Torsdag 1. mars hadde Levanger bibliotek invitert Falstadsenteret for å fortelle om den såkalte Læreraksjonen i 1942. Etter dette foredraget satt flere av oss igjen med en følelse av at det var behov for en oppklaring som vi følte at vi ikke fikk på biblioteket.

«Lærerne vant kampen mot nazifisering av skolen!»

Overskriften er hentet fra «Vårt Land», der tidligere leder av Norsk Lærerlag, Kari Lie, imøtegikk en kronikk i Dagbladet 12. januar 2009 som ganske unyansert framstilte lærernes aksjon i 1942 som ganske mislykket. Hennes artikkel danner grunnlaget for denne kommentaren.

… Med sin berømte tale høsten 1942 siktet president Franklin D. Roosevelt først og fremst til lærerstanden som førte an i motstandskampen, nektet å la seg underordne tyskerne og Quisling, og forble tro mot lærerkallet.

(Kari Lie- leder i Norsk Lærerlag i Vårt Land 2009)

Avkrevde lojalitet. Quisling-regimet forlangte i november 1940 at alle landets lærere skulle underskrive en lojalitetserklæring til NS-programmet. Lærere som nektet, ble truet med oppsigelse. En ganske samlet lærerstand sendte i stedet inn denne vel redigerte uttalelsen

…I anledning av den mottatte henvendelse erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og min samvittighet, og at jeg på grunnlag herav, heretter, som hittil, følger de bestemmelser for mitt arbeid i stillingen som rettmessig blir gitt meg av mine overordnede…

Skolen ble så drevet videre som før. Rikshirden og NS-ungdomsfylking bedyret at norsk skole skulle – som før- være uten politisk indoktrinering slik det også går fram av et rundskriv fra sentralstyrene i Lærerinneforbundet og Lærerlaget. (Kilde: Frol lærerlags arkiv -IKA)

I mai 1941 ble det imidlertid klart at styresmakten ikke var fornøyd med tingens tilstand. Lederne i lærernes landsorganisasjoner ble avsatt, og kommisariske NS-formenn satt inn i stedet. Dette førte igjen til masseutmeldelser av lærere i Lærerinneforbund og Lærerlag ut over høsten 1941. Når vi kom til 1942 , kan vi trygt si at alt gikk tyskernes veg. Parolene var «Tyskland seirer på alle fronter». Den som da våget å opponere mot invasjonsmakten , satt med få kort på hånden. Lærerstanden i Norge tenkte imidlertid annerledes. Skolen i Norge hadde alltid vært fri for politisk propaganda. Slik ønsket man at det fortsatt skulle være. Lærerne protesterte på et åpenbart forsøk på å nazifisere norsk skole.

Massearrestasjoner av lærere. INS-regimet presset saken videre, og i februar 1942 kom loven om Nasjonal Samlings Lærersamband. Medlemskap her ble gjort obligatorisk for alle lærere. Nesten 90 prosent av lærerne sendte da inn skriftlige erklæringer om at de ikke kunne være medlemmer av Lærersambandet. I en slags desperasjon stengte da NS-myndighetene i mars alle landets skoler under påskudd av at det er mangel på brensel ! ! Denne «brenselsferien» vakte sjølsagt oppmerksomhet, også utenfor landets grenser. Rikskommisar Josef Terboven er ikke særlig fornøyd med NS-regjeringens håndtering av noe så viktig som den norske skolen. Dette rammet jo alle landets skolebarn, også dem som hadde NS-foreldre. Slikt kunne ikke tolereres.

Fra 20. mars 1942 gjorde derfor NS- myndighetene nok et forsøk på å få lærerne inn i skolen igjen. Helge Dillan på Hegle skole fikk et brev fra sin arbeidsgiver. Dillan viker ikke en tomme. Han nekter fortsatt å melde seg inn i Lærersambandet. (Kilde: (Frol skolestyres arkiv - IKA)

Nå kom det arrestasjoner av norske lærere - eller som det het: «Innbeordring til samfundsnyttig arbeide». 50 lærere og 15 lærerinner fra Nord-Trøndelag er i flokken av i alt ca 1100 lærere fra hele landet. Ordren er å starte skolen igjen .

Ytterst få lærere følger denne parolen, og NS-regimet er like langt. Lærere fra Nord-Trøndelag havner på Falstad, mens 293 lærere fra Østlandet havnet på Grini. Etter strenge dager i leiren fikk disse krav om å melde seg inn i Lærersambandet. 290 av dem sa fortsatt nei. For å få dem til å «ta til fornuften» ble de så sendt til enda hardere forhold på Jørstadmoen ved Lillehammer. 7. april i 1942 ble de så – en etter en – kalt inn på kommandantens kontor. Der nektet fortsatt 97 prosent å melde seg inn i Lærersambandet. Dermed gikk turen først til Trondheim, og deretter med det gamle dampskip «Skjerstad» til Kirkenes. Båten tok opp flere lærere på veg nordover, og ankom Kirkenes med ca 600 «brotsmenn» ombord den 29. april.

NS slo kontra. Minister Schancke sto nå overfor en svært komplisert og nær sagt uløselig oppgave: Hvordan få den norske skolen i gang igjen? Nasjonal Samling innså at kampen var tapt, og allerede 5. mai ble et bemerkelsesverdig il-telegram sendt fra statspolitisjefen til samtlige av landets politimestre. Nå slo Nasjonal Samling fullstendig kontra og ga beskjed om at undervisningen skulle opptas ved samtlige skoler.

For Quisling var nok disse setningene særlig tunge å sende ut: … og alle lærere, uansett om de har meldt seg ut av lærersambandet eller ikke, skal møte på skolene og ta opp undervisningen uten å avkreves noen erklæring. Det må sørges for at det lokal politi eller NS-organisasjoner ikke griper forstyrrende inn i dette arrangemang. Lærere som måtte sitte arrestert for å ha meldt seg ut av lærersambandet, skal løslates og gis anledning å møte ved sin skole…

NS-regimet hadde kalt lærerne for «brotsmenn» i mars 1942. Utover mai-dagene 1942 kom disse rakrygget tilbake til det de oppfattet som en særdeles viktig jobb – for mange av dem «et kall». Deres rakryggede opptreden vakte respekt. De gikk en vanskelig tid i møte når de stadig måtte sno seg mellom ulike forordninger og krav, men foreldrene hadde stor tillit til sine lærere. Elevene fikk stort sett den undervisning lærerne var utdannet for å gi dem, sjøl i svært ressursknappe tider.

Lærernes seier. Det nazifiserte Lærersambandet var etter dette en ren papirtiger uten noen innflytelse. Den illegale ledelsen av Norsk Lærerlag anbefalte derfor overfor fangene i Kirkenes at de godt kunne underskrive et proforma medlemskap i Lærersambandet for raskere å komme seg heim. Kampen mot nazifisering av skolen hadde lærerne i realiteten vunnet allerede ved sitt «nei» den 7. april.

Det er ganske umulig for meg å kalle den såkalte Læreraksjonen 1942 annet enn vellykket. Mange historikere har beskrevet hvordan lærernes motstand stålsatte andre motstandsbevegelser i landet. Da den amerikanske presidenten ble gjort kjent med de norske lærernes utrettelige motstand mot nazifiseringen av norsk skole, var det – sammen med handelsflåtens innsats – gode nyheter i en ellers nokså mørk krigs-situasjon.

Da freden kom, hadde en av disse hardhausene diktet klart. Helge Dillan som var lærer i Frol fikk dette trykt i Nordre Trondhjems Amtstidende 12.mai 1945:

NOREG

Noreg sin dag. Blakrande flag

smell imot himmelen med friløyste slag.

Underet hende!

Vi vona i går

Tvil vart til tru -

Vinter til vår.

Nattmørke år. Sorgtunge tåre

draup or dei mange og sviande sår.

Kinna dei bleike

bar merke av sut.

Bristande bru -

skodde kring nut!

Morogonsol klår - Vår over vår!

Atter ho lyser. Mor Noreg er vår!

Varmare handslag

du aldri har kjent.

Noreg er vårt!

Underet hendt!

Helge Dillan

Per Anker Johansen