeg skal smile fordi jeg er veldig heldig, og for at jeg er et sted mellom disse varme land.

Til slutt har jeg noe som jeg vil si, noe som er veldig viktig for meg å fortelle. Før jeg kom til Norge, tenkte jeg at språk ikke er veldig vanskelig. Når jeg selv ble flyktning, måtte jeg jobbe hardt for å endre følelsen av å være det.

Alt som jeg før ikke likte i Norge, synes nå enklere. Det er ting som ikke må stoppe en.

Vår skjebne er i våre hender. Jeg er den som kan forandre livet mitt når jeg forandrer meg i måten å tenke på. Jeg er den som kan være min hær eller helten min. Det er min måte. Jeg kan tegne med hvitt og svart, grått eller fargerikt.

Jeg måtte stoppe å se på alle ting bare fra min side, fra dette lille stedet, for å innse at livet det ikke er som hvordan vi ser det, men hvordan vi føler det.

Jeg reiste for å oppdage verden, men faktisk oppdaget jeg meg selv. Og nå er jeg veldig glad på grunn av det. For å skjønne hvor heldig jeg er over å være her, her, smiler jeg og skriver de varme ord for meg selv, og for dere.

Reem Alatasi

Flyktning fra Syria. Bosatt i Verdal. Utplassert på språk- og arbeidstrening i lokalavisa.