Du har sikkert lagt merke til den når du har kjørt til eller fra Trondheim, den legendariske grafittien på brua over E6, den brua du kjører over for å komme til Momarka. Den har vært der lenge, kanskje helt siden 1987 da Guns’n Roses slapp albumet Appetite for Destruction. En regnbuefarget graffiti på en grå betongutopi bygd i kjølvannet av Norske Skog, i skyggen av Magneten.

Kognitiv arkeologi. Kognitiv arkeologi omfatter hvordan fysiske levninger kan fortelle oss noe om hvordan fortidens mennesker tenkte. Sagt på en annen måte; restene av det fysiske kan også være restene av det psykiske, det kan spore oss hen på tanker som engang var. For meg vil denne taggen for alltid assosieres med vinylplater og nummer av metallmagasinet Kerrang strødd utover gulvet i en kjellerstue et sted i Momarka. En rød Fender Stratocaster ligger på senga, drømmen om å bli rockestjerne er høyst levende mellom de fire veggene som er prydet med plakater. Et bilde av Axl Rose som maner til opprør mot den trauste hverdagen i sosialdemokratiet Norge, der hvor alle er like, men hvor noen er mer like. Maner til å gi farger til betongen. Drømmen om å bli rockestjerne resonerte i sinnene våre, vi som også skaffet oss instrumenter, noen av oss startet band i en kjellerstue. Der nede kunne en bli akkurat hva man ville. Axl Rose var byttet ut med Ramones.

En kan forestille seg tenåringen som sykler ned fra sovebyen der hvor drømmer både oppstår og går tapt, ned til det nyåpnete Magneten hvor drømmer kan kjøpes, går forbi reisebyrået der billetter ut av kjedsomheten kan kjøpes for de med penger, forbi spillbula hvor ungdom står henslengt og spiller Space Invaders, og inn på jernvaren. Kjøper tre spraybokser; hvit, grønn og gul. Ekspeditøren betrakter tenåringen med langt hår, motorsykkeljakke, Iron Maiden-skjorte og mopedbart med skepsis, han lukter lunta, men sier ingenting.

Dagen etter står den der, som en finger til A4-samfunnet, WELCOME TO THE JUNGLE!

Hva er egentlig estetisk? Mange vil hevde at graffiti er en uting, og selv kan vi være enig i det. Men graffiti kan også inneha en slags urban estetikk, det er som om den er et slags desperat rop fra sjelens indre, en lengsel som gir seg uttrykk i farger på grå betong. I motsetning til den spottende graffitien på huset nede ved Laksberget, der noen nylig har laget en tagg som gjør narr av Erna Solbergs fedmeproblem, er ikke taggen på brua over E6 spottende; den er drømmende. Kanskje var det nettopp derfor den ble lagt merke til allerede da vi var små, helt fra leselæringen av har den vært som prentet inn i sinnene hos folk på hver sin kant av Levanger. Da vi dro på bilferie på sommeren, da vi dro til Trondheim på høsten, da vi besøkte Magneten i jula. Den ble alltid lagt merke til. Selv i dag lyser de blasse, falmete, fargene sterkere enn led-skiltene på Magneten noen sinne vil. Den maner til evig opprør.

Bevar! Selv ønsker vi å mane til bevaring. For oss, og for mange andre fra vår generasjon, er den et kulturminne. I kanskje over 30 år har den stått der som et landemerke langs veien som man kunne navigere etter, et tegn på at man snart var hjemme. Først var det røyken fra fabrikkpipene på Fiborgtangen, deretter silhuetten av kirka på Alstadhaug, og til slutt; «Welcome to the Jungle».

I Hagia Sofia er det risset inn runer, en skandinav risset de inn i marmorgelenderet en gang på 800-tallet. Bysantinske borgere må ha blitt forferdet da de oppdaget det, hærverk i den flotte helligdommen! Den tidens graffiti, den tidens indre rop om å ikke bli glemt. Og Halvdan, han som risset runene, ble ikke glemt. I dag er historikere glade for innskripsjonen og hva den kan fortelle oss om kontakter og impulser.

Selv om en trafikkmaskin aldri kan sammenlignes med Hagia Sofia, betong aldri kan erstatte marmor, og Momarka aldri kan bli Konstantinopel, så er graffitien et uttrykk for sin tid. Kanskje har den sin plass nettopp fordi den representerer det motsatte av Hagia Sofia og Bysants. Men den er ikke hugget i stein, år for år blir fargene dvaskere, gradvis mer og mer utvasket, som dongerien til den personen som laga den på 80-tallet.

Det er flere løsninger med tanke på bevaring; enten å montere opp pleksiglass foran og/eller å friske den opp. Man kunne ha montert små lyskastere ned ved bakken sånn at den hadde blitt lyst opp i mørket. Levanger har en kulturminneplan; er det plass til den der? Tør vi å tenke utradisjonelt? Eller i verste fall; kan den skjæres løs og doneres til Rockheim nasjonale senter for populærmusikk i Trondheim? Da som en siste utvei, for aller helst bør den bevares der den er, in situ, der hvor den alltid var ment å være.

Mon tro om det også ennå står Paradise City på den andre siden av brua, et sted bakom alt ugresset.

Personen bak graffitien. Og kanskje kunne kunstneren selv stå fram med sin historie, jeg oppfordrer Innherred og lokalhistorielaget til å spore opp vedkommende for å lage et intervju, og til å skrive en sak. Absolutt verdig et oppslag i årboka til historielaget. Kanskje kunne Rockheim ha bidratt, vi ser for oss en spesialutstilling basert på trønderske tagger med musikkreferanser, foto koblet til personlige historier. Kanskje vet noen om flere?

Personlig liker vi tanken på pleksiglass og små lyskastere, det er sikkert mulig å få til kronerulling.

Kulturminner er mer enn bare trehus og stakittgjerder, baksiden av medaljen forteller også en historie. Derfor ønsker vi å skrive med kritt på den grå betongtavla: LA STÅ!

Tomas Rehaug

initiativtaker og barn av Momarka

Are Skarstein Kolberg

arkeolog og skribent