Innlegg

Datteren sendte 25 jobbsøknader rundt i Levanger - 13 av dem fikk hun i retur fra Posten

– Er det virkelig så vanskelig å finne frem, undrer moren.

Riktig gateadresse var ikke nok på brevene, uten korrekt sonenummer lokalt i Levanger kom ikke forsendelsene frem.  Foto: Per Løchen / NTB scanpix

Debatt

Før var gode, gamle posten en institusjon i landet - en vi kunne stole på. Vi følte at vi fikk hjelp og service. Litt mellommenneskelig godvilje, som for eksempel utvist da et herværende besteforeldrepar i 1979 - fulle av begeistring over «Jul i Skomakergata» - sendte en halvkilo kaffe som god jul-hilsen til Skomaker Andersen, hvilken ble levert i postkassa til Henki Kolstad i Oslo...

Postterminalen i Oslo midt på 1970-tallet. Da var det ikke like vanskelig å få brevene dit de skulle.  Foto: NTB Scanpix

Dattera vår som går skole i sørdelen av fylket, postla for halvannen uke siden tjuefem søknader i håp om å få sommerarbeid her hjemme i Levanger. Samtlige adresser fant hun på nettet, og som avsenderadresse skrev hun hjemstedsadressa. Da hun kom til nærmeste post i butikk der hun bor i vinter, ble hun avkrevd nær 600 kroner i porto. Greit nok, tjenester koster.

Nå, halvannen uke etterpå, dumpet tretten av konvoluttene ned i postkassa her hjemme, påført et rødt stempel som forteller om «ufullstendig adresse», og til overmål et digert pennekryss over det svært leselige, håndskrevne adressefeltet. Etter litt undring og en god slump forbaskelse, kom vi fram til at dette nok dreier seg om postnummeret. Det står 7600 slik det var her i Levanger inntil for relativt kort tid siden, og ikke «sonenummer». Men hvor svært er egentlig Levanger, og hvorfor har det blitt så mye vanskeligere for posten å levere nå enn det var tidligere? (Oslo i -79 var for lengst inndelt i sonenumre.)

Høsten 2012 ble 7600 Levanger delt inn i flere nummer ut fra hvor i sentrum adressene er. De gjelder det å kunne. 

Nå må vår unge jobbsøker skrive ut søknadene på nytt - de bør jo ikke være datert februar nå langt ut i mars - samt kjøpe nye C5-konvolutter og lete sonenumre til øynene blir røde, før hun atter kan koste på noen hundrelapper i porto. Tenk om dette hadde vært jobbsøknader med tidsfrist...

Vi opplever på flere hold og mange vis et stadig mer rigid samfunn, fordi så mange tjenester og funksjoner automatiseres og vanskeliggjøres for forbrukerne, om det er aldri så lettvint for dem som får betalt for å yte tjenestene.

Dette ble altså første «stang ut» for den unge jobbsøkeren. Så får vi håpe at en eventuell sommerjobb ikke gikk i vasken fordi en firkanta regelrytter i rød uniform dasket et ditto farget stempel og et hardt pennekryss over adressaten.

Jeg kan forresten fortelle at jeg på tirsdag formiddag inneværende uke, sendte en pakke som brev fra Levanger. I dag er det fredag, og den har fremdeles ikke nådd mottaker i en by fire mil unna.

Fortørnet mamma