Norsk boligpolitikk har en ambisiøs målsetting om at alle skal bo trygt og godt. Dette er samtidig et uttrykk for at bolig betraktes som et grunnleggende gode som skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntektsnivå. Til tross for en slik overordnet målsetting så har staten de siste tre tiår i all hovedsak overlatt samfunnsansvaret for bygging og fordeling av boliger til markedet, kommersielle markedsaktører og det private initiativ. Dette har over tid bidratt til å skape en situasjon i som gjør det vært vanskelig for store befolkningsgrupper å skaffe seg en egnet bolig til en overkommelig pris.

Markedet fordeler som kjent ikke boliger etter behov, men etter kjøpernes økonomiske evne ved salgstidspunktet. Særlig i våre tettest befolkede byområder, men også i småbyer som i vår egen del av landet, opplever lavinntektsgrupper, enslige forsørgere, deltidsansatte, og trygdede med lave ytelser store utfordringer rett og slett med å kunne klare å finansiere og drifte et anstendig husvære.

Norges Bank sin analyse av boligmarkedet i 2014 viser at det mest vanlige for folk som da kjøpte en bolig var at de lånte så mye at det utgjorde 3,5 ganger inntekten. Tidlig på 1990-tallet var «normen» at man maksimalt kunne låne inntil 2 ganger inntekten uten fare for å havne i gjeldskrise. I dag blir det mer og mer vanlig at mange par må låne det dobbelte av dette for å få egen bolig. I tillegg kommer en så betydelig skjerping av kravene til egenkapital at dette i seg selv virker ekskluderende og forskjellsskapende.

Mens byggekostnadene de siste 25 årene er litt mer enn fordoblet er boligprisene mangedoblet. Egen bolig har blitt til luksusvare for et stadig større mindretall i den norske befolkningen på grunn av den sterke prisstigningen og for alt for mange er det nå bare mulig å skaffe seg egen bolig ved å gjøre seg til tilnærmet gjeldsslave. Det bør være et alvorlig varsko når man i Oslo nå omsetter 15 – 30 m2 «leiligheter» til en pris fra nærmere to millioner kroner og oppover.

Flere studier viser at inadekvate boforhold er sterkt korrelert med inntektsfattigdom i Norge. Husstander med lav inntekt må få bedre hjelp til å sikre seg anstendige og adekvate boforhold. I 2015 ble det gitt under 6 000 startlån, noe som er under halvparten av nivået i 2012. Mens det var Husbanken som sto for 70 % av boligfinansieringen i 1970, sto banker og privatinstitusjoner for vel 97% av boligfinansieringen i 2016.

Verdal Arbeiderparti ber Arbeiderpartiet nasjonalt utvikle en helhetlig boligpolitikk med sikte på å skape større rettferdighet i boligmarkedet. En langt mer aktiv boligpolitikk fra samfunnets side må utvikles, på generelle finansieringsordninger, på målrettede tiltak rettet mot grupper i befolkningen som har store utfordringer i dagens boligmarked og også på det boligsosiale området.

Bedre stønads – og finansieringsordninger både gjennom Husbanken og bank – og kredittvesenet for øvrig må kunne utvikles. Etter vårt skjønn haster det med å styrke startlånordningen kraftig slik at flere unge kan få lån til etablering i egen bolig. For at det boligpolitiske målet om gode og trygge boforhold for alle skal nås, kan ikke markedet uten videre overlates til seg selv. Mange forblir leietakere over lang tid, fordi utleieprisene er så høye at det blir vanskelig å spare nødvendig egenkapital til kjøp av egen bolig. Denne situasjonen er sterkt forskjellskapende. En revitalisering av de kooperative boligbyggelagene som ble opprettet etter krigen, kan være en slik mekanisme som sammen med andre virkemidler vil kunne bidra til at flere kan bo trygt, godt og ikke trangt i egen bolig.

Verdal Arbeiderparti krever derfor at det snarlig utredes hvilke tiltak og reguleringer som vil være tjenlig for å motvirke den galopperende prisøkningen vi ser innen boligmarkedet, slik at mange flere skal kunne få eie egen bolig uten å bli gjeldslaver eller å forbli evig leietaker.

Knut Johansson

Leder

Bjørn Iversen

Styremedlem Verdal Arbeiderparti